Du som har tenkt lavt om deg selv

[Anonym bruker]

Hvordan har du snudd tankegangen og klart å tenke at du er et verdifullt menneske? Jeg dømmer meg selv så hardt, går til psykolog, men føler ikke at det hjelper. Når jeg ser meg selv i speilet, føler jeg ofte avsky, og ser bare alle feilene ved meg selv. Derfor tar jeg dumme valg noen ganger, for å "straffe meg selv", veldig usunt. F.eks hender det jeg stapper i meg godteri eller overspiser, eller annet som er selvdestruktivt... Fordi jeg fortjener det, føler jeg da.. Men objektivt sett så hater jeg ikke meg selv, men subjektivt sett føler jeg meg mislykket i livet og fokuserer på det negative.

 

Jeg har angst/ptsd og jobber ikke, jeg har forsøkt i høst, men fant ut at psykolog behøvdes så søkte meg inn og fikk plass vinteren 2015. Så har gått til psykolog i 3 måneder, ptsd-relatert har det hjulpet, men så dukker det opp nye ting som jeg har fortrengt pga ptsd har vært/er så overveldende. Det er en meget lang historie.

 

Sikkert ingen som kan hjelpe her, MEN er det noen som har hatt det sånn og som klarte å snu tankegangen? Hvordan? Det søker jeg etter, tips til hvordan jeg kan få det bedre med meg selv.

 

Anonymous poster hash: 62373...3e4

[Anonym bruker]

Trente meg til og tenke på at jeg må behandle meg selv bra for barna sin skyld. De fortjener en sunn og frisk mor. En mor som tar vare på seg selv.

 

For selv om JEG ikke ser bra nok ut eller føler jeg mestrer ting bra nok, så gjør jeg alltid mitt beste for og se ok ut og løse alt som skal gjøre på jobb og hjemme på en god måte,- for barna. De fortjener at jeg jobber, får inn penger og kan gi de en økonomisk trygghet o barndommen.

 

Når jeg begynte og tenke på at hver gang jeg tenker negativt om meg selv, tenker jeg negativt om barna mine,- hver gang ødelegger jeg litt for de,- og da må man bare ta seg i nakken,- "glemme" seg selv og fokusere fremover,- på deres fremtid.. Skal jeg mure meg inne og synes synd på meg selv, så vil det skade bara mine,- for alltid. Og det er det du gjør: Du ødelegger litt av barnas oppvekst med og lulle deg inn i selvmedlidenhet og sette deg foran de i prioritetsrekkefølge. Så lenge du bruker tid og krefter på og straffe deg selv fremfor og gjøre det beste for barna, så setter du deg selv ført. Det er jævla egoistisk om man tenker på det. Og jeg blir forbanna på deg,- på samme måte som på meg selv,-når du sier slik..... 

Håper det var til hjelp...

Anonymous poster hash: 830a5...ddb

[Anonym bruker]

Hei.

For meg bare løsna det, men jeg var ung. Fra jeg var 15-19 var jeg psykiatrisk pasient. Mange innleggelser og poliklinisk oppfølging. Gikk på videregående, men fikk tilrettelagt så jeg tok det over flere år. Jeg skadet meg selv, hatet meg selv, klarte ikke se meg i speilet, bare grein og alt var vanskelig. Plutselig satt jeg en julaften og tenkte at i år har jeg ikke vært innlagt, det var en god men litt fjern tanke. Hadde jeg virkelig klart meg et år uten innleggelser. Som 19 åring flyttet jeg til en annen by. Behandleren min slapp meg ikke, men vi hadde telefonkontakt ukentlig pluss at jeg var der når jeg var hjemme. Første halv år var turbulent men så løsnet det. Her jeg bor nå vet ingen hvordan jeg en gang hadde det, og de som kjente meg som tenåring er nok overrasket over hvor bra det har gått. Jeg hadde MANGE behandlere. Men så kom jeg til en som så meg, forstod meg og gjorde det lille ekstra for å hjelpe meg. Da ble det bedring. I tillegg hadde jeg noen fantastiske lærere som gjorde det mulig for meg å få studiekompetanse i mitt tempo.

 

Anonymous poster hash: b0bef...982

[Anonym bruker]

Jeg har jo ikke PTSD men jeg har slitt med angst og depresjon og lavt selvbilde..

Jeg vet ikke helt hvordan det gikk seg til for min del.. Første skritt var å kutte ut eksen min som jeg allerede hadde gjort det slutt med, han brøt meg ned og fikk meg til å tro at jeg var syk.. Jeg slet enormt og han visste hvilke knapper han skulle trykke på så jeg trodde jo til slutt at han var min eneste venn og den eneste som så meg, ingen andre forstod osv.. Jeg kvittet meg med han og møtte plutselig det som nå er mannen i mitt liv.. Jeg hadde flaks! Plutselig glemte jeg bare å hate meg selv! Jeg glemte å ha bulimi! Ble motivert til å ikke skade meg selv! Plutselig hadde livet litt mer mening enn da jeg bare satt og tenkte dritt og hørte dritt.

 

Hvis det er noe i hverdagen din som drar deg ned som du kan ta et oppgjør med, gjør det. Man er sin strengeste dommer.. Du må også prøve å overbevise deg om at den siste du kan stole på er det selv, for du vet jo at andre ser helt andre ting enn deg. Ingen andre hører tankene dine, bare du. Det er skikkelig vanskelig å ta til seg komplimenter og konstruktive tilbakemeldinger men du må bare gjøre det.. Ta det til deg! Plutselig løser det seg, for meg først når jeg hadde "akseptert at jeg var fucka". Så innså jeg plutselig at jeg slettes ikke var gal i det hele tatt.

Anonymous poster hash: 4da45...a3f

[Anonym bruker]

Jeg har knust mange speil. Så meg selv i det og knuste det fordi jeg var så stygg.

 

Jeg ble mobbet på skolen fordi jeg var stygg. Jeg ble voldtatt fordi jeg var stygg. Jeg ble seksuelt misbrukt av familie fordi jeg var stygg.

 

Men vet du? Jeg er bare meg jeg. Jeg kan ikke forandre på hvordan jeg ser ut. Jeg kan ikke endre på det om jeg er stygg eller ikke. Men JEG har ikke tatt et valg om å ødelegge noen fordi de er stygge eller fordi de er tykke eller hva det skulle være. Og jeg må være glad for det. Jeg må se meg i speilet og si til meg selv "det var jeg som den snille".

Etter jeg bestemte meg for det. Så fikk jeg høre det. Jeg er slett ikke stygg. Jeg er visst ganske pen. Tror ikke helt på det, men takker for komplimentet. Det tok meg 35 år å innse at jeg er bare meg. Ikke en idiot i verden, men en heltinne i mitt eget lille univers som er barna mine og jeg. Jeg er faktisk en superhelt for de menneskene som betyr mest for meg, og jeg kan fortelle deg en ting; det er mer enn nok for meg:)

 

Anonymous poster hash: 2ef57...bca

[Anonym bruker]

Trente meg til og tenke på at jeg må behandle meg selv bra for barna sin skyld. De fortjener en sunn og frisk mor. En mor som tar vare på seg selv. For selv om JEG ikke ser bra nok ut eller føler jeg mestrer ting bra nok, så gjør jeg alltid mitt beste for og se ok ut og løse alt som skal gjøre på jobb og hjemme på en god måte,- for barna. De fortjener at jeg jobber, får inn penger og kan gi de en økonomisk trygghet o barndommen. Når jeg begynte og tenke på at hver gang jeg tenker negativt om meg selv, tenker jeg negativt om barna mine,- hver gang ødelegger jeg litt for de,- og da må man bare ta seg i nakken,- "glemme" seg selv og fokusere fremover,- på deres fremtid.. Skal jeg mure meg inne og synes synd på meg selv, så vil det skade bara mine,- for alltid. Og det er det du gjør: Du ødelegger litt av barnas oppvekst med og lulle deg inn i selvmedlidenhet og sette deg foran de i prioritetsrekkefølge. Så lenge du bruker tid og krefter på og straffe deg selv fremfor og gjøre det beste for barna, så setter du deg selv ført. Det er jævla egoistisk om man tenker på det. Og jeg blir forbanna på deg,- på samme måte som på meg selv,-når du sier slik..... Håper det var til hjelp... Anonymous poster hash: 830a5...ddb

Nei, det var ikke til hjelp. Du vet jo ikke hva jeg gjør

 

Anonymous poster hash: 62373...3e4

[Anonym bruker]

Hei.

For meg bare løsna det, men jeg var ung. Fra jeg var 15-19 var jeg psykiatrisk pasient. Mange innleggelser og poliklinisk oppfølging. Gikk på videregående, men fikk tilrettelagt så jeg tok det over flere år. Jeg skadet meg selv, hatet meg selv, klarte ikke se meg i speilet, bare grein og alt var vanskelig. Plutselig satt jeg en julaften og tenkte at i år har jeg ikke vært innlagt, det var en god men litt fjern tanke. Hadde jeg virkelig klart meg et år uten innleggelser. Som 19 åring flyttet jeg til en annen by. Behandleren min slapp meg ikke, men vi hadde telefonkontakt ukentlig pluss at jeg var der når jeg var hjemme. Første halv år var turbulent men så løsnet det. Her jeg bor nå vet ingen hvordan jeg en gang hadde det, og de som kjente meg som tenåring er nok overrasket over hvor bra det har gått. Jeg hadde MANGE behandlere. Men så kom jeg til en som så meg, forstod meg og gjorde det lille ekstra for å hjelpe meg. Da ble det bedring. I tillegg hadde jeg noen fantastiske lærere som gjorde det mulig for meg å få studiekompetanse i mitt tempo. Anonymous poster hash: b0bef...982

  

Jeg har heldigvis en god behandler (tror jeg), og er 3 mnd lenge? Håper jo noe "løsner" etterhvert. Jeg husker jo hvordan det var å ikke ha det sånn, og det er det jeg ønsker.

 

Jeg har jo ikke PTSD men jeg har slitt med angst og depresjon og lavt selvbilde..Jeg vet ikke helt hvordan det gikk seg til for min del.. Første skritt var å kutte ut eksen min som jeg allerede hadde gjort det slutt med, han brøt meg ned og fikk meg til å tro at jeg var syk.. Jeg slet enormt og han visste hvilke knapper han skulle trykke på så jeg trodde jo til slutt at han var min eneste venn og den eneste som så meg, ingen andre forstod osv.. Jeg kvittet meg med han og møtte plutselig det som nå er mannen i mitt liv.. Jeg hadde flaks! Plutselig glemte jeg bare å hate meg selv! Jeg glemte å ha bulimi! Ble motivert til å ikke skade meg selv! Plutselig hadde livet litt mer mening enn da jeg bare satt og tenkte dritt og hørte dritt. Hvis det er noe i hverdagen din som drar deg ned som du kan ta et oppgjør med, gjør det. Man er sin strengeste dommer.. Du må også prøve å overbevise deg om at den siste du kan stole på er det selv, for du vet jo at andre ser helt andre ting enn deg. Ingen andre hører tankene dine, bare du. Det er skikkelig vanskelig å ta til seg komplimenter og konstruktive tilbakemeldinger men du må bare gjøre det.. Ta det til deg! Plutselig løser det seg, for meg først når jeg hadde "akseptert at jeg var fucka". Så innså jeg plutselig at jeg slettes ikke var gal i det hele tatt. Anonymous poster hash: 4da45...a3f

Psykologen min sier det stadig, at jeg ikke er gal, men det føles sånn noen ganger. Takk for fint svar!

 

  

Jeg har knust mange speil. Så meg selv i det og knuste det fordi jeg var så stygg.

Jeg ble mobbet på skolen fordi jeg var stygg. Jeg ble voldtatt fordi jeg var stygg. Jeg ble seksuelt misbrukt av familie fordi jeg var stygg.

Men vet du? Jeg er bare meg jeg. Jeg kan ikke forandre på hvordan jeg ser ut. Jeg kan ikke endre på det om jeg er stygg eller ikke. Men JEG har ikke tatt et valg om å ødelegge noen fordi de er stygge eller fordi de er tykke eller hva det skulle være. Og jeg må være glad for det. Jeg må se meg i speilet og si til meg selv "det var jeg som den snille".

Etter jeg bestemte meg for det. Så fikk jeg høre det. Jeg er slett ikke stygg. Jeg er visst ganske pen. Tror ikke helt på det, men takker for komplimentet. Det tok meg 35 år å innse at jeg er bare meg. Ikke en idiot i verden, men en heltinne i mitt eget lille univers som er barna mine og jeg. Jeg er faktisk en superhelt for de menneskene som betyr mest for meg, og jeg kan fortelle deg en ting; det er mer enn nok for meg:)Anonymous poster hash: 2ef57...bca

Du har rett. Det er jo det som teller, hvordan man ER, og det hjelper litt å tenke på det. Jeg tror jo ikke jeg er ond, jeg prøver å være snill mot alle jeg treffer, men jeg føler aldri jeg er "god nok". Men må bare slutte og dømme så hardt, dømmer ikke andre på samme måte.

 

Anonymous poster hash: 62373...3e4