Skal man snakke om far som ikke er tilstede?

[Anonym bruker]

Alenemor her, far vil ikke vite av barnet. Hvordan gjøre dette best mulig for barnet? Snakke om han eller unngå å nevne han? Når spørsmålet om far kommer, hva sier man? 

Anonymous poster hash: e61cf...e48

[Anonym bruker]

Jeg snakker om far og jeg svarer så godt jeg kan på de spørsmålene hun har. Er ikke akkurat som jeg kan late som om han ikke eksisterer.

Har fortalt henne hva han heter og hvor han bor, at det er mange mammaer og pappaer som ikke kan eller ikke vil være mamma eller pappa, at det ikke er hennes feil at pappa ikke vil være pappa osv.

Anonymous poster hash: d4953...c2b

[Anonym bruker]

Vær ærlig!

 

Du trenger ikke si så mye før spørsmålene kommer, men da er du ærlig tilpasset barnets alder.

 

At pappa ikke var klar for familieliv og ikke ønsket seg barn, så du tok det ansvaret alene er helt greit for et barn å vite. Andre ting barnet lurer på svarer du på så godt du kan, hva han heter, hva han jobber med osv.

 

Ting du ikke kan svare på er du også ærlig om. Det er helt greit å si til et barn at det vet jeg ikke, la være å finne på svar, da sier du heller at du ikke vet.

 

Om barnet insisterer på å få vite hvorfor pappa ikke ville ha barn så må du bare svare at det vet du ikke. Forklare at mennesker er forskjellige og du og pappa var ikke enige, du ville gjerne ha barn men det ville han.

 

Anonymous poster hash: bb75c...6d6

[Anonym bruker]

Vær ærlig!

 

Du trenger ikke si så mye før spørsmålene kommer, men da er du ærlig tilpasset barnets alder.

 

At pappa ikke var klar for familieliv og ikke ønsket seg barn, så du tok det ansvaret alene er helt greit for et barn å vite. Andre ting barnet lurer på svarer du på så godt du kan, hva han heter, hva han jobber med osv.

 

Ting du ikke kan svare på er du også ærlig om. Det er helt greit å si til et barn at det vet jeg ikke, la være å finne på svar, da sier du heller at du ikke vet.

 

Om barnet insisterer på å få vite hvorfor pappa ikke ville ha barn så må du bare svare at det vet du ikke. Forklare at mennesker er forskjellige og du og pappa var ikke enige, du ville gjerne ha barn men det ville han.

 

Anonymous poster hash: bb75c...6d6

Ville du sagt til barnet at far ikke ønsket at det var født? Helt seriøst?

 

 

Anonymous poster hash: 6f05d...f34

[Gjest elisa bt]

Snakk så mye son barnet har behov for. Sørg for at du ikke virker utilpass når spørsmålene kommer. Det kan være et vanskelig tema, og barn fanger desverre lett opp små signaler, og tenker kanskje at dette må de ikke spørre om, for mamma blir lei seg.

Vis bilder, fortell hva han heter, hva han driver med osv. Jeg ville vært forsiktig med å si at han ikke ønsket seg barn, det kan fort bli sårt. Da synes jeg det er bedre å ta en spansk en, og si at han følte at han ikke var voksen nok enda, og var redd for at han ikke ville klare å være en god far. Ut over akkurat den hvite der, er jeg enig i at det er bedre å si at man ikke vet, enn å finne på noe.

[Kanutten83]

Mamma sa bare til meg at det var ikke alltid at pappaer var helt klare for å få barn, men at pappa viste at mamma var verdens beste mamma, og jeg hadde det best med bare mamma Klart det var litt sårt at jeg ikke hadde en pappa pappa når alle andre hadde det, men uansett forklaring ville ikke gjort situasjonen helt bra. Jeg ble fortalt at jeg var veldig ønsket og pappa gledet seg, men at han viste ikke hvordan han skulle være pappa. Da jeg var 5 år fikk jeg en stefar som ble pappa'n min og som har stillt opp og det er han barna tror er min far. Jeg vet sannheten om min far i dag, men nå kan jeg takle den og jeg vet også at det ikke er hans skyld at han ikke klarer å være far.

[Anonym bruker]

Dette er et super vanskelig tema.

Jeg er i den situasjonen at jeg har 2 barn med samme mann. Han valgte å forlate sin familie til fordel for en ny dame og hennes sønn. Yngste frøkna vår var nettopp født og nå etter 3 år har han fortsatt ingen samvær med yngste men har sønnen vår annenhver helg bare.

hva skal man si?

 

Anonymous poster hash: faf40...b01

[Anonym bruker]

 

Vær ærlig!

 

Du trenger ikke si så mye før spørsmålene kommer, men da er du ærlig tilpasset barnets alder.

 

At pappa ikke var klar for familieliv og ikke ønsket seg barn, så du tok det ansvaret alene er helt greit for et barn å vite. Andre ting barnet lurer på svarer du på så godt du kan, hva han heter, hva han jobber med osv.

 

Ting du ikke kan svare på er du også ærlig om. Det er helt greit å si til et barn at det vet jeg ikke, la være å finne på svar, da sier du heller at du ikke vet.

 

Om barnet insisterer på å få vite hvorfor pappa ikke ville ha barn så må du bare svare at det vet du ikke. Forklare at mennesker er forskjellige og du og pappa var ikke enige, du ville gjerne ha barn men det ville han.

 

Anonymous poster hash: bb75c...6d6

Ville du sagt til barnet at far ikke ønsket at det var født? Helt seriøst?

 

 

Anonymous poster hash: 6f05d...f34

 

Ja, for det fins jo ingen andre måter å vinkle dette på...?

 

Ikke vits i å gjøre seg dummere enn man er, Annie!

 

Helt seriøst, HI, så vil det du sier farges av dine egne følelser. Nesten uansett hva du sier. Så prøv å rydde i det først, og vær avklart i ditt forhold til disse tingene. Hvis du er bitter og føler at det er trist, så vil det farge av på versjonen du gir, og ungen vil føle at det er trist. Er du ferdig med ham, så kan du svare nøkternt og enkelt, og ikke gå i detaljer. Unger trenger ikke detaljer.

 

Anonymous poster hash: 7100a...e6a