vanskelig i heimen...

[Anonym bruker]

hei! jeg er en jente på 17 år som har det så å si vanskelig hjemme. Moren min har alltid vært ekkel i språkbruken sin. 2 av mine søsken flyttet ut til pappa på grunn av dette. (foreldrene mine er skilt) 

Det er mye skriking og gaping i heimen. Om jeg ulik mening som henne, kan hun kalle meg umoden og dum. Ho har også bedt meg dra til helvete, kalt meg hore, jævelunge, hurpe, at hun hater meg og avskyr meg og at hun ønskte hun ikke hadde hatt meg. Ho har opplevd en del siden hun var liten...siden vi var små har hun også kalt oss jævelunger og at djevelen er med åkke...kjenner eg blir sååå jævlig forbanna bare ved tanken. Vet hun har har problemer men hvilken mor gjør sånn kan si slikt til ungene..(ho har bare sagt hun hater meg og avskyr meg) ho er glad i oss det vet jeg, men ho viser det på en helt rar måte...

Jeg vet dette er galt det ho holder på med. Men jeg er glad i ho og jeg syns faktisk synd på ho...problemet er at jeg får sinneproblemer og er ofte sint på henne, gjerne for ingen grunn. det er vel kanskje fordi jeg sitter med et hat...vet ikke hvordan jeg skal takle henne lenger...(prøver å ikke si tilbake lengre, for da blir det bare verre) men vil ikke bli rakket ned på heller, og vil ikke blande inn barnevernet! ho kan også være veldig snill! 

har hatt masse depresjonsproblemer på grunn av henne..men har heldigvis ei god vennine hjalp meg ut av det! kjenner nå også at jeg kan bare bryte ned av ingenting.... 

å nei det er ikke bare å flytte ut! skal gå på skole og har 1 år igjen å bu med henne..noen som kan hjelpe med noen triks hvordan jeg kan kontrollere sinne mitt på en grei måte? (gud forby at jeg skal bli som henne til mine egne unger en gang! håper virkelig ikke det..)  

Anonymous poster hash: 9e6d5...e29

[Lykke~liten]

 

hei! jeg er en jente på 17 år som har det så å si vanskelig hjemme. Moren min har alltid vært ekkel i språkbruken sin. 2 av mine søsken flyttet ut til pappa på grunn av dette. (foreldrene mine er skilt)

Det er mye skriking og gaping i heimen. Om jeg ulik mening som henne, kan hun kalle meg umoden og dum. Ho har også bedt meg dra til helvete, kalt meg hore, jævelunge, hurpe, at hun hater meg og avskyr meg og at hun ønskte hun ikke hadde hatt meg. Ho har opplevd en del siden hun var liten...siden vi var små har hun også kalt oss jævelunger og at djevelen er med åkke...kjenner eg blir sååå jævlig forbanna bare ved tanken. Vet hun har har problemer men hvilken mor gjør sånn kan si slikt til ungene..(ho har bare sagt hun hater meg og avskyr meg) ho er glad i oss det vet jeg, men ho viser det på en helt rar måte...

Jeg vet dette er galt det ho holder på med. Men jeg er glad i ho og jeg syns faktisk synd på ho...problemet er at jeg får sinneproblemer og er ofte sint på henne, gjerne for ingen grunn. det er vel kanskje fordi jeg sitter med et hat...vet ikke hvordan jeg skal takle henne lenger...(prøver å ikke si tilbake lengre, for da blir det bare verre) men vil ikke bli rakket ned på heller, og vil ikke blande inn barnevernet! ho kan også være veldig snill!

har hatt masse depresjonsproblemer på grunn av henne..men har heldigvis ei god vennine hjalp meg ut av det! kjenner nå også at jeg kan bare bryte ned av ingenting....

å nei det er ikke bare å flytte ut! skal gå på skole og har 1 år igjen å bu med henne..noen som kan hjelpe med noen triks hvordan jeg kan kontrollere sinne mitt på en grei måte? (gud forby at jeg skal bli som henne til mine egne unger en gang! håper virkelig ikke det..)

 

Anonymous poster hash: 9e6d5...e29

hei kjære deg. Dette er noe du ikke skal måtte godta. Vet faren deres h ordan hun snakker til deg/ dere? Kanskje han kan gi henne ut ultimatum, endten skaffe seg hjelp for sine psykiske problemer eller så skal han få hovedomsorg for dere alle? En ting er sikkert, du skal IKKE finne deg i å bli kalt disse stygge tingene. Forstår godt at du sliter med sinne...det er nok kanskje en måte for deg å få ut frustrasjon, fortvilelse og usikkerhet. Så bra du vet at hun er glad i dere, det er hun nok. Hun har nok også problemer hun må få profesjonell hjelp for. Istedenfor å svare henne tilbake neste gang si helt alvorlig til henne ; mamma, måten du snakker til meg på er sårende, ødeleggene og helt feil. Du kommer til å ødelegge forholdet vårt for alltid om du fortsetter slik. Da får hun noe å tenke på. Om du svarer tilbake med sinne er sjansen større for at hun blir enda mer sint. Denne damen trenger en oppvekker- men det er egentlig ikke din jobb å hjelpe henne. Fortell alt til din far( du skylder ikke moren din å la være, hun trenger hjelp). Han bør ta affære. Slutter hun ikke, MÅ du komme deg bort.... Vertfall for en periode. Å bli behandlet slik er ødeleggende. Husk alltid på at du er god nok akkurat som du er. Du er helt perfekt. Du skal ikke endre noe med deg selv. Du er sterk. Du fortjener lykke og harmoni. God klem. Send gjerne pm.

[Mamma`n til Will& Ailo]

Kan du ikke flytte til pappaen din? Flytte på hybel?

[Anonym bruker]

 

hei! jeg er en jente på 17 år som har det så å si vanskelig hjemme. Moren min har alltid vært ekkel i språkbruken sin. 2 av mine søsken flyttet ut til pappa på grunn av dette. (foreldrene mine er skilt)

Det er mye skriking og gaping i heimen. Om jeg ulik mening som henne, kan hun kalle meg umoden og dum. Ho har også bedt meg dra til helvete, kalt meg hore, jævelunge, hurpe, at hun hater meg og avskyr meg og at hun ønskte hun ikke hadde hatt meg. Ho har opplevd en del siden hun var liten...siden vi var små har hun også kalt oss jævelunger og at djevelen er med åkke...kjenner eg blir sååå jævlig forbanna bare ved tanken. Vet hun har har problemer men hvilken mor gjør sånn kan si slikt til ungene..(ho har bare sagt hun hater meg og avskyr meg) ho er glad i oss det vet jeg, men ho viser det på en helt rar måte...

Jeg vet dette er galt det ho holder på med. Men jeg er glad i ho og jeg syns faktisk synd på ho...problemet er at jeg får sinneproblemer og er ofte sint på henne, gjerne for ingen grunn. det er vel kanskje fordi jeg sitter med et hat...vet ikke hvordan jeg skal takle henne lenger...(prøver å ikke si tilbake lengre, for da blir det bare verre) men vil ikke bli rakket ned på heller, og vil ikke blande inn barnevernet! ho kan også være veldig snill!

har hatt masse depresjonsproblemer på grunn av henne..men har heldigvis ei god vennine hjalp meg ut av det! kjenner nå også at jeg kan bare bryte ned av ingenting....

å nei det er ikke bare å flytte ut! skal gå på skole og har 1 år igjen å bu med henne..noen som kan hjelpe med noen triks hvordan jeg kan kontrollere sinne mitt på en grei måte? (gud forby at jeg skal bli som henne til mine egne unger en gang! håper virkelig ikke det..)

 

Anonymous poster hash: 9e6d5...e29

hei kjære deg. Dette er noe du ikke skal måtte godta. Vet faren deres h ordan hun snakker til deg/ dere? Kanskje han kan gi henne ut ultimatum, endten skaffe seg hjelp for sine psykiske problemer eller så skal han få hovedomsorg for dere alle? En ting er sikkert, du skal IKKE finne deg i å bli kalt disse stygge tingene. Forstår godt at du sliter med sinne...det er nok kanskje en måte for deg å få ut frustrasjon, fortvilelse og usikkerhet. Så bra du vet at hun er glad i dere, det er hun nok. Hun har nok også problemer hun må få profesjonell hjelp for. Istedenfor å svare henne tilbake neste gang si helt alvorlig til henne ; mamma, måten du snakker til meg på er sårende, ødeleggene og helt feil. Du kommer til å ødelegge forholdet vårt for alltid om du fortsetter slik. Da får hun noe å tenke på. Om du svarer tilbake med sinne er sjansen større for at hun blir enda mer sint. Denne damen trenger en oppvekker- men det er egentlig ikke din jobb å hjelpe henne. Fortell alt til din far( du skylder ikke moren din å la være, hun trenger hjelp). Han bør ta affære. Slutter hun ikke, MÅ du komme deg bort.... Vertfall for en periode. Å bli behandlet slik er ødeleggende. Husk alltid på at du er god nok akkurat som du er. Du er helt perfekt. Du skal ikke endre noe med deg selv. Du er sterk. Du fortjener lykke og harmoni. God klem. Send gjerne pm.

 

hei:) Faren min vet godt hvordan hun her..di har ikke kontakt i det hele tatt (det må gi via advokater og barnevernet) flere av vennene hennes, meg å andre har sagt at det er lurt at hun snakker med noen...men hun nekter for at hun trenger hjelp...har sagt til henne at det er ikke slik man skal snakke til sine egne unger og at det sårer...men ho kunne ikke gitt mer blanke..allerede to av mine søsken som har kuttet all kontakt...di krever en ynnskyldning hvis skal ha noe med henne å gjøre, som jeg skjønner godt! ho ser ikke selv at det hun gjør er galt... tusentakk, klem<3 

 

Anonymous poster hash: 9e6d5...e29

[Anonym bruker]

Kan du ikke flytte til pappaen din? Flytte på hybel?

faren min bor et godt stykke unna moren min..å det passer dårlig i forhold til skole...:/ 

 

Anonymous poster hash: 9e6d5...e29

[Mamma`n til Will& Ailo]

 

 

Kan du ikke flytte til pappaen din? Flytte på hybel?

faren min bor et godt stykke unna moren min..å det passer dårlig i forhold til skole...:/

 

Anonymous poster hash: 9e6d5...e29

Går det ikke ann og søke om å få bytte skole? Evt ta et friår.

Du kan også få hjelp hos barnevernet, alt er bedre enn sånn du har det nå❤

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hvordan dette fungerer i dag, men da jeg gikk på videregående var det enkelte som fikk støtte fra lånekassen til å bo på hybel selv om de ikke flyttet langt nok unna foreldrene i henhold til reglene. Dette var da stort sett basert på vanskelige hjemmeforhold. Det er mulig det holder med en uttalelse fra fastlegen din f.eks., ellers kan barnevernet være til hjelp (men det sitter jo langt inne for de fleste å gå til BV, selv om jeg er sikker på at de kan hjelpe deg). Kanskje du kan undersøke dette, høres ikke ut som noen ideell situasjon å være i siste året ditt på VGS? Kan du snakke med rådgiveren på skolen din? Skulle du få støtte til å flytte har du også krav på å få et ev. bidrag fra faren din og barnetrygden utbetalt til deg. Moren din skal vel egentlig også betale bidrag, men det er vel ikke videre sannsynlig at hun vil gå med på det.

Anonymous poster hash: b6395...c13

[Anonym bruker]

 

 

Kan du ikke flytte til pappaen din? Flytte på hybel?

faren min bor et godt stykke unna moren min..å det passer dårlig i forhold til skole...:/

 

Anonymous poster hash: 9e6d5...e29

Går det ikke ann og søke om å få bytte skole? Evt ta et friår.

Du kan også få hjelp hos barnevernet, alt er bedre enn sånn du har det nå❤

 

jo det går an, men vil bare gå på den skolen jeg går på nå for den er så fantastisk bra både med lærere og elever! har vurdert friår...men siden jeg klarte det dette året, skal jeg klare et til har jeg bestemt meg for! <3 er veldig målretta haha.. 

 

Anonymous poster hash: 9e6d5...e29

[Anonym bruker]

 

Jeg vet ikke helt hvordan dette fungerer i dag, men da jeg gikk på videregående var det enkelte som fikk støtte fra lånekassen til å bo på hybel selv om de ikke flyttet langt nok unna foreldrene i henhold til reglene. Dette var da stort sett basert på vanskelige hjemmeforhold. Det er mulig det holder med en uttalelse fra fastlegen din f.eks., ellers kan barnevernet være til hjelp (men det sitter jo langt inne for de fleste å gå til BV, selv om jeg er sikker på at de kan hjelpe deg). Kanskje du kan undersøke dette, høres ikke ut som noen ideell situasjon å være i siste året ditt på VGS? Kan du snakke med rådgiveren på skolen din? Skulle du få støtte til å flytte har du også krav på å få et ev. bidrag fra faren din og barnetrygden utbetalt til deg. Moren din skal vel egentlig også betale bidrag, men det er vel ikke videre sannsynlig at hun vil gå med på det.

 

Anonymous poster hash: b6395...c13 [/acr

tror det fungerer slik idag også om jeg ikke tar helt feil (?) vil bare ikke lage mer trøbbel for meg selv, eller mamma...både mamma og pappa har så å si dårlig økonomi.. 

 

Anonymous poster hash: 9e6d5...e29

[Anonym bruker]

Kjære deg, jeg vet hvordan du har det. Jeg hadde det langt på vei omtrent som deg. Jeg kunne ikke flytte til min far heller, han var ikke tilstede og når han var hjemme bodde han langt unna, et sted jeg ikke hadde tilknytning til.

 

Det aller første du MÅ innse er at din mor Ikke er ditt ansvar!!!

 

Du kan ikke gjøre din mor bedre! Du kan ikke hjelpe henne!

 

Jeg hadde det omtrent som deg, men der ble jeg uten forvarsel en dag bare kastet ut. Etter at jeg hadde tenkt omtrent som deg, syntes synd på henne, prøvde å hjelpe henne, prøvde å ikke irritere henne (men det som irriterte henne i går kunne hun like i dag, og det jeg gjorde riktig i går skapte et hel...te i dag). Den uforutsigbarheten du lever med nå er forferdelig. Og du er sterk, du har greid skolen tross alt. Det gjorde jeg også. Jo verre det ble hjemme, jo bedre ville jeg gjøre det på skolen.

 

Om jeg hadde visst hvor mye det å leve med en så ustabil mor gjorde med meg (jeg prøvde bare å finne måter slik at jeg ikke skulle bli sint... men da ble hun enda sintere fordi hun trolig så hvor voksen jeg var blitt og hvor urimelig hun var), da hadde jeg bedt om hjelp lenge før. Jeg ba om hjelp da jeg ble kastet ut, men ingen nevnte noengang at barnevernet kunne være en mulighet. Jeg skulle ønske jeg visste det. Jeg fikk oppfølging av rådgiver på skolen min og en lærer som hadde mye samtaler med meg når ting var som tøffest for meg. Jeg ba om hjelp på ppt (tror jeg det var), men det ga meg lite og de var nok ikke riktig, for de kunne ikke hjelpe med praktiske ordninger. Jeg endte på hybel med studielån. Den gangen fikk man ikke borteboerstipend om man bodde i samme by som foreldrene - selv om jeg hadde alle erklæringer som skulle til som dokumenterte at jeg ikke kunne bo hjemme.

 

Poenget mitt er at du trenger hjelp. Og du trenger den nå! Og ingen kommer til å hjelpe deg om du ikke ber om det selv!

Jeg håper at du finner styrke i deg selv til å kontakte barnevernet og be om hjelp. Om de ikke har en familie du kan bo hos så kan de trolig hjelpe deg med å finne et sted å bo, komme i orden og hjelpe deg frem til du er myndig. Det finnes også en ordning som følger opp frem til du er 23 om du skulle ønske det.

 

Jeg forstod først mange år senere hvor mye det å leve med en så syk mor hadde gjort med meg. Det har gjort at jeg har slitt på mange områder som voksen. Da jeg var din alder og flere år etterpå trodde jeg at jeg ikke hadde noen følger etter måten jeg hadde måttet vokse opp på, men det var et selvbedrag, jeg hadde undertrykt alle følelsene mine - masse sinne, sorg over den mammaen som jeg tross alt var glad i og ønsket var bare mamma, ikke monster til tider.... masse følelser som jeg ikke visste gnagde på meg. Men som sakte, men sikkert kom mer frem og gjorde at jeg måtte gå til psykolog som godt voksen. Fremdeles vet jeg at dette berører meg, selv om det meste er bearbeidet.

 

Så jeg håper du greier å be om hjelp. Du må ikke slite så forferdelig mye som du gjør nå helt alene! Det er hjelp å få, og barnevernet kan hjelpe deg. Jeg anbefaler deg også å ta imot samtaler med psykolog, for det kan gjøre at du slipper å slite mange år frem i tid. Ta imot slik behandling selv om du kanskje tror at du ikke trenger det nå. Bare det å ha noen som lytter til deg kan være godt.

 

Du skriver at du har vært deprimert pga. hjemmesituasjonen, og det risikerer du kommer tilbake når som helst om du skal tvinge deg gjennom enda et år hjemme hos din mor. Du får ikke lov å være deg selv når du lever slik du gjør nå, og det er veldig ødeleggende!

 

Som din mor så kunne min mor også være veldig snill innimellom. Og ingen utenom ville ha trodd på at hun var som hun var hjemme, hun var slik kun mot meg. Men etter hvert tok jeg jo heller ingen venner med hjem fordi jeg ikke visste hvordan mamma ville være den dagen.

 

Det sinnet du stadig føler, selv når din mor ikke har gjort noe ille, det er helt normalt. Men det er også et sterkt tegn - sammen med depresjonen - at kroppen og hodet ditt begynner å bli utslitt av å leve som du gjør. Sinnet ditt er naturlig, men det er også et tegn på at du trenger hjelp nå slik at du ikke blir mer ødelagt av hjemmesituasjonen.

 

Du kan aldri gjøre din mor frisk. Du kan ikke gjøre din mor normal. Du kan ikke passe på henne. Det er ikke din jobb!

 

Det du kan og må gjøre, det er å ta vare på deg selv. Du plikter å ta vare på deg selv, og for å gjøre det så trenger du hjelp. Og nå, før du blir 18, får du slik hjelp. Hvis du ber om det! For det kommer ikke av seg selv.

Den eneste du har ansvar for, det er deg selv. Og om du ber om hjelp så svikter du IKKE din mor! Tvert imot. Hvis du får hjelp og flytter ut så får moren din også en mulighet til å innse alvoret og å ta tak i seg selv og sine egne problemer. Bare din mor kan gjøre noe med hennes psykiske og fysiske helse. Men om hun ikke vil det, da kan ikke du gjøre det for henne!

 

Så kjære, kjære deg, vær så snill be om hjelp. Ikke utsett det. Bestem deg for å ta tak i det i morgen! Du fortjener så uendelig mye bedre enn det du lever med nå! <3

 

Klem <3

 

Anonymous poster hash: e4fbf...946

[Anonym bruker]

 

Kjære deg, jeg vet hvordan du har det. Jeg hadde det langt på vei omtrent som deg. Jeg kunne ikke flytte til min far heller, han var ikke tilstede og når han var hjemme bodde han langt unna, et sted jeg ikke hadde tilknytning til.

 

Det aller første du MÅ innse er at din mor Ikke er ditt ansvar!!!

 

Du kan ikke gjøre din mor bedre! Du kan ikke hjelpe henne!

 

Jeg hadde det omtrent som deg, men der ble jeg uten forvarsel en dag bare kastet ut. Etter at jeg hadde tenkt omtrent som deg, syntes synd på henne, prøvde å hjelpe henne, prøvde å ikke irritere henne (men det som irriterte henne i går kunne hun like i dag, og det jeg gjorde riktig i går skapte et hel...te i dag). Den uforutsigbarheten du lever med nå er forferdelig. Og du er sterk, du har greid skolen tross alt. Det gjorde jeg også. Jo verre det ble hjemme, jo bedre ville jeg gjøre det på skolen.

 

Om jeg hadde visst hvor mye det å leve med en så ustabil mor gjorde med meg (jeg prøvde bare å finne måter slik at jeg ikke skulle bli sint... men da ble hun enda sintere fordi hun trolig så hvor voksen jeg var blitt og hvor urimelig hun var), da hadde jeg bedt om hjelp lenge før. Jeg ba om hjelp da jeg ble kastet ut, men ingen nevnte noengang at barnevernet kunne være en mulighet. Jeg skulle ønske jeg visste det. Jeg fikk oppfølging av rådgiver på skolen min og en lærer som hadde mye samtaler med meg når ting var som tøffest for meg. Jeg ba om hjelp på ppt (tror jeg det var), men det ga meg lite og de var nok ikke riktig, for de kunne ikke hjelpe med praktiske ordninger. Jeg endte på hybel med studielån. Den gangen fikk man ikke borteboerstipend om man bodde i samme by som foreldrene - selv om jeg hadde alle erklæringer som skulle til som dokumenterte at jeg ikke kunne bo hjemme.

 

Poenget mitt er at du trenger hjelp. Og du trenger den nå! Og ingen kommer til å hjelpe deg om du ikke ber om det selv!

Jeg håper at du finner styrke i deg selv til å kontakte barnevernet og be om hjelp. Om de ikke har en familie du kan bo hos så kan de trolig hjelpe deg med å finne et sted å bo, komme i orden og hjelpe deg frem til du er myndig. Det finnes også en ordning som følger opp frem til du er 23 om du skulle ønske det.

 

Jeg forstod først mange år senere hvor mye det å leve med en så syk mor hadde gjort med meg. Det har gjort at jeg har slitt på mange områder som voksen. Da jeg var din alder og flere år etterpå trodde jeg at jeg ikke hadde noen følger etter måten jeg hadde måttet vokse opp på, men det var et selvbedrag, jeg hadde undertrykt alle følelsene mine - masse sinne, sorg over den mammaen som jeg tross alt var glad i og ønsket var bare mamma, ikke monster til tider.... masse følelser som jeg ikke visste gnagde på meg. Men som sakte, men sikkert kom mer frem og gjorde at jeg måtte gå til psykolog som godt voksen. Fremdeles vet jeg at dette berører meg, selv om det meste er bearbeidet.

 

Så jeg håper du greier å be om hjelp. Du må ikke slite så forferdelig mye som du gjør nå helt alene! Det er hjelp å få, og barnevernet kan hjelpe deg. Jeg anbefaler deg også å ta imot samtaler med psykolog, for det kan gjøre at du slipper å slite mange år frem i tid. Ta imot slik behandling selv om du kanskje tror at du ikke trenger det nå. Bare det å ha noen som lytter til deg kan være godt.

 

Du skriver at du har vært deprimert pga. hjemmesituasjonen, og det risikerer du kommer tilbake når som helst om du skal tvinge deg gjennom enda et år hjemme hos din mor. Du får ikke lov å være deg selv når du lever slik du gjør nå, og det er veldig ødeleggende!

 

Som din mor så kunne min mor også være veldig snill innimellom. Og ingen utenom ville ha trodd på at hun var som hun var hjemme, hun var slik kun mot meg. Men etter hvert tok jeg jo heller ingen venner med hjem fordi jeg ikke visste hvordan mamma ville være den dagen.

 

Det sinnet du stadig føler, selv når din mor ikke har gjort noe ille, det er helt normalt. Men det er også et sterkt tegn - sammen med depresjonen - at kroppen og hodet ditt begynner å bli utslitt av å leve som du gjør. Sinnet ditt er naturlig, men det er også et tegn på at du trenger hjelp nå slik at du ikke blir mer ødelagt av hjemmesituasjonen.

 

Du kan aldri gjøre din mor frisk. Du kan ikke gjøre din mor normal. Du kan ikke passe på henne. Det er ikke din jobb!

 

Det du kan og må gjøre, det er å ta vare på deg selv. Du plikter å ta vare på deg selv, og for å gjøre det så trenger du hjelp. Og nå, før du blir 18, får du slik hjelp. Hvis du ber om det! For det kommer ikke av seg selv.

Den eneste du har ansvar for, det er deg selv. Og om du ber om hjelp så svikter du IKKE din mor! Tvert imot. Hvis du får hjelp og flytter ut så får moren din også en mulighet til å innse alvoret og å ta tak i seg selv og sine egne problemer. Bare din mor kan gjøre noe med hennes psykiske og fysiske helse. Men om hun ikke vil det, da kan ikke du gjøre det for henne!

 

Så kjære, kjære deg, vær så snill be om hjelp. Ikke utsett det. Bestem deg for å ta tak i det i morgen! Du fortjener så uendelig mye bedre enn det du lever med nå! <3

 

Klem <3

 

 

Anonymous poster hash: e4fbf...946 [/ac

har blitt trua å bli kastet ut flere ganger, men aldri blitt kastet direkte ut...fikk vondt langt inni hjerterota av at du ble kastet ut...<3 er hjerteskjerende med slike foreldre...<3 sleit med skolen på ungdomskolen, men ja som sagt jo verre jeg har det jo bedre vil jeg bli! skal vise mamma at jeg faktisk er god nok og klare å mestre ting!  jobbet mye med tankegangen min...Hadde ikke moren min vært så tankelaus og slem mot meg som ho har vært, hadde jeg aldri blitt den personen jeg har blitt idag..og den er jeg stolt av! (prøver å se det positive i det negative.)

 

Har et mindresøsken som bor hos moren min, derfor vil jeg ikke si ifra til barnevernet...for jeg vet at vi ikke hadde fått lov å bu der lenger...(ho er MYE verre mot meg en mot noen av di andre søsknan jeg har..tror kanskje det har noe med at jeg alltid har svart tilbake) Folk sier jeg bare må gå vekk viss hun begynne å skrike, man da blir jeg kalt for umoden...hjelper ikke å sitte å skrike å banne til hverandre..derfor går jeg vekk for å roe ned situasjonen...føler egentlig jeg har blitt "voksen" ganske så fort igjennom barneårene faktisk for jeg har fått så mange nye perspektiver på ting og måtte ha klart meg masse alene! .har strevd masse med dårlig selvtilitt og selvfølelse..men prøver alt jeg kan å bygge det opp...skolen er klar over situasjonen min

 

Snakket med helsesøster en god stund..følte ikke hun hjalp så mye...men ho syns jeg burde snakke med en psykolog..men det har jo ikke jeg råd til..og vil helst ikke at moren min skulle fått vite på noe heller...er redd hvis jeg snakker med psykologen så blir bv dratt inn å det blir et helvete...Tror ikke jeg klarer å forandre mamma...men håper ho en gang kan åpne opp auene å se hva hun har holdt på med...er ganske så flink til å skjule problemene mine i offentlighet å det er egentlig bare fordi jeg syns det er flaut, jeg syns det er flaut å ha en mor som skriker for ingenting...har heller ikke mye besøk hjemme, akkuratt fordi jeg ikke vet hvordan ho er den dagen! så da blir det heller å gå til venner...ble litt rotete svar da...klem<3 

 

Anonymous poster hash: 9e6d5...e29

[Anonym bruker]

 

 

 

Anonymous poster hash: e4fbf...946 [/ac

har blitt trua å bli kastet ut flere ganger, men aldri blitt kastet direkte ut...fikk vondt langt inni hjerterota av at du ble kastet ut...<3 er hjerteskjerende med slike foreldre...<3 sleit med skolen på ungdomskolen, men ja som sagt jo verre jeg har det jo bedre vil jeg bli! skal vise mamma at jeg faktisk er god nok og klare å mestre ting!  jobbet mye med tankegangen min...Hadde ikke moren min vært så tankelaus og slem mot meg som ho har vært, hadde jeg aldri blitt den personen jeg har blitt idag..og den er jeg stolt av! (prøver å se det positive i det negative.)

 

Har et mindresøsken som bor hos moren min, derfor vil jeg ikke si ifra til barnevernet...for jeg vet at vi ikke hadde fått lov å bu der lenger...(ho er MYE verre mot meg en mot noen av di andre søsknan jeg har..tror kanskje det har noe med at jeg alltid har svart tilbake) Folk sier jeg bare må gå vekk viss hun begynne å skrike, man da blir jeg kalt for umoden...hjelper ikke å sitte å skrike å banne til hverandre..derfor går jeg vekk for å roe ned situasjonen...føler egentlig jeg har blitt "voksen" ganske så fort igjennom barneårene faktisk for jeg har fått så mange nye perspektiver på ting og måtte ha klart meg masse alene! .har strevd masse med dårlig selvtilitt og selvfølelse..men prøver alt jeg kan å bygge det opp...skolen er klar over situasjonen min

 

Snakket med helsesøster en god stund..følte ikke hun hjalp så mye...men ho syns jeg burde snakke med en psykolog..men det har jo ikke jeg råd til..og vil helst ikke at moren min skulle fått vite på noe heller...er redd hvis jeg snakker med psykologen så blir bv dratt inn å det blir et helvete...Tror ikke jeg klarer å forandre mamma...men håper ho en gang kan åpne opp auene å se hva hun har holdt på med...er ganske så flink til å skjule problemene mine i offentlighet å det er egentlig bare fordi jeg syns det er flaut, jeg syns det er flaut å ha en mor som skriker for ingenting...har heller ikke mye besøk hjemme, akkuratt fordi jeg ikke vet hvordan ho er den dagen! så da blir det heller å gå til venner...ble litt rotete svar da...klem<3 

 

Anonymous poster hash: 9e6d5...e29

 

 

Jeg forstår følelsene dine veldig godt. Også det med å være flau. Det skal jo liksom ikke være slik i et hjem, mødre skal ikke svikte så totalt. Og så går man rundt med en form for skamfølelse på toppen, man blir flau uten at man har grunn til hverken skam eller skyld.

 

Du sier at du også har et yngre søsken som bor hjemme hos din mor og deg. Jeg forstår godt at du er redd for å kontakte barnevernet. Er du redd for at dere skilles som søsken? I så fall er det også noe du burde få snakket om med fagfolk.

Ser du hvor galt det er, sånn virkelig? Du skriver at du vet at dere ikke vil få bo hos moren deres hvis barnevernet kobles inn,og derfor tør du ikke kontakte barnevernet. Ser du selvmotsigelsen i det?

Det er så ille at du vet at det bør skje en endring, og likevel tør du ikke nettopp fordi det er så ille.

 

Du skriver at din mor ikke er så ille mot det andre søskenet som deg. Har du tenkt på hva som skjer den dagen du er myndig og flytter ut? Da er ditt søsken alene med din mor, du er ikke der lenger og tar den verste støyten. Din mor vil ikke ha deg å ta ut alt sitt sinne og vonde følelser på. Er ditt søsken gammelt nok til å greie seg alene med det du greier i dag?

Jeg liker ikke å skrive det jeg skriver nå, for det bør virkelig ikke være ditt ansvar å gjøre noe med situasjonen, du bør ikke ha ansvar for yngre søsken. Likevel er du trolig den eneste som kan ta ansvar for å få hjelp til å beskytte søskenet ditt. Og fordelen om du tør å gjøre det er at også du vil få hjelp i den prosessen.

 

Du skriver at du ikke tror du kan forandre moren din, og det har du helt rett i. Den eneste som kan endre henne, det er henne selv. Og trolig trenger hun hjelp til å greie det også. Det er ikke din oppgave! Men hvis du og søskenet ditt får hjelp av barnevernet så vil trolig din mor også kunne få hjelp. Om din mor er villig til å gjøre en innsats så kanskje dere til og med kan bo hjemme hvis moren deres får veiledning fra barnevernet.

 

Jeg håper inderlig at du likevel vil vurdere å snakke med barnevernet. Jeg forstår det er skremmende, både for din egen del og for ditt søsken sin del. Men dere trenger hjelp. Og søskenet ditt bør ikke bo hos din mor alene når du flytter ut.

 

Det var et tilfelle her på forumet for et år eller to siden, en jente i ca samme situasjon som det du er i nå. Hun fikk faktisk ta ansvar for sine yngre søsken da barnevernet kom inn i bildet, de fikk bo sammen og fikk mye hjelp. Det er ikke sikkert det er løsningen for deg og ditt søsken, men det viser at det er ulike løsninger som går an.

 

Kan du ev. koble telefonen din slik at ingen ser nummeret som du ringer fra og så ringer du anonymt til barnevernet for å snakke med dem? Du og søskenet ditt trenger hjelp, dere kan ikke fortsette å bo som dere gjør nå.

Du er tydeligvis sterk, men du trenger ikke ha det så vanskelig som du har det nå. Du fortjener å ha det bedre, og det gjør søskenet ditt også.

 

Se om du greier å snakke med noen om det, det er viktig for deg, for fremtiden din.

 

 

 

Anonymous poster hash: e4fbf...946