Han setter seg helt på siden av resten familien!

[Anonym bruker]

Samboeren min altså. Han er aldri med på noe! uansett hva jeg og barna gjør eller planlegger, uansett hvor mye vi prøver å få ham med, går han enten og legger seg eller ser på tv! Og det er vel det han gjør! Skjønner ikke at han gidder å sløse bort livet sitt på den måten! I tillegg propper han i seg cola og chips nesten daglig og forfaller helt! Jeg sliter med å tenne på ham.. Orker faktisk ikke tanken på å ligge med ham i det hele tatt! Av flere grunner!

 

Eneste han "bidrar" med er vel egentlig å kjefte på ungene fordi de "bråker" (glad barnelatter er visst bråk!)

 

Vet ikke hva jeg vil her, måtte bare få det ut en plass...

 

Anonymous poster hash: 450ff...301

[Anonym bruker]

Da er det et enkelt spm; Hvorfor er han fortsatt samboeren din?

Anonymous poster hash: 37990...a30

[Anonym bruker]

 

Da er det et enkelt spm; Hvorfor er han fortsatt samboeren din?

 

Anonymous poster hash: 37990...a30

Fordi jeg er redd for hvordan han klarer samvær.. Skal han ligge på sofaen mens ungene er på selvstyr? Dessuten er tanken på å te uten de flere dager fæl...:/

 

Anonymous poster hash: 450ff...301

[Anonym bruker]

Han høres deprimert ut. Han har vel ikke vært sånn siden du traff ham?

 

Anonymous poster hash: f5f74...91a

[Anonym bruker]

 

Da er det et enkelt spm; Hvorfor er han fortsatt samboeren din?

 

Anonymous poster hash: 37990...a30

Fordi jeg er redd for hvordan han klarer samvær.. Skal han ligge på sofaen mens ungene er på selvstyr? Dessuten er tanken på å te uten de flere dager fæl...:/

 

Anonymous poster hash: 450ff...301

 

Da spørs det, er det bedre å la barna vokse opp i et hushold hvor far ikke viser de noe form for interesse, og samtidig lære de at det er en normalitet? (Siden vi er rollemodellene til ungene våre)

Eller er det bedre å gå fra han, og på den måten presse han til å ta et tak, du kommer nok ikke til å gå flere dager uten de, fordelingen blir ikke automatisk 50/50, de går ut fra hva som er best for ungene, om far ikke viser nok interesse og kjennskap til ungene, skal det mye til for at han får ha de 50%.. Men samtidig, så er det å nevne dette for han, kanskje en måte å gi han oppvekker på; Enten starter han å delta, om han er depresiv, så får han komme seg til legen, ellers får han bli "helgepappa".

 

Anonymous poster hash: 37990...a30

[Anonym bruker]

Han høres deprimert ut. Han har vel ikke vært sånn siden du traff ham?

 

Anonymous poster hash: f5f74...91a

Nei, men mer og mer! Da han var arbeidsledig var det helt gale! Han sto opp i 11-tida, satte seg for å glo på tv/spille, og gjorde ikke en dritt hele dagen bortsett fra å klage og kjefte! Trodde det skulle komme seg når han kom seg i arbeid, men nå er visst det og galt!

 

Har sagt han må dra deg til legen, men det gidder han ikke...

 

Anonymous poster hash: 450ff...301

[Anonym bruker]

 

 

 

Da er det et enkelt spm; Hvorfor er han fortsatt samboeren din?

 

Anonymous poster hash: 37990...a30

Fordi jeg er redd for hvordan han klarer samvær.. Skal han ligge på sofaen mens ungene er på selvstyr? Dessuten er tanken på å te uten de flere dager fæl...:/

 

Anonymous poster hash: 450ff...301

Da spørs det, er det bedre å la barna vokse opp i et hushold hvor far ikke viser de noe form for interesse, og samtidig lære de at det er en normalitet? (Siden vi er rollemodellene til ungene våre)

Eller er det bedre å gå fra han, og på den måten presse han til å ta et tak, du kommer nok ikke til å gå flere dager uten de, fordelingen blir ikke automatisk 50/50, de går ut fra hva som er best for ungene, om far ikke viser nok interesse og kjennskap til ungene, skal det mye til for at han får ha de 50%.. Men samtidig, så er det å nevne dette for han, kanskje en måte å gi han oppvekker på; Enten starter han å delta, om han er depresiv, så får han komme seg til legen, ellers får han bli "helgepappa".

 

Anonymous poster hash: 37990...a30

Nevnte det i fjor, da bedret det seg litt, men nå er det tilbake der det var... Da var det og snakk om at han skulle ta selvmord om jeg flyttet fra ham osv! Alt ble bare rot! Han klager mye fordi jeg ikke vil ligge med ham, men jeg orker ikke tanken en gang! For det første er jeg utslitt fordi jeg gjør alt i huset ig tar meg av barna, i tillegg til jobb, for det andre driter han i hva han putter i seg og gjør for å miste noen kg (overvektig!), for det tredje ligger han og tider og raper og bare driter i hva jeg syns om det, og for dt fjerde viser han null forståelse for min sykdom som gir meg smerter hele tiden!

 

Likevel blir jeg hos han...?

 

Anonymous poster hash: 450ff...301

[Anonym bruker]

Har dessuten prøvd å få ham med på slanking flere ganger! Nå sist ved å legge om kostholdet, servere mindre porsjoner og mye sunnere mat, men det hjelper lite når han kjøper boller og cola til lunsj, i tillegg til søt han kjøper med seg hjem til kvelden! Han var med på det, men så gadd han ikke mer!

 

Anonymous poster hash: 450ff...301

[Anonym bruker]

Hadde en sånn mann selv en stund, det var helt forferdelig etterhvert.

 

Anonymous poster hash: 46e96...640

[Anonym bruker]

 

 

 

Da er det et enkelt spm; Hvorfor er han fortsatt samboeren din?

 

Anonymous poster hash: 37990...a30

Fordi jeg er redd for hvordan han klarer samvær.. Skal han ligge på sofaen mens ungene er på selvstyr? Dessuten er tanken på å te uten de flere dager fæl...:/

 

Anonymous poster hash: 450ff...301

Da spørs det, er det bedre å la barna vokse opp i et hushold hvor far ikke viser de noe form for interesse, og samtidig lære de at det er en normalitet? (Siden vi er rollemodellene til ungene våre)

Eller er det bedre å gå fra han, og på den måten presse han til å ta et tak, du kommer nok ikke til å gå flere dager uten de, fordelingen blir ikke automatisk 50/50, de går ut fra hva som er best for ungene, om far ikke viser nok interesse og kjennskap til ungene, skal det mye til for at han får ha de 50%.. Men samtidig, så er det å nevne dette for han, kanskje en måte å gi han oppvekker på; Enten starter han å delta, om han er depresiv, så får han komme seg til legen, ellers får han bli "helgepappa".

 

Anonymous poster hash: 37990...a30

Nevnte det i fjor, da bedret det seg litt, men nå er det tilbake der det var... Da var det og snakk om at han skulle ta selvmord om jeg flyttet fra ham osv! Alt ble bare rot! Han klager mye fordi jeg ikke vil ligge med ham, men jeg orker ikke tanken en gang! For det første er jeg utslitt fordi jeg gjør alt i huset ig tar meg av barna, i tillegg til jobb, for det andre driter han i hva han putter i seg og gjør for å miste noen kg (overvektig!), for det tredje ligger han og tider og raper og bare driter i hva jeg syns om det, og for dt fjerde viser han null forståelse for min sykdom som gir meg smerter hele tiden!

 

Likevel blir jeg hos han...?

 

Anonymous poster hash: 450ff...301

 

Akkurat, likevel blir du hos han? Du starter kanskje å se det selv?

Så lenge han fortsetter som nå, så er det en ting som er sikkert: Alt ville vært lettere uten han, er lettere å være alene med alt ansvar, enn å være alene om det, når man vet man egentlig skal være to.

 

Jeg oppfordrer ikke til å gå fra han, men jeg oppfordrer på det sterkeste, at du starter å forlange endringer hos han om han ønsker å være en del av familien.

 

 

 

Anonymous poster hash: 37990...a30

[Superdolly]

Vel, han kommer ikke til å forandre seg. Det er vel helt klart for deg nå. Du har jobbet hardt med dette, men han gidder ikke å være med og ta sin del av jobben.

 

Valgene dine er ganske lette: Enten godtar du at det er sånn livet ditt er, sammen med denne mannen. Eller så går du fra ham.

 

Du kan ikke forandre ham, han må ville det selv. Og han vil ikke.

[Anonym bruker]

Om et par uker skal alle ha ferie sammen, skal se hva som skjer da! For da kan han ikke komme og si han er sliten iallfall! Det bør uansett ikke være en grunn, for jeg er jaggu sliten jeg også!

 

Anonymous poster hash: 450ff...301

[Gjest Antarctica]

Blindpassasjer og familieskulker. Han bør ha noen seriøst gode egenskaper skjult bak latskapen hvis jeg skulle ha giddet å bruke mine beste år på en sånn.