Ta imot nye venner i voksen alder

[Anonym bruker]

Vi er så opptatt av å inkludere barna - at de skal få venner og at de skal være rause med alle. Men er vi slik selv? 

 

Jeg vet om en hyggelig dame. Hun var tre-fire helger i året sammen med barna, andre barn og deres mødrene gjennom en aktivitet barna hadde. Hun hadde god tone med de andre mødrene og hadde det hyggelig når de var sammen og hun så omtrent på dem som sine venner. Hun fikk etterhvert med seg at de andre mødrene som hadde kjent hverandre i mange år møttes noen ganger i året og gjorde noe hyggelig sammen - som regel spiste de middag sammen. Hun motet seg opp og spurte en av dem da de to var alene om hun kunne få være med på neste middag. Hun ble blankt avvist. Fikk beskjed om at hadde det ikke vært for at barna våre driver samme aktivitet så hadde jo ikke de vært med hverandre i det hele tatt....

Jeg tror hun hun snakket med var redd for at ting i vennegjengen skulle endre seg om de ble en til. Dermed var det tydeligvis bedre å beholde gruppen slik den var enn å inkludere denne damen.

 

Har også hørt om innflyttere som blir skult på og der man har hvisket og tisket om "de nye" i stedet for å ta i mot dem og prøve å bli kjent med dem. 

 

Så en gang en som var utenfor på et arrangement og gikk bort og snakket med henne. Tok henne med bort til andre jeg snakket med og det var ikke populært. De var på en måte der for å skravle med folk de allerede kjente og orket ikke få nye venner i en travel hverdag. Og da er det liksom greit at noen bare må stå der alene?

 

De fleste av oss hadde jo ikke akseptert at barna var så ekskluderende. Hvorfor er det da så mange som er det som voksne? 

 

Jeg tror mange av oss voksne hadde hatt godt av å åpne øynene og ørene (og hjertet) litt. Ser vi noen rundt oss som kan være ensomme? Er ikke alltid lett for de som er ensomme å ta kontakt. Tenk så glad de hadde blitt om noen kom dem i møte og inviterte dem med på noe.

Anonymous poster hash: 0df1f...c20

[Anonym bruker]

Herregud det høres jo it som barneskolen!

 

Personlig er jeg redd for å ta kontakt.. Altså, å vise meg sårbar og at jeg har lyst på venner. Jeg snakker gjerne med alle, oppsøker helst de som ser ut til å stå litt utenfor eller alene og prøver men jeg er så overbevist om at ingen vil like meg så jeg holder meg stort sett for meg selv.. Nå har jeg i tillegg flyttet ut på landet og om barneskoleinstillingen "Nei du kan ikke ta følge med oss" eller "Nei, jeg skal leke med henne alene" så vet jeg ikke om jeg gidder å prøve en gang.. Og jeg er ensom! Har vært sykemeldt mesteparten av svangerskapet og sitter her ute på landet alene.. På forumet.. Ca hver dag hele dagen. Gruer meg til å måtte forholde meg til andre i barselgrupper og andre barneforeldre men det er fordi jeg ikke orker å bli avvist, det er så utrolig kjipt å føle seg som en 7-åring igjen..

 

Helt enig i det du sier.. "Jeg tror mange av oss voksne hadde hatt godt av å åpne øynene og ørene (og hjertet) litt. Ser vi noen rundt oss som kan være ensomme?"

 

La oss være bedre enn de andre og heller oppsøke. Hvilken skade kan skje!? :-)

Anonymous poster hash: ed11d...663

[Anonym bruker]

Jeg er så enig med deg om at vi må være flinkere å inkludere. Samtidig ser jeg at de fleste av mine grupper ikke ville passet seg å få inn noen nye venner. Om noen derimot hadde spurt meg om å bli med i en ny gruppe, eller de hadde invitert meg inn i en ny gruppe, så hadde jeg stått der med åpne armer. Jeg har også prøvd å starte en ny gruppe hvor andre takket ja og liker oppvartningen, men hvor de ikke inviterer tilbake, og da dør gruppen ut.

 

De gruppene det et vanskelig for andre å komme inn i er:

Barselgruppa. Vi møtes jevnlig og har vært der for hverandre i 10 år og gjennomgått opplevelsen med fødsler, dødsfall av foreldre, sykdommer og utfordringer med barna. Det ville vært upassende å dra inn noen der.

 

Har egen gruppe med de jeg har gått på barneskole sammen med, de jeg gikk på videregående med og de jeg studerte med. Vanskelig å gi innpass her også.

 

Mannen min har like grupper hvor vi konene også er dratt med, og da blir det jo ikke lett å gi innpass der heller.

 

Det er jo ikke vond vilje, bare at den historien man har sammen er limet i vennskapet. Jeg blir så gjerne med på nye grupper.

 

Anonymous poster hash: 8ec36...4ad

[Anonym bruker]

 

Herregud det høres jo it som barneskolen!

 

Personlig er jeg redd for å ta kontakt.. Altså, å vise meg sårbar og at jeg har lyst på venner. Jeg snakker gjerne med alle, oppsøker helst de som ser ut til å stå litt utenfor eller alene og prøver men jeg er så overbevist om at ingen vil like meg så jeg holder meg stort sett for meg selv.. Nå har jeg i tillegg flyttet ut på landet og om barneskoleinstillingen "Nei du kan ikke ta følge med oss" eller "Nei, jeg skal leke med henne alene" så vet jeg ikke om jeg gidder å prøve en gang.. Og jeg er ensom! Har vært sykemeldt mesteparten av svangerskapet og sitter her ute på landet alene.. På forumet.. Ca hver dag hele dagen. Gruer meg til å måtte forholde meg til andre i barselgrupper og andre barneforeldre men det er fordi jeg ikke orker å bli avvist, det er så utrolig kjipt å føle seg som en 7-åring igjen..

 

Helt enig i det du sier.. "Jeg tror mange av oss voksne hadde hatt godt av å åpne øynene og ørene (og hjertet) litt. Ser vi noen rundt oss som kan være ensomme?"

 

La oss være bedre enn de andre og heller oppsøke. Hvilken skade kan skje!? :-)

 

Anonymous poster hash: ed11d...663

Ta kontakt med helsestasjon og kom deg inn i en barselgruppe?

 

Anonymous poster hash: 8ec36...4ad

[Anonym bruker]

Jeg er så enig med deg om at vi må være flinkere å inkludere. Samtidig ser jeg at de fleste av mine grupper ikke ville passet seg å få inn noen nye venner. Om noen derimot hadde spurt meg om å bli med i en ny gruppe, eller de hadde invitert meg inn i en ny gruppe, så hadde jeg stått der med åpne armer. Jeg har også prøvd å starte en ny gruppe hvor andre takket ja og liker oppvartningen, men hvor de ikke inviterer tilbake, og da dør gruppen ut.

 

De gruppene det et vanskelig for andre å komme inn i er:

Barselgruppa. Vi møtes jevnlig og har vært der for hverandre i 10 år og gjennomgått opplevelsen med fødsler, dødsfall av foreldre, sykdommer og utfordringer med barna. Det ville vært upassende å dra inn noen der.

 

Har egen gruppe med de jeg har gått på barneskole sammen med, de jeg gikk på videregående med og de jeg studerte med. Vanskelig å gi innpass her også.

 

Mannen min har like grupper hvor vi konene også er dratt med, og da blir det jo ikke lett å gi innpass der heller.

 

Det er jo ikke vond vilje, bare at den historien man har sammen er limet i vennskapet. Jeg blir så gjerne med på nye grupper.

 

Anonymous poster hash: 8ec36...4ad

Hvis de fleste har det slik så er det jo veldig vanskelig for andre å få innpass. Du er jo veldig grei som er interessert i å opprette andre grupper der alle kan bli inkludert, men jeg kan fort se for meg at folk føler de ikke har kapasitet til det. 

 

Om man er 4 grupper det ikke passer seg for nye å komme inn i er det nok mange som ikke orker å bli med i en 5 gruppe og da blir jo de nye ofte stående utenfor fellesskapet. 

 

Jeg håper og tror at det man de fleste steder er enklere å få innpass og at det jeg skrev ikke er normen og at du anonym 10:19 vil få noen gode vennskap med de du tar kontakt med. Kanskje kommer du i en hygge barselgruppe og får varige vennskap der. Det er også mulig å få venneskap med andre her inne som kommer fra samme plass. Kanskje kan dere treffes for trilleturer? 

 

Så håper jeg at folk er rause og inkluderende og så håper jeg at folk blir litt mer observante og tar kontakt med noen som er nye eller kanskje er ensomme. Det koster mye mindre for en med venner å ta kontakt og inkludere en til enn det koster og mote seg opp å spørre for en som er ensom. 

 

Anonymous poster hash: 0df1f...c20

[Anonym bruker]

Les på mental helse sin nettside (forumet) så ser du hvor mange voksne ensomme mennesker det finnes her i landet. Og det er nok bare toppen av isberget. Vi har veldig lett for å ha nok med oss selv. Og mange voksne jeg kjenner synes det er vanskelig å få gode venner i voksen alder, særlig om man ikke har barn og er med i fellesskapet det gir.

 

Anonymous poster hash: 91885...893

[Anonym bruker]

Les på mental helse sin nettside (forumet) så ser du hvor mange voksne ensomme mennesker det finnes her i landet. Og det er nok bare toppen av isberget. Vi har veldig lett for å ha nok med oss selv. Og mange voksne jeg kjenner synes det er vanskelig å få gode venner i voksen alder, særlig om man ikke har barn og er med i fellesskapet det gir.

 

Anonymous poster hash: 91885...893

Og når man allerede er ensom, så er det en utrolig stor terskel for å ta kontakt med andre. Man føler seg mislykket og er redd for å bli avvist

 

Anonymous poster hash: 7328e...ade

[Anonym bruker]

 

Les på mental helse sin nettside (forumet) så ser du hvor mange voksne ensomme mennesker det finnes her i landet. Og det er nok bare toppen av isberget. Vi har veldig lett for å ha nok med oss selv. Og mange voksne jeg kjenner synes det er vanskelig å få gode venner i voksen alder, særlig om man ikke har barn og er med i fellesskapet det gir.Anonymous poster hash: 91885...893

Og når man allerede er ensom, så er det en utrolig stor terskel for å ta kontakt med andre. Man føler seg mislykket og er redd for å bli avvist Anonymous poster hash: 7328e...ade

Ja, vi har et like stort ansvar for å inkludere andre voksne, som vi har i å lære barna at de skal inkludere andre barn.

 

Anonymous poster hash: 91885...893

[Anonym bruker]

Jeg ser egentlig ikke "grupper", jeg omgås ikke med "grupper". Jeg omgås med personer.

 

Og de må dessverre være interessante for meg å være sammen med. Jeg vil ikke ha liksomvenner eller bekjente som jeg egentlig ikke har noe ålreit forhold til, men som jeg tilbringer tid med fordi det er rett og snilt å inkludere. Ser ingen grunn til å ofre meg. Livet er for kort til å bruke tid på folk jeg ikke har noe til felles med eller ikke liker spesielt.

 

Når det er sagt finner jeg ofte de som står utenfor mer interessante enn de som opptrer i grupper.

 

Anonymous poster hash: a2436...4ad

[Anonym bruker]

Jeg sosialiserer meg med barnas venners foreldre, mer enn hva jeg gjør med mine egne gode gamle venner. 

Slik er livet blitt, alt kretser rundt barna, jo mer populær barnet ditt er, jo mer spennende og aktuell blir du som kandidat til å være med i det sosiale livet. Slik er det bare, og faller ungen din på poppis skalaen, så faller du også. 

Da foreldre gjerne ønsker at barna sine skal være sammen med den populære, for da å stå sterkere sosialt selv. 

 

Prøver i alle fall å være besviist på dette, det er veldig tydelig her vi bor i alle fall. Jeg er inkluderende, og jeg liker ikke folk bare fordi de har en populær unge. Men fellesksapet er barna, og liker barna vherandre, så er det naturlig at de leker mye sammen, og da også at vi foreldre gjør ting sammen med barna våre. 

Anonymous poster hash: 53fe6...770