Anonym bruker Skrevet 28. juni 2015 #1 Skrevet 28. juni 2015 Hvor lenge bør man kjempe? Hvor lenge bør man prøve? Hvor lenge er det greit å utsette ett brudd som vil komme før eller senere? De siste seks månedene har alt av følelser forsvunnet. Jeg klarer ikke mer, og vet at det bare er et spørsmål om tid før det ikke går lengre. Har snakket med mannen om det og han er villig til å kjempe, prøve å få ting bedre. Snakker om å finne tilbake til kjærligheten, han ønsker flere barn, vil at det skal være oss for alltid. Jeg hadde også slike drømmer og håp en gang, men føler meg bare helt tom. Han er en fantastisk pappa for barnet vårt men som kjærester fungerer vi rett og slett ikke sammen. Kommer fra svært forskjellige bakgrunner og har alt for store forskjeller når det kommer til verdier og hva som er viktig i livet. Vi er ekstremt forskjellige personer og deler veldig lite annet enn barn og hjem. Skulle ønske jeg så det før vi fikk barn, men vi var forelskede og uforsiktige og ting gikk alt for fort. Hadde vi ikke hatt barn hadde jeg gått for lenge siden. Men på grunn av barnet føler jeg en plikt til å holde ut så lenge som mulig. Og jeg håper jo genuint at vi kan finne tilbake til de varme følelsene, men fornuften sier at vi aldri vil være helt lykkelige sammen. Han kan kanskje være lykkelig med meg men jeg vil alltid føle at jeg mangler noe, og jeg føler meg som et kravstort monster som tenker sånn Men tilbake til poenget: hvor lenge er det greit å bli? Føler jo jeg lurer han ved å fortsette, samtidig som jeg vil gi dette en sjangse. Ser bare ikke for meg at jeg klarer å holde ut et helt liv sammen med han.. Sammen har vi økonomi til å gi barnet vårt trygge rammer og selvfølgelig får jo barnet da begge foreldrene hele tiden. Hvis jeg går får vi begge det vanskelig økonomisk, vi må flytte og barnet vil alltid savne den andre. Trenger sårt tips og råd! Anonymous poster hash: c1fa5...e2d
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2015 #2 Skrevet 28. juni 2015 Jeg har ingen råd, men jeg vil følge denne tråden for jeg har det på samme måte.. jeg slites mellom på den ene siden å ikke ville barna mine så vondt. Jeg klarer ikke tanken på å skulle ha de bare 50%. På den andre siden, ser jeg min egen lykke forsvinne.. Hvis jeg skal vente til barna er store, så er jeg ikke lenger ung og attraktiv:/ Ingen råd hi: kan bare si at jeg føler med deg. Anonymous poster hash: eaeb3...c55
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2015 #3 Skrevet 28. juni 2015 6 mnd er ingenting!! Forholdet er ferdig når BEGGE to har prøvd ALT, og ingenting funker, og BEGGE er enige om at brudd er best! Da først er det ferdig... Dersom den ene vil kjempe for forholdet, så skylder også den andre å gjøre 100% innsats! (og NEI, dette gjelder selvsagt IKKE voldelige forhold!!) Anonymous poster hash: 8053f...d19
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2015 #4 Skrevet 28. juni 2015 Jeg har ingen råd, men jeg vil følge denne tråden for jeg har det på samme måte.. jeg slites mellom på den ene siden å ikke ville barna mine så vondt. Jeg klarer ikke tanken på å skulle ha de bare 50%. På den andre siden, ser jeg min egen lykke forsvinne.. Hvis jeg skal vente til barna er store, så er jeg ikke lenger ung og attraktiv:/ Ingen råd hi: kan bare si at jeg føler med deg. Anonymous poster hash: eaeb3...c55 Du tror at et forhold er teftet på at man er ung og attraktiv? Da synes jeg du bør være singel i noen år og virkelig forstå hva er forhold dreier seg om. Så lenge man inngår i et forhold på grunn av utseende så er det opplagt at det aldri vil vare! Anonymous poster hash: 1a13b...167
Luksusdyret Skrevet 28. juni 2015 #5 Skrevet 28. juni 2015 6 mnd er ingenting!! Forholdet er ferdig når BEGGE to har prøvd ALT, og ingenting funker, og BEGGE er enige om at brudd er best! Da først er det ferdig... Dersom den ene vil kjempe for forholdet, så skylder også den andre å gjøre 100% innsats! (og NEI, dette gjelder selvsagt IKKE voldelige forhold!!) Anonymous poster hash: 8053f...d19 Så du mener at hvis den ene har hatt langvarig forhold på si, partneren ikke ønsker å bli på grunn av det, men MÅ det fordi den utro vil gjerne bli i forholdet? Det spørs jo hva som gjør at forholdet er dødt. Hvis den ene aldri stiller opp, aldri gjør husarbeid og tar den andre for gitt så synes jeg ikke den som blir oversett og behandler som dritt, skal gjøre 100 % innsats bare fordi den andre synes det er praktisk å bo som om man bor på et hotell.
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2015 #6 Skrevet 28. juni 2015 Jeg trodde også at jeg var i et forhold som aldri ville vare. Nå 6 år etter sitter jeg gravid med andremann, og er gift med min aller beste venn og kjæreste. Ting kan forandre seg til det bedre Anonymous poster hash: f5610...bca
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2015 #7 Skrevet 28. juni 2015 6 mnd er ingenting!! Forholdet er ferdig når BEGGE to har prøvd ALT, og ingenting funker, og BEGGE er enige om at brudd er best! Da først er det ferdig... Dersom den ene vil kjempe for forholdet, så skylder også den andre å gjøre 100% innsats! (og NEI, dette gjelder selvsagt IKKE voldelige forhold!!)Anonymous poster hash: 8053f...d19 Så du mener at hvis den ene har hatt langvarig forhold på si, partneren ikke ønsker å bli på grunn av det, men MÅ det fordi den utro vil gjerne bli i forholdet? Det spørs jo hva som gjør at forholdet er dødt. Hvis den ene aldri stiller opp, aldri gjør husarbeid og tar den andre for gitt så synes jeg ikke den som blir oversett og behandler som dritt, skal gjøre 100 % innsats bare fordi den andre synes det er praktisk å bo som om man bor på et hotell. ...og selvsagt var det en som MÅTTE finne et annet ytterpunkt... (vurderte om jeg skulle liste opp alkoholisme, dop, utroskap, kriminalitet, o.l., men antok at folk var smarte nok til å skjønne dette.. My bad!...d er tross alt dib's verden...) BIG PICTURE, folkens! Anonymous poster hash: 8053f...d19
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2015 #8 Skrevet 28. juni 2015 Jeg har veldig lyst til å skrive et svar til deg, selv om jeg ikke er helt klar på hva jeg vil frem til ennå. Men jeg drodler litt, så får du se om du kan nyttiggjøre deg av noe av det. Det du beskriver høres veldig kjent ut for mange. Man mister følelsene. Så, hva sitter man igjen med. Det er jo en kjent sak at følelser forandrer seg. Fra å være betatt, til forelskelse, rosa skyer, ingen er så fantastisk. Men hva kommer etterpå..? Hva er den der elske-biten? Forhold inngås av mange ulike grunner. Noen har møtt the one and only. Noen ble truffet av et øyeblikks galskap. Noen var full, gal og glemte kondom. Andre vil bare ikke være alene. Det er med andre ord ikke alltid like godt gjennomtenkt, og kandidaten har ikke vært oppe til nøye vurdering. Hva om du fikk velge hvordan din soulmate skal være. Hvilke verdier skal vedkommede ha? Hvordan skulle livet deres sammen være? Hva kan du absolutt ikke leve med? Hva om du plukket mannen din litt fra hverandre. Hvilke deler ligger foran deg? Du nevnte at han var en fantastisk far. At han ville kjempe for dere, selv om du sliter. Mye lojalitet og godhet, leser jeg ut av det. Hva er ankepunktene som gjør at du vil gå fra ham? Sitter de hos deg eller hos ham? Er det noe som kan endres? Og hvem andre enn deg selv kan endre hva du tenker og handler? Så må du plukke deg selv fra hverandre. Hva er viktig for deg? Hva gjør deg lykkelig og hva gjør at du føler du yter ditt beste (også for andre?). Hvordan er du når du føler deg som best? Hvor langt ifra det punktet er du? Så kommer vi til lykke. Hvem i et forhold er ansvarlige for din lykke? Nå har du kommet frem til hvordan din soulmate ønskelig burde være, du har plukket ifrahverandre mannen din og deg selv. Du har også tenkt litt på hvem som er ansvarlig for din lykke. Må vi være 100% lykkelige for at vi skal være fornøyde? Hva er "godt nok"? Hvor mye har takknemlighet å si for lykke? Mange spørsmål, men ikke noe svar. De sitter du på selv. Jeg er i samme prosessen selv. Og ser at jeg har slurvet med takknemligheten. Jeg har et så godt menneske sammen med meg, men evner ikke alltid å se alt det gode jeg har, fordi jeg fokuserer for mye på det jeg ikke har. Og hvem er jeg til å forvente at et annet menneske, en enkelt, skal kunne gi meg alt jeg føler jeg trenger for at jeg skal ha det godt? Når blir det godt nok? Og hvor mye skal jeg forvente av noen andre enn meg selv, når jeg er den eneste som kan forandre mitt liv? Anonymous poster hash: db755...772
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2015 #9 Skrevet 28. juni 2015 6 mnd er ingenting!! Forholdet er ferdig når BEGGE to har prøvd ALT, og ingenting funker, og BEGGE er enige om at brudd er best! Da først er det ferdig... Dersom den ene vil kjempe for forholdet, så skylder også den andre å gjøre 100% innsats! (og NEI, dette gjelder selvsagt IKKE voldelige forhold!!) Anonymous poster hash: 8053f...d19 Så du mener at hvis den ene har hatt langvarig forhold på si, partneren ikke ønsker å bli på grunn av det, men MÅ det fordi den utro vil gjerne bli i forholdet? Det spørs jo hva som gjør at forholdet er dødt. Hvis den ene aldri stiller opp, aldri gjør husarbeid og tar den andre for gitt så synes jeg ikke den som blir oversett og behandler som dritt, skal gjøre 100 % innsats bare fordi den andre synes det er praktisk å bo som om man bor på et hotell. Bombe at akkurat du sier akkurat det. Anonymous poster hash: 33b01...4c1
*Miss Marple* Skrevet 28. juni 2015 #10 Skrevet 28. juni 2015 6 mnd er ingenting!! Forholdet er ferdig når BEGGE to har prøvd ALT, og ingenting funker, og BEGGE er enige om at brudd er best! Da først er det ferdig... Dersom den ene vil kjempe for forholdet, så skylder også den andre å gjøre 100% innsats! (og NEI, dette gjelder selvsagt IKKE voldelige forhold!!) Anonymous poster hash: 8053f...d19 Så du mener at hvis den ene har hatt langvarig forhold på si, partneren ikke ønsker å bli på grunn av det, men MÅ det fordi den utro vil gjerne bli i forholdet? Det spørs jo hva som gjør at forholdet er dødt. Hvis den ene aldri stiller opp, aldri gjør husarbeid og tar den andre for gitt så synes jeg ikke den som blir oversett og behandler som dritt, skal gjøre 100 % innsats bare fordi den andre synes det er praktisk å bo som om man bor på et hotell. 'Så du mener at hvis sånn og slik og fanden og hans oldemor så skal man....' Hvorfor må du trekke inn ytterpunkter når det så tydelig går frem at anni ...d19 mener likeverdige forhold med normale mennesker som har det egentlig ok, men hvor den ene sliter med følelsene sine. Om man er utro, overser barna og nekter å bidra med hus og hjem jobber man IKKE med forholdet, så da faller den argumentasjonen bort.
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2015 #11 Skrevet 28. juni 2015 Hei du HI. Jeg skulle til å sette meg ned å skrive et lignende innlegg, til jeg så ditt. Vi (jeg hvertfall) har det også slik. Jeg er kommet til det punktet der det eneste alternativet jeg ser for meg er at vi gå fra hverandre. Vi har null kommunikasjon. Vi er vist for forskjellige på den kanten. Jeg må snakke, få ut energien, glemme eller lære av hendelsen og for så å få det fantastisk med meg selv og motparten. Han er motsatt, når et problem oppstår slukker han seg helt inne, sier ikke noe, slutter all fysisk, og verbal kontakt og "lever normalt" videre til hendelsen er glemt. Det som er at jeg har prøvd, og prøvd og prøvd. På hans måte, på min måte, på andres måter. Men nei. Det fortsetter inn i det samme, eller det verre. For problemene eskalerer. Vi snakker ALDRI sammen, utenom hva barna spiste eller gjor. Når har man da prøvd nok? Beklager hvis jeg ikke gir deg noe positivt, eller at jeg egentlig ikke gir deg noe råd, men heller nærmere kupper tråden din. Jeg vil bare vise deg min største medfølelse over situasjonen du er i nå. Så vil jeg si at vi er flere ved samme ror. Jeg krysser ingrene for at du finner en løsning. Så skal også jeg kjempe videre for å finne min beste løsning. klem Anonymous poster hash: 0ce28...f83
Anonym bruker Skrevet 28. juni 2015 #12 Skrevet 28. juni 2015 Jeg har veldig lyst til å skrive et svar til deg, selv om jeg ikke er helt klar på hva jeg vil frem til ennå. Men jeg drodler litt, så får du se om du kan nyttiggjøre deg av noe av det. Det du beskriver høres veldig kjent ut for mange. Man mister følelsene. Så, hva sitter man igjen med. Det er jo en kjent sak at følelser forandrer seg. Fra å være betatt, til forelskelse, rosa skyer, ingen er så fantastisk. Men hva kommer etterpå..? Hva er den der elske-biten? Forhold inngås av mange ulike grunner. Noen har møtt the one and only. Noen ble truffet av et øyeblikks galskap. Noen var full, gal og glemte kondom. Andre vil bare ikke være alene. Det er med andre ord ikke alltid like godt gjennomtenkt, og kandidaten har ikke vært oppe til nøye vurdering. Hva om du fikk velge hvordan din soulmate skal være. Hvilke verdier skal vedkommede ha? Hvordan skulle livet deres sammen være? Hva kan du absolutt ikke leve med? Hva om du plukket mannen din litt fra hverandre. Hvilke deler ligger foran deg? Du nevnte at han var en fantastisk far. At han ville kjempe for dere, selv om du sliter. Mye lojalitet og godhet, leser jeg ut av det. Hva er ankepunktene som gjør at du vil gå fra ham? Sitter de hos deg eller hos ham? Er det noe som kan endres? Og hvem andre enn deg selv kan endre hva du tenker og handler? Så må du plukke deg selv fra hverandre. Hva er viktig for deg? Hva gjør deg lykkelig og hva gjør at du føler du yter ditt beste (også for andre?). Hvordan er du når du føler deg som best? Hvor langt ifra det punktet er du? Så kommer vi til lykke. Hvem i et forhold er ansvarlige for din lykke? Nå har du kommet frem til hvordan din soulmate ønskelig burde være, du har plukket ifrahverandre mannen din og deg selv. Du har også tenkt litt på hvem som er ansvarlig for din lykke. Må vi være 100% lykkelige for at vi skal være fornøyde? Hva er "godt nok"? Hvor mye har takknemlighet å si for lykke? Mange spørsmål, men ikke noe svar. De sitter du på selv. Jeg er i samme prosessen selv. Og ser at jeg har slurvet med takknemligheten. Jeg har et så godt menneske sammen med meg, men evner ikke alltid å se alt det gode jeg har, fordi jeg fokuserer for mye på det jeg ikke har. Og hvem er jeg til å forvente at et annet menneske, en enkelt, skal kunne gi meg alt jeg føler jeg trenger for at jeg skal ha det godt? Når blir det godt nok? Og hvor mye skal jeg forvente av noen andre enn meg selv, når jeg er den eneste som kan forandre mitt liv? Anonymous poster hash: db755...772 Tusen takk for ett flott svar. Skal sette meg ned å tenke nøye gjennom disse punktene. For jeg har selvfølgelig utrolig mye fint. Jeg har en mann som elsker meg og familien sin. Og jeg håper jeg vil klare å elske ham tilbake like høyt, for det fortjener han uten tvil. Det føles bare så tomt. Jeg forventer jo selvfølgelig ikke at forelskelsen skal vare for alltid, men som du sier har jeg kanskje glemt takknemligheten. Det er så fort å tenke at gresset er grønnere på andre siden, men jeg har kanskje vært for dårlig til å vanne mitt eget gress. Tusen takk til deg over også, som sier dere fant ut av det. Gir meg mye håp! Skal bruke sommeren på å tenke meg grundig om og prøve å lokke kjærligheten frem igjen. Vi har jo hatt det utrolig fint en gang, det er lett å glemme etter en tøff periode med kolikk, sykdom, hverdagsstress og trassalder. Likevel er kjernefamilien et ideal jeg strever etter og ingen lever vel på røde roser, luft og kjærlighet hele livet, man må tåle de tøffe tidene også. Hl Anonymous poster hash: c1fa5...e2d
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå