Dere som har ræva arbeidsmoral

[Anonym bruker]

Inspirert av innlegget "hvorfor jobbe?"

Var dine foreldre like tiltaksløse? Eller har du utviklet en aversjon mot å jobbe helt av deg selv?

 

Anonymous poster hash: c5d52...408

[Anonym bruker]

Trur det går i arv ja. Har flere med ræva arbeidsmoral i omgivelsene mine og det virker så absolutt ligge til familien.

Sinnsykt irriterande at man selv jobber å betaler skatt for å fø slike late sofagriser.

 

Anonymous poster hash: 4a691...926

[Anonym bruker]

Foreldre med stor arbeidsmoral. Me not so much

 

Anonymous poster hash: 7012e...590

[Anonym bruker]

Jeg har foreldre med god arbeidsmoral. Pappa er på jobb selv om han er syk omtrent, og han har vært borte fra jobb to ganger siden jeg var liten (jeg er 26). Da har det vært operasjon og skikkelig alvorlig skade i beinet. Mamma har vært litt sykemeldt på grunn av fibromyalgi (de tror det er det), men jobber 100 %. I mine øyne burde hun vært delvis uføretrygdet, for hun er virkelig ikke frisk. Jeg er generelt glad i å jobbe, men kunne gjerne tenkt meg å vinne noen millioner og heller drive med andre ting. Så har dårligere arbeidsmoral enn dem, men har jobbet siden jeg var 14 år og har jobbet mye også. Er vel generelt litt lei av å jobbe. Gleder meg til mammapermisjon, og kunne gjerne tenkt meg å gå litt hjemme etter permisjonene også om vi har råd til det. Jeg må på NAV etter permisjonen, pga. vikariat som går ut i løpet av permisjonen. Så ender nok på NAV, må søke jobb i permisjon. Men i det yrket jeg er utdannet til er det ikke typisk tid for "nyansettelser" i den perioden jeg er ferdig med perm. Må innrømme at det ikke plager meg å gå et par mnd på NAV i påvente av en jobb, så lenge det ikke tar lang tid. Da går jeg på veggen!

Anonymous poster hash: 4c8bc...6a7

[Anonym bruker]

Mor med stor arbeidsmoral. Far hadde ikke dette, men jeg er heller ikke oppdratt av min far, og har hatt veldig lite med han å gjøre i det hele tatt.

Jeg hadde veldig stor arbeidsmoral fra alderen 15 - 23 år, jobbet og sto på, men så skjedde det noe som ikke bare snudde livet mitt på hodet, men som også tok fra meg all vilje til å utrette noe som helst, fordi jeg ikke lenger ser meningen. Var langvarig sykemeldt, så på aap og i behandling. Er vel egentlig frisk nå idag, men eier ikke tiltak eller lyst fortsatt, iallefall ikke over en lengre periode. Kortere engasjement eller vikariat går fint, fordi jeg da hele tiden kan "se lyset i enden av tunnelen" hvor jeg snart er ferdig.

 

Hovedsaklig har jeg vel egentlig bare lyst til å få lov å være i fred, men slik fungerer ikke systemet.

 

 

Anonymous poster hash: 58d64...890