Sterk psyke?

[Anonym bruker]

Overhørte en samtale her forleden. Diskusjonen gikk på om det var lov å si at noen hadde en sterk psyke. Den ene mente at det var det ikke - vi var alle like sterke psykisk, noen hadde bare fått flere utfordringer enn andre. Sa man at noen var sterk psykisk var dette en grov fornærmelse av andre som slet.

Den andre mente at noen var sterkere psykisk og at dette måtte være lov å si. Det var jo helt greit å si at noen var er sterk fysisk f.eks. uten at andre tar seg nær av det. Man kan ha sterke tenner, men det gjør jo ikke andre med svakere tenner mindre verd osv. Det er jo også lov til å si at noen er faglig sterke. Hun mente det at mennesker som hadde hatt mye motgang eller opplevd mye trist, men likevel reiste seg igjen var sterke psykisk og at det måtte man få lov til å si. Det var jo ikke en sammenligning.
 

Det er noe som heter at man klarer det man må - er det dermed slik om to tilnærmde like mennesker hadde opplevd det samme vonde så vil de begge takle det like godt (om enn på forskjellige måter) og at om de ikke takler det like godt så er det fordi de hadde mer ulik bagasje fra før enn man trodde? Eller har det med at den ene kanskje har sterk psyke?

 

Er det slik at vi lenker psyken så tett opp mot personligheten at man ikke kan snakke om styrke? Har vi alle lik styrke eller er det noen som har sterkere psyke og klarer å komme gjennom vonde opplevelser bedre enn andre? Og er det i det hele tatt lov til å si at noen har en sterk styrke eller er dette fornærmende for noen?

 

Altså - det er ikke her snakk om å sammenligne noen, men å kunne beskrive noen som har vært gjennom mye og klart seg som sterk psykisk?
 

Anonymous poster hash: 9fb40...dcf

Anonymous poster hash: 9fb40...dcf

[ulydia]

Heilt klart er nokre meir sårbare for psykisk sjukdom enn andre. Om ein kallar det å ikkje ha ein sterk psyke, må vel det vere legitimt?

[Anonym bruker]

Jeg synes det virker helt klart at noen har sterkere psyke enn andre. Selv har jeg svak psyke og tåler ikke så mye. Jeg vet om flere som har vært utsatt for mer enn meg og likevel har klart seg bedre. Det er ikke noe jeg er stolt av, men av den grunn kan man jo ikke bare bestemme at det ikke er sånn?

 

Synes sammenligningen med sterke tenner var god. Jeg har sterke tenner, og synes det er mye riktigere når tannlegen sier det, enn de som sier at jeg er så flink til å ta vare på tennene mine. For det er jeg egentlig ikke, jeg har bare vært heldig med dem.

Anonymous poster hash: a8d32...8e6

[Anonym bruker]

At man klarer det man må er forresten en løgn. For mange stemmer det nok - inntil et visst punkt. Men så har du de som ikke gjør det, de som f.eks. blir fratatt barna av barnevernet fordi de ikke klarte å ta vare på dem, eller de som blir tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus fordi de ikke takler livet.

Anonymous poster hash: a8d32...8e6

[Anonym bruker]

Noen har sterkere psyke, noen ikke fullt så sterk. Og så er det de som er psykisk syke. Man trenger ikke være psykisk syk selv om man ikke har den sterkeste psyken, mener jeg.

 

Hva man legger i begrepet "sterk psyke" vil jo variere fra person til person. Jeg tror ikke det er en fast definisjon, eller en egenskap som nødvendigvis er fast gjennom hele livet heller. Man kan være kjempesterk psykisk på en hel rekke områder, men pga. erfaringer - eller mangel på erfaringer - være svakere på enkelte områder.

Om man sliter en periode så betyr heller ikke det nødvendigvis at man har en svak psyke. Kanskje tvert imot, man er råsterk som kommer seg gjennom det man gjør, kanskje mot alle odds.

 

Jeg tror man kan si at noen har sterkere psyke enn andre, men det er et begrep jeg egentlig ikke liker. Folk har så subjektive oppfatninger om det, og ofte så brukes det stigmatiserende på de som av andre oppfattes som ikke sterk psykisk. Noen ganger blir det også brukt som hersketeknikk.

 

Jeg mener man kan bruke uttrykket, men være forsiktig hvordan man bruker det.

Anonymous poster hash: b4852...0d2

[Anonym bruker]

Jeg sier selv jeg er svært sterk psykisk. Og det sier mine venner og. Jeg har hatt en helt for jævlig barndom, seksuelt, fysisk og psykisk grovt misbruk fra jeg kom til denne verden. Og opplevd mer enn de fleste i voksen alder og. Men jeg kjemper på, for jeg skal ha et bra liv. Jeg har aldri slitt psykisk. Jeg har jo hatt tøffe perioder i livet, men ikke sånn så jeg trengte noe hjelp. Da har jeg hatt det kjipt en stund, så reiser jeg meg opp igjen. Aldri fare for å skade meg selv eller andre. Jeg jobber med mennesker som er avhengig av hjelp, jeg jobber som frivillig og jeg er en fantastisk mor til mine 2 barn. Jeg hadde det grusomt, og ingen så det, jeg skjulte det nok bra og. Men jeg ønsker å hjelpe andre, sørge for at andre får et bedre liv. Jeg har vendt det negative til noe positivt.

 

Og hvis noen forteller meg at, jeg ikke kan kalle meg psykisk sterk, så blir jeg faktisk sur. Vi er ikke alle like sterke. Sånn er det bare dessverre. Og for meg så er det ros at noen kaller meg psykisk sterk. Det at jeg klarte meg mot alle ods. Og veien for meg å gå har jo vært mye tøffere, enn for de med normale liv. Og jeg er stolt over den jeg ble.

Anonymous poster hash: 31902...fcf

[Anonym bruker]

Det er ikke hvordan man har det - men hvordan man tar det 😊

En sannhet med modifikasjoner.

Jeg har ikke sterk psyke. Det har heller ikke min mor, min mormor osv. Denne sårbarheten har nok gått i arv.

Det er stor forskjell på folk psyke, og det må det være lov å si noe om. Problemet er vel heller at noen med psykiske problemer tar det ille opp, og ser på det som en krenkelse. Nå er jo det noen ganger en del av lidelsen også - at man fort lar seg krenke.

 

Når det er sagt; det er mange måter å si akkurat det samme på. Noen kan få alt til å høres ut som skryt. Og da hender det at jeg tenker at "denne personen ser sikkert ned på alle" 😉

 

Anonymous poster hash: 96ee8...aa4

[Anonym bruker]

Takk for svar - det er et interessant tema dette. Jeg tror også noen har en sterkere psyke  enn andre. Det er måter/teknikker å tenke på som gjør at noen klarer å komme seg videre/håndtere alvorlige hendelser uten å gå under, mens andre sliter mer.

Jeg tror kanskje det med å tenke på sterk psyke er litt vanskelig for noen ettersom psykisk sykdom fortsatt mangler samme aksept som fysisk sykdom (selv om det har blitt bedre). Det er ingen som tenker på noen med osteoporose som dårligere mennesker fordi det skal mindre til før de knekker noe. Det samme kan uheldigvis ikke sies for alle når det gjelder psykisk sykdom. Psykisk sykdom er jo heller ikke det samme som å ha svak psyke selv om jeg tror en del går rundt og mener det. 

Anonymous poster hash: 9fb40...dcf

[Anonym bruker]

Akkurat som at noen er svakere og sterkere fysisk så er noen svakere og sterkere psykisk. Men som det fysiske så kan man opparbeide seg en sterkere psyke ved å trene, få veiledning og jobbe med psyken.

Anonymous poster hash: e3b44...605

[Anonym bruker]

Det er ikke akkurat spekulasjoner at det finnes mennesker som har møtt langt større motgang i livet en andre, og at det ikke alltid er de som har hatt det verst og opplevd mest som kommer seg dårligst gjennom ting.

Husker jeg satt å så på et intervju med ei dame som har vert gjennom det jeg har opplevd i livet men i langt verre grad en jeg har opplevd det.

Og hun hadde helt klart taklet det hele bedre en jeg med mindre bagasje har taklet mitt.

Samtidig har jeg og min søster hatt akkurat samme dårlige oppveksten, de samme krav og negative ting hjemmefra.

Men jeg har i tillegg til alt hjemme også opplevd misbruk i ung alder av en voksen person jeg fram til da hadde stolt på og sett opp til.

Dette er noe hun heldigvis har vært spart for.

Allikevel har hun blitt knekt helt psykisk både i ungdomsår og som voksen har slitt langt mer en det jeg gjør.

Har flere selvmordsforsøk bak seg osv.

 

I mitt hode må jeg bare se det som at jeg har sterkere psyke en min søster men langt svakere psyke en denne damen jeg så i intervjuet.

 

Ser ikke at det skal være galt å si at noen har sterk psyke, men ser heller ikke hvor og når det skulle være naturlig å påpeke dette til en person eller dra det fram i samtaler.

Anonymous poster hash: 3e0a2...677

[Anonym bruker]

He.. jeg var veldig sterk psykisk, helt til 2013 - da sa det pang.

Jeg tror de fleste er med på denne karusellen i løpet av livet sitt. Noen tidligere enn andre.

Var 23 når dette skjedde meg. Kan ikke fatte og begripe hvordan hjernen jobber og aktivt går inn for å slå alarm på omtrendt alt i hverdagen.

 

Anonymous poster hash: cda3f...067

[Anonym bruker]

Det lå et program på NRK nett-tv som het Vitenskapens verden - vår genetiske arv som omhandlet temaet. Veldig interessant program, men nå ser jeg det er utløpt. Der viser de til forskning som sier at vi er genetisk anlagt forskjellig, også med tanke på psykisk styrke og robbusthet. Selv om to personer opplever de samme tingene i livet kan de takle det forskjellig. Det kan virke som noen "tåler alt", mens andre bukker under for småting. Vi er ulikt sammenskrudd. På samme måte som vi har ulik fysikk, intelligens m.m. De som har sterk psyke kan med andre ord takke sine gode gener i stor grad.

 

Grunnne til at man "ikke skal si" at noen har svak psyke er nok samfunnets syn på psykiske sykdommer. Alle har jo hørt frasen "det er bare å ta seg sammen". Ingen sier det til en som har beinskjørhet, som de ble referert til over her.

 

Trøsten for de med dårlige gener/svak psyke, er at vi i tillegg til gener også påvirkes av miljøet rundt oss. Og det fine er at en med litt dårlig psyke vil blomstre noe voldsomt om han eller hun får en god oppvekst f.eks, mens en som er robust fra naturens side ikke vil ha samme stigningen/påvirkningen av gode forhold rundt seg. Den siste personen vil respondere noenlunde likt om forholdene er mindre gode, gode eller veldig gode.

 

Dette er omtrent sånn jeg husker det fra programmet. Korriger meg gjerne om andre har sett det eller vet mer.

 

Anonymous poster hash: 1e24f...bea

[Anonym bruker]

Jeg er veldig sårbar, men etter å ha vært igjennom et helvete med samlivsbrudd og 2 små barn, får jeg høre ar jeg er sterk. At jeg har taklet dette på en helt utrolig måte. Men likevel er jeg sårbar og følsom. Jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte være "oppe" for barna mine. Jeg kunne ikke legge meg ned.

Så jeg tror at man ser på sterk psyke på forskjellige måter.

Man kan treffe må noen man ser på som svake. Men de kan være de sterkeste du har møtt om man fikk hele historien.

 

Anonymous poster hash: 01fea...c51

[Anonym bruker]

Jeg sier selv jeg er svært sterk psykisk. Og det sier mine venner og. Jeg har hatt en helt for jævlig barndom, seksuelt, fysisk og psykisk grovt misbruk fra jeg kom til denne verden. Og opplevd mer enn de fleste i voksen alder og. Men jeg kjemper på, for jeg skal ha et bra liv. Jeg har aldri slitt psykisk. Jeg har jo hatt tøffe perioder i livet, men ikke sånn så jeg trengte noe hjelp. Da har jeg hatt det kjipt en stund, så reiser jeg meg opp igjen. Aldri fare for å skade meg selv eller andre. Jeg jobber med mennesker som er avhengig av hjelp, jeg jobber som frivillig og jeg er en fantastisk mor til mine 2 barn. Jeg hadde det grusomt, og ingen så det, jeg skjulte det nok bra og. Men jeg ønsker å hjelpe andre, sørge for at andre får et bedre liv. Jeg har vendt det negative til noe positivt. Og hvis noen forteller meg at, jeg ikke kan kalle meg psykisk sterk, så blir jeg faktisk sur. Vi er ikke alle like sterke. Sånn er det bare dessverre. Og for meg så er det ros at noen kaller meg psykisk sterk. Det at jeg klarte meg mot alle ods. Og veien for meg å gå har jo vært mye tøffere, enn for de med normale liv. Og jeg er stolt over den jeg ble. Anonymous poster hash: 31902...fcf

Jeg er enig. Det er jo helt misforstått at det ikke går an å bruke et begrep som sterk psyke av frykt for å fornærme dem med svak psyke!

Og argumentet om at det blir feil å si det fordi vi alle egentlig er like i utgangspunktet er det største vrøvl jeg har hørt. Selvsagt er vi ikke like fra fødselen av.

Blir som å si at man ikke kan kalle noen musikalske av frykt for å fornærme de umusikalske, fordi egentlig er vi likt utstyrt, noen har bare endt opp som mer musikalske likevel til slutt?

 

Anonymous poster hash: 75657...117

[Anonym bruker]

Grunnne til at man "ikke skal si" at noen har svak psyke er nok samfunnets syn på psykiske sykdommer. Alle har jo hørt frasen "det er bare å ta seg sammen". Ingen sier det til en som har beinskjørhet, som de ble referert til over her.

Trøsten for de med dårlige gener/svak psyke, er at vi i tillegg til gener også påvirkes av miljøet rundt oss. Og det fine er at en med litt dårlig psyke vil blomstre noe voldsomt om han eller hun får en god oppvekst f.eks, mens en som er robust fra naturens side ikke vil ha samme stigningen/påvirkningen av gode forhold rundt seg. Den siste personen vil respondere noenlunde likt om forholdene er mindre gode, gode eller veldig gode.

Anonymous poster hash: 1e24f...bea

De med sterke knokler kan også takke sine gode gener. Og miljøet/omstendighetene rundt betyr også masse for om man brekker bein eller ikke, noen er utsatt for vold, noen for fall, noen bor i et hus med mange trapper og detter stadig og brekker noe, andre er like beinskjøre, men hadde flaks og brakk ikke noe. Likevel må man kunne si at fra fødselen av hadde visse mennesker tykkere knokler, andre skjørere knokler, og så får man ta hensyn til det og prøve å leve sitt liv slik at man lever godt, enten det er med skjøre bein eller en mer sart psyke.

 

Anonymous poster hash: 75657...117