Jeg blir så sliten av meg selv... Trenger råd!

[Anonym bruker]

Problemet er at jeg har vært sjenert siden tenårene, og føler meg så sosialt merkelig. En periode når jeg var yngre var det ganske ille, jeg var stille og på videregående synes jeg det var vanskelig å få venner. Utenfor skolen hadde jeg derimot mange, og var veldig sosial.

 

Etter videregående begynte jeg å jobbe, og selv om jeg fortsatt hadde mange venner og var mye sosial, så begynte jeg å plage meg selv med dumme tanker hver kveld. Jeg kunne gå gjennom samtaler jeg hadde hatt iløpet av en dag i hodet og bekymre meg veldig for om andre synes jeg var dum, om jeg hadde sagt noe rart osv. Det ble så ille at jeg til slutt drømte om å bare være hjemme fordi jeg ble så sliten av det. Etter mye press fra familie begynte jeg på studier selv om jeg ikke hadde lyst pga dårlige erfaringer fra videregående, men følte jeg "fant plassen min" på grunn av riktig studie og er veldig glad for det nå. Likevel kunne jeg finne på å tenke at folk sikkert bare var sympatihyggelige mot meg, og at de egentlig lo av meg bak ryggen min.

 

Jeg har heldigvis kommet et stykke siden den gang, og folk ville nok aldri trodd dette om meg nå. Jeg har en del gode venner og trives godt sammen med andre mennesker. Likevel plager jeg meg selv med disse tankene og kan slite meg selv helt ut på bussen hjem fra jobb for eksempel. En typisk situasjon er om en annen person forteller noe og jeg følger på med en egen erfaring, så føler jeg etterpå at jeg har "stjålet" fokuset deres.

 

Hva i alle dager er galt med meg? Og hva kan jeg gjøre for å slutte med det?

 

Anonymous poster hash: 6c40e...941

[Anonym bruker]

Akkurat slik er jeg også rent bortsett fra at jeg ikke er sjenert. Jeg er veldig sosial men sliter meg ut i etterkant og begynner å bli sånn at jeg dropper å gjøre ting.

For meg så tror jeg det kommer av at mamma alltid hakket på meg etter at hun hadde besøk av sine venninner om hvordan jeg hadde oppført meg. Følte jeg ble angrepet i etterkant uten forvarsel hele tiden. Jeg har hatt en kjempefin oppvekst med en fantastisk mamma og pappa som fortsatt er godt gift men husker at mamma alltid kommenterte et eller annet jeg hadde gjort når besøk hjemme hadde dratt.

Vet dessverre ikke hvordan bli bedre. Mannen min mener jeg bør gå til psykolog men syns det er hårreisende "bare" pga disse tankene i etterkant av møter.

Jeg saumfarer hva som har blitt sagt i flere dager at jeg plutselig kan komme på hva en person kanskje mente og at jeh derfor svarte feil. Utrolig slitsomt..

 

 

Anonymous poster hash: 4586f...b56

[Anonym bruker]

Høysensitiv?

 

 

Anonymous poster hash: 306f9...cb5

[Anonym bruker]

Å, det er akkurat som å lese om meg selv!

 

Jeg har nå blitt skikkelig deprimert pga dette. Eller har jeg alltid hatt det sånn fordi jeg alltid har vært deprimert? Aner ikke. Men er ordentlig utbrent.

 

Elsker å være sosial, men angsten i etterkant ødelegger meg helt! Må skru opp musikk på full guffe for å prøve å overdøve tankene mine. Føler at jeg har tatt for mye plass og vært selvsentrert i samtale med andre mennesker. Sannsynligvis er jeg det også.

 

Men nå skal jeg be om hjelp. Fungerer ikke lengre.

 

Sånn som nå. Kuppet tråden din helt😁

 

Anonymous poster hash: 13c10...660

[Anonym bruker]

Å, det er akkurat som å lese om meg selv!

 

Jeg har nå blitt skikkelig deprimert pga dette. Eller har jeg alltid hatt det sånn fordi jeg alltid har vært deprimert? Aner ikke. Men er ordentlig utbrent.

 

Elsker å være sosial, men angsten i etterkant ødelegger meg helt! Må skru opp musikk på full guffe for å prøve å overdøve tankene mine. Føler at jeg har tatt for mye plass og vært selvsentrert i samtale med andre mennesker. Sannsynligvis er jeg det også.

 

Men nå skal jeg be om hjelp. Fungerer ikke lengre.

 

Sånn som nå. Kuppet tråden din helt😁

 

Anonymous poster hash: 13c10...660

Det gjør absolutt ingenting! Bare deilig egentlig å høre at andre er som meg! Føler meg litt sinnsyk til tider. Det er jo snakk om vanlige samtaler, men likevel føler jeg som deg at jeg har snakket for mye om meg selv. Og ofte tenker jeg på om jeg var for negativ, for åpen, for lite åpen, om jeg ordla meg rart, om jeg kan ha fornærmet noen. Utrolig slitsomt! HI.

 

 

 

Anonymous poster hash: 6c40e...941

[Anonym bruker]

 

Å, det er akkurat som å lese om meg selv!

 

Jeg har nå blitt skikkelig deprimert pga dette. Eller har jeg alltid hatt det sånn fordi jeg alltid har vært deprimert? Aner ikke. Men er ordentlig utbrent.

 

Elsker å være sosial, men angsten i etterkant ødelegger meg helt! Må skru opp musikk på full guffe for å prøve å overdøve tankene mine. Føler at jeg har tatt for mye plass og vært selvsentrert i samtale med andre mennesker. Sannsynligvis er jeg det også.

 

Men nå skal jeg be om hjelp. Fungerer ikke lengre.

 

Sånn som nå. Kuppet tråden din helt😁

 

Anonymous poster hash: 13c10...660

Det gjør absolutt ingenting! Bare deilig egentlig å høre at andre er som meg! Føler meg litt sinnsyk til tider. Det er jo snakk om vanlige samtaler, men likevel føler jeg som deg at jeg har snakket for mye om meg selv. Og ofte tenker jeg på om jeg var for negativ, for åpen, for lite åpen, om jeg ordla meg rart, om jeg kan ha fornærmet noen. Utrolig slitsomt! HI.

 

 

 

Anonymous poster hash: 6c40e...941

Da er vi 3 stykker i samme båt iallefall.

 

Anonymous poster hash: 4586f...b56

[Anonym bruker]

Akkurat slik er jeg også rent bortsett fra at jeg ikke er sjenert. Jeg er veldig sosial men sliter meg ut i etterkant og begynner å bli sånn at jeg dropper å gjøre ting.

For meg så tror jeg det kommer av at mamma alltid hakket på meg etter at hun hadde besøk av sine venninner om hvordan jeg hadde oppført meg. Følte jeg ble angrepet i etterkant uten forvarsel hele tiden. Jeg har hatt en kjempefin oppvekst med en fantastisk mamma og pappa som fortsatt er godt gift men husker at mamma alltid kommenterte et eller annet jeg hadde gjort når besøk hjemme hadde dratt.

Vet dessverre ikke hvordan bli bedre. Mannen min mener jeg bør gå til psykolog men syns det er hårreisende "bare" pga disse tankene i etterkant av møter.

Jeg saumfarer hva som har blitt sagt i flere dager at jeg plutselig kan komme på hva en person kanskje mente og at jeh derfor svarte feil. Utrolig slitsomt..

 

 

Anonymous poster hash: 4586f...b56

Jeg har det likt som deg; vokst opp med to flotte foreldre, men min mor er nok veldig lik meg. Hun var ikke så veldig sosial, og alltid veldig redd for å gjøre noe galt osv. Hun kritiserte ikke så mye, men kom vel mer med tanker som sitter i hos meg også. Vet ikke hva man skal gjøre for å slutte med det, det er jo ganske selvdestruktivt.

 

Anonymous poster hash: 6c40e...941

[Clue]

Jeg tror det er ganske vanlig å "gå gjennom" hva man har sagt og hvordan man har påvirket samtalen i etterkant. Man blir jo oppdratt til å gjøre et godt inntrykk og til å sile ut hva som er ok å si og ikke. Mange barn får påpekt det om de har sagt noe galt, og det følger nok med oss til vi er voksne.

 

En må huske på at en selv er den verste kritikeren. Som regel tenker man selv mye mer over hva en har sagt selv enn andre gjør. Og husk at de fleste andre også tenker gjennom hva DE har sagt etter å ha truffet deg eller andre. 

 

Jeg tenker ihvertfall ofte gjennom hva jeg har sagt. Har hørt at de fleste gjør det, en trenger ikke være høysensitiv eller ha noen annen diagnose. 

[Anonym bruker]

Jeg klarer heller ikke prate i telefon. Er avhengig av å se folk i øynene og rolle kroppsspråket deres når jeg har en samtale. Etter en telefonsamtale blir jeg helt ødelagt, for da er liksom alt så usikkert.

 

 

Godt å høre at vi er flere ja😁

 

Anonymous poster hash: 13c10...660

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk også hatt telefonskrekk tidligere! Misliker det fremdeles, men har måtte ringe MYE, og da har det blitt litt bedre. Før utsatte jeg det i det uendelige og endte til slutt med å møte opp ansikt til ansikt. Hehe. Kanskje det hører sammen på et vis? HI.

Anonymous poster hash: 6c40e...941

[Anonym bruker]

Kognitiv terapi! Enten hos behandler: psykolog/psykiater, som kan dette. Eller selvhjelpsbøker.

 

Jeg jobber med dette, det er mulig å få hjelp!

 

Anonymous poster hash: 0db9c...f5a

[Anonym bruker]

Kognitiv terapi! Enten hos behandler: psykolog/psykiater, som kan dette. Eller selvhjelpsbøker.

 

Jeg jobber med dette, det er mulig å få hjelp!

 

Anonymous poster hash: 0db9c...f5a

P.s: du beskriver symptomer på sosial angst

 

Anonymous poster hash: 0db9c...f5a