Det er sannelig ikke greit å være under utredning:-(

[Anonym bruker]

Nå som det nærmer en undersøkelse kjenner jeg veldig på nerver:-( jeg er bekymra, redd og irritert på symptomet/-ene mine:-(

 

Vil ikke være syk og sykmeldt, enn om det er noe som ikke kan behandles. Klarer ikke glede meg over sommeren, som vi ikke kan legge planer for uansett. Og skulle det vise seg at dette blir langvarig må vi også planlegge beinhardt på økonomi, dersom jeg kanskje må gå ned i lønn f.eks. Vet det er langt fremme i tid, har bare vært sykmeldt i 1 mnd. Men vi må få vekk billån og et annet lån.

 

Kjenner og leter etter andre symptomer, huff:-(

 

Beklager sutringa, men akkurat nå har jeg ingen å prate med om det, mannen er på jobb. Men vil uansett ikke bekymre han får jeg "må":-(

 

Tipper det blir vanskelig å få sove i natt:'-(

 

Anonymous poster hash: 5923d...d7c

[Anonym bruker]

Jeg er mye lenger foran deg i prosessen, jeg er på arbeidsavklaringspenger som jo bare er drøye 60% av lønnen så vi har strammet inn der vi kan stramme inn og har avdragsfrihet på boliglånet en periode, det har ordnet seg greit. Men jeg skjønner veldig godt bekymringene dine.

 

Nå venter jeg på nye prøver, mr, scanning, røntgen osv for å få 100% sikker diagnose. Prøvene jeg allerede har tatt, blodprøver, CT osv gir ikke helt sikre svar. De er helt sikre på at det er noe nevrologisk galt, og de er helt sikre på at jeg har revmatisme. Arbeidsteorien nå er bechterews og ME, jeg håper det er rett for de lurer på om det kan være MS og da vil jeg heller ha ME. 

 

Fremtiden blir som den blir, må bare gjøre det beste ut av det. Må prøve å ikke krisemaksimere. Men jeg er heldig da, jeg har ingen dødelige sykdommer og trenger ikke bekymre meg for det, der er kanskje ikke du like heldig? Ønsker deg lykke til videre uansett.

Anonymous poster hash: 5aae8...732

[Anonym bruker]

Det legene har sagt til meg er ikke "farlige" diagnoser, eller, man vet jo aldri hvordan det utvikler seg. Jeg vet heller ikke om det finnes behandling, om jeg må leve som jeg er nå eller om det blir bedre av seg selv, eller om det kommer til å bli forverring uten behandling. Huff:( tenker nå på sykdommer jeg vet av med dødelig utgang innen få år, og kjenner symptomer, selv om jeg vet at det sannsynligvis ikke er reellt. Men nå er jeg der at jeg bekymrer meg uansett og gruer meg veldig!

 

Håper de finner en diagnose til deg snart og at du blir bedre og kanskje til og med relativt frisk med tiden!!! Klem

 

Anonymous poster hash: 5923d...d7c

[Anonym bruker]

Jeg er også lenger enn deg i prosessen. Jeg har vært sykemeldt i ca 9-10 mnd nå. Jeg vet med sikkerhet at jeg går videre over på aap. Jeg var halvt sykeneldt lenge, men måtte gå over til fulltids sykemelding for 6 mnd siden. Det var veldig tungt og veldig vanskelig å godta. Det sliter fortsatt på meg, at jeg ikke klarer å jobbe noe.

 

For meg er det psykisk, jeg vet akkurat hva det kommer av og hva som gjør meg syk. Likevel er det mye redsel og bekymring hos meg også. Enn om jeg ikke klarer å komme meg ovenpå igjen? Enn om jeg forblir her i mørket når skuffen er åpnet? Det er utrolig skummelt og slitsomt. Dette er første sommeren på veldig mange år at jeg virkelig har gruet meg til barnas ferie. De er så store og fine barn, men jeg er så sliten, så sliten. Vil ikke ha det sånn.

 

 

Anonymous poster hash: c328b...0ed

[Anonym bruker]

Ønsker deg for øvrig lykke til videre. Og det er (har vært for meg) en lang prosess for å godta at "sånn er det nå". Håper det ikke er livstruende sykdom du muligens har.

 

Anonymous poster hash: c328b...0ed

[Anonym bruker]

Vet frustrasjonen... :/

 

Jeg har ikke jobbet på halvannet år, er på aap. Har egentlig ikke kommet noe lenger. Jeg tryglet sykehuset for et år siden å utrede bredt, det har de valgt å ikke gjøre. De skulle avslutte all utredning uten å vite hva som feilte meg, så jeg har kranglet og argumentert for hver eneste blodprøve og test som er tatt. Nå er i hvert fall mest trolig en dødelig sykdom utelukket. Og nå har de egentlig avsluttet utredning, men aner fremdeles ikke hva som feiler meg. Og ikke kan de noe om det som feiler meg heller.

Har gått privat og har funnet noe som hjelper meg litt, men det gjenstår jo fremdeles å finne ut hvorfor jeg har dette i utgangspunktet. Noe er galt. Det er også sykehuset enig i.

 

Så jeg har egentlig rykket tilbake til start der jeg var for et år siden. Nå må fastlegen min begynne å nøste og lete i blinde på hva han kan henvise meg til sykehus for. Og i mellomtiden går livet mitt...

Anonymous poster hash: 68fab...a48

[Anonym bruker]

Huff, leit å høre at dere sliter sånn. Skal være glad når dette er over og jeg forhåpentligvis har en ufarlig diagnose, som kan fikses. Men den helseangsten som jeg har nå er vond:-(:-(

 

Lykke til med utredninger og behandlinger!!!

 

Anonymous poster hash: 5923d...d7c