Å få ny partner raskt etter ektefelles/samboers dødsfall...

[Anonym bruker]

Jeg føler jeg så ofte hører historier der en ektefelle/samboer har dødd, og den gjenlevende har funnet seg en ny i løpet av kort tid (1-2 år). Er det flere enn meg som reagerer litt på det?

 

Jeg merker jeg er veldig delt. På den ene siden så unner jeg dem alt godt, og jeg synes det er flott at de har glede i livet igjen. På den andre siden, så får jeg en vond følelse inni meg. Jeg tror jeg relaterer meg selv litt for mye til situasjonen, og tenker at jeg hadde opplevd det som veldig vondt, og følt at jeg var utrolig enkel å erstatte (og ja, jeg vet jeg hadde vært død ;P Men likevel..). Jeg vet ikke om det er litt umodne følelser om at jeg ønsker å være partneren min sitt alt, og at det ville være vanskelig å erstatte. Jeg vet at de som jeg kjenner ttil i denne situasjonen elsket partneren sin som har gått bort, så det er ikke det jeg tviler på, men er det noen som tenker som meg? Eller tenker alle bare at det er kjempeflott og supert og alt det der? Jeg vet at jeg hadde slitt veldig mye hvis noe sånt f.eks. hadde skjedd med foreldrene mine. Tanken som streifer meg aller først er liksom: var det alt hun betydde? eks. 23 års ekteskap, og så har man en nye en som man elsker og vil gifte seg med innen 1-2 år. Og som sagt, jeg er veldig delt, og vet ikke om jeg bare burde skjerpe meg litt..

 

Dette er et sånt spørsmål som man gjerne ikke snakker så mye om. Iallefall ikke når man har eksempler på det jeg snakker om i samme bekjentskapskrets. Jeg hadde aldri sagt noe negativt om noen av dem! Så da er det greit å spørre her; er jeg uvanlig eller tenker flere som meg?

Anonymous poster hash: 93a1a...eca

[Anonym bruker]

Jeg føler det som deg.

Anonymous poster hash: 179eb...ecb

[Anonym bruker]

Du skriver 1-2 år, men for meg er det stor forskjell på 1 år og 2 år. Om noen fant seg en ny partner og var klar for både giftermål og å bli samboer etter bare 1 år hadde jeg synes det var litt rart. Om noen begynner å date noen og føler seg litt fram på markedet igjen etter 2 år hadde jeg bare synes det var flott. 2 år er ikke kort tid sånn sett, i hvert fal ikke for å prøve å finne en ny partner, men 1 år og rett på seriøst forhold blir for brått i mine øyne.

Anonymous poster hash: f491b...086

[Nyttårs barn]

Jeg synes og at det er rart.

Men, mange som dør av sykdom har vært syke lenge og slik kanskje ikke "vært seg selv". Kanskje ektefellen egentlig mistet vedkommende flere år før.

 

Så tror jeg og at noen ikke klarer å være alene

[Anonym bruker]

Jeg mista en god venninne for knappe 3 år siden, en småbarns mor som døde av kreft når minste var litt under 2 år gammel.

Det gikk så vidt 1 år før mannen fant seg en ny dame og selv om jeg unner han alt gost føles det feil. Jeg synes det nå knapt 3 år etter ho gikk bort er vondt å treffe den nye familien og høre barna kalle nye dama for mamma. Miste husker ikke mamma sin, men resten av oss husker og savner den dag i dag. Dette er en dame som ikke blir glemt med det første av oss som sto ho nær, mens mann og barn har gått videre og leker fullkommen familie med nye dama.

 

Anonymous poster hash: a7e9f...80b

[Gjest Me2u]

Det er jo mye mer historie enn å bare finne seg en ny en.

 

Ofte har gjerne den som sitter igjen enten vært forberedt på å miste partner(langtidssykdom) og har gjerne sørget lenge før dødsfall.

 

Andre tilfeller så møtes en gjennom sorggrupper og finner noen som er i samme situasjon og ved å støtte hverandre gjennom sorgen så utvikles et vennskap og for noen kjærlighet.

 

Andre blir kjempedeprimterte og finner en venn som hjelper dem gjennom sorgen og lærer dem å leve igjrn og ofte vil da er slikt forhold utvikle seg til noe mer.

 

Jeg ville aldri følt meg erstattet om mannen min fant en ny dame om jeg døde. Jeg vet at jeg er hans livs kjærlighet og han har selv sagt at han håper han dør før meg fordi han ikke ville taklet sorgen. Ingenting ville gledet meg mer enn å vite at han og min ufødte sønn fant kjørlighet, glede og latter igjen om jeg hadde gått bort.

[Anonym bruker]

De jeg kjenner som har funnet noen relativt raskt er de som reelt sett mistet ektefellen sin flere år før vedkommende døde.

Når dødsfallet blir nesten mer en lettelse enn en sorg da man har tatt sorgprosessen gjennom et langt sykeleie.

 

Anonymous poster hash: 17eee...332

[Anonym bruker]

Dersom noen dør etter lang tida sykdom, han man hatt god tid til å forberede seg på tapet og tar det kanskje litt lettere...

 

Reagerte kraftig da far til min eks fikk ny samboer 12 dager etter konas begravelse. Han er livredd for å være alene og sørger over kona hele tiden. Spesielt jul og bursdager. Men ny samboer holder ut.

 

Jeg tror at det kommer an på alder og moral. Min morfar var alene i 13 år etter mormor døde og min bestemor har vært alene siden 1992 og er nå 80 år. Hun har ikke hatt interesse av å finne en ny.

 

Vi av yngre generasjoner har vel et mere "løst" forhold til kjærlighet. Livet ut gjelder ikke annet enn i bryllupsløfter. Skilsmisse er enkelt og trenger ikke en grunn og man trenger ingen grunn til å si "jeg vil ikke ha deg".

Om jeg skulle dø og min kjæreste fant seg en ny etter noen få mnd er det et tegn på at han kom seg videre, ikke at han ikke sørger og at jeg var verdiløs for han. Vi er så vidt over 30 og det er i den alderen vi er nå at vi har interesse for å etablere familie og å få det slik vi alltid har ønsket å ha det.

 

Anonymous poster hash: 0955d...90d

[Anonym bruker]

 

Du skriver 1-2 år, men for meg er det stor forskjell på 1 år og 2 år. Om noen fant seg en ny partner og var klar for både giftermål og å bli samboer etter bare 1 år hadde jeg synes det var litt rart. Om noen begynner å date noen og føler seg litt fram på markedet igjen etter 2 år hadde jeg bare synes det var flott. 2 år er ikke kort tid sånn sett, i hvert fal ikke for å prøve å finne en ny partner, men 1 år og rett på seriøst forhold blir for brått i mine øyne.

 

Anonymous poster hash: f491b...086

Enig denne, stor forskjell på å ville gifte seg etter et år og begynne å date etter to....

Men jeg må si at dersom jeg døde, ville jeg ønsket at min mann fant seg en ny (ordentlig ) kjæreste og at mine barn fikk en reservemor de ble glade i.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: a1dc1...c86

[Anonym bruker]

1-2 år er ikke raskt. Forøvrig er det ikke noe som noen andre har noe med. Om jeg dør så håper jeg mannen min finner en ny sjelvenn som han kan dele resten av livet sitt med så fort som mulig. 

Anonymous poster hash: 3d146...d75

[Helene Harepus]

Jeg tror enkelte er rett og slett ikke egnet til å være alene og kanskje det er de som finner en ny partner relativt raskt?

[Anonym bruker]

Jeg mista en god venninne for knappe 3 år siden, en småbarns mor som døde av kreft når minste var litt under 2 år gammel.

Det gikk så vidt 1 år før mannen fant seg en ny dame og selv om jeg unner han alt gost føles det feil. Jeg synes det nå knapt 3 år etter ho gikk bort er vondt å treffe den nye familien og høre barna kalle nye dama for mamma. Miste husker ikke mamma sin, men resten av oss husker og savner den dag i dag. Dette er en dame som ikke blir glemt med det første av oss som sto ho nær, mens mann og barn har gått videre og leker fullkommen familie med nye dama.

 

Anonymous poster hash: a7e9f...80b

Fører på her at det er ingen tilfeldig dame med min avdøde venninnes kollega.

 

Anonymous poster hash: a7e9f...80b

[Anonym bruker]

Jeg tenker at så lenge jeg ikke står i en sånn situasjon er det ikke noe jeg har noe med.. Folk får gjøre som de selv vil, det er ikke noe andre har noe med!

 

Anonymous poster hash: ad536...065

[Anonym bruker]

Jeg mistet samboeren min da jeg var ganske ung i en ulykke. Jeg fant meg raskt en annen, men det var i vill panikk for å fortrenge hva som hadde skjedd. Jeg hadde ingen følelser for "den nye" og savnet etter samboeren min spiste meg opp innvendig. Etter 6 mnd gjorde jeg det slutt med den "nye" og etter det var jeg alene i 6 år. Trodde aldri jeg ville bli istand til å være sammen med noen igjen og var egentlig innstilt på å være alene. Det er nå gått over 8 år siden han døde og jeg savner han fortsatt nesten hver dag, gråter av savn rett som det er og skulle så inderlig ønske han var her. Savnet avtar ikke, det blir bare "lettere" å leve med på en måte. For to år siden møtte jeg en ny mann, det tok lang tid før jeg klarte å knytte meg til han og han vet hva jeg har opplevd og respekterer at min avdøde samboer alltid vil ta en stor plass i mitt liv. Han tenner lys sammen med meg på merkedager og kan snakke meg gjennom det når savnet treffer meg hardt. Jeg er heldig som har møtt en så fantastisk mann som kan leve med at jeg er så merket av fortiden, og som respekterer at jeg har hatt en stor kjærlighet før jeg møtte han. 

 

Det er helt umulig å si hva som er rett og galt i sånne situasjoner, for man vet aldri hva vedkommende føler når de akkurat har mistet noen. Noen er i sjokk i lang tid etterpå og tar dårlige avgjørelser basert på det slik jeg gjorde. Når jeg nå ser noen som finner ny partner relativt raskt etter den forrige dør så får jeg vondt inni meg og blir sint, uten at jeg har rett til det naturligvis. Jeg synes fortsatt det er vanskelig å ha ny partner, fordi jeg føler jeg ikke burde være lykkelig etter at samboeren døde, men det er noe jeg må jobbe med og har jobbet med i mange år allerede. Men at det er sårt å se mennesker gå videre for noen kan jeg godt forstå og relatere meg til, uansett hvor irrasjonelt det er. 

Anonymous poster hash: 2bf7b...d49

[Anonym bruker]

Dette er en situasjon man må være i selv, tror jeg... Fryktelig mange nyanser!

 

Anonymous poster hash: e67de...df4

[Anonym bruker]

Man lever bare en gang. Mamma ble sammen med en ny mann bare få måneder etter at pappa døde i en ulykke. For meg var det fint. Mamma fikk dele sorgen med en som nettopp hadde mistet sin sønn i en ulykke. Og jeg fikk konsentrert meg om å være 14 år igjen fordi mamma begynte å leve igjen.

 

Anonymous poster hash: 8a344...e4e

[Anonym bruker]

Her er det nok mange ulike historier og bakgrunner.. Min far døde ganske ung (46år) brått og uventet. Ca ett år etter fortalte hun at hun hadde truffet en ny mann. Jeg var da 19 år og flyttet hjemmefra for å studere rett etter pappa døde. Han er død og det er ingen sin skyld eller noe noen kan gjøre noe med. For min del var jeg lettet og glad på mammas vegne. Hun satt jo igjen alene etter at pappa døde og jeg flyttet og jeg syns det var bare bra at hun kom seg forholdsvis raskt videre. Jeg vet at det ikke betyr at hun var noe mindre glad i pappa enn om hun hadde ventet lenger. Det er jo ikke så lett å vite når en treffer noen en kunne tenke seg å være sammen med. Hvis jeg hadde mistet mannen min i dag aner jeg ikke når jeg hadde følt at jeg var klar for å treffe noen ny, men syns det blir rart å sette frister på når det er greit eller ikke...

 

 

 

Anonymous poster hash: 0191c...2b9

[Anonym bruker]

For min del hadde det vært greit om mannen fant seg noen relativt raskt om jeg døde. Så lenge det var en bra dame! Det ville jeg nok hengt meg opp i om jeg ikke var død da 😄

 

Anonymous poster hash: 10552...8f2

[Elina]

Hadde heller sett at min bestefar fant seg noen etter to år enn at han skulle leve i evig troskap til min avdøde bestemor. Han har vært alene i 25år Synd at han ikke har noen å dele dagene med i sine gamle dager.

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg hi. Synes nesten det er respektløst ovenfor den døde og dens familie å gå raskt videre.

 

Anonymous poster hash: ca348...fb2

[Anonym bruker]

HI her. Jeg er helt enig med dere at det det er stor forskjell på 1 og 2 år. Jeg tenkte mer på dem som ikke bare møter noen etter 2 år, men som har møtt noen, blitt sammen, og har giftet seg/skal gifte seg innen 1-2 år.

 

Og som noen av dere sier, jeg har ikke noe med hva andre velger og det var heller ikke poenget. Men det er nå litt sånn at andres valg ofte får en til å reflektere over hvordan en selv ville hatt det, hvordan en selv ville reagert på valgene de tar, osv.  Jeg er for de i min bekjentskapskrets som har tatt dette valget, og jeg ønsker at de skal ha det bra. Som en del av dere nevner, så er det mange faktorer som spiller inn i slike situasjoner, og jeg vet sikkert ikke halvparten. Men jeg kommer ikke unna den følelsen, av at den forrige ektefellen var veldig lett å erstatte, og at det må være vondt for barna rundt, osv. Jeg hadde iallefall hatt det vondt.

 

Det skal sies, at dette er min indre automatiske respons. Fort etter den, kommer tankene som dere andre kommer med. Men det er jo greit å vite at jeg ikke er helt alene

Anonymous poster hash: 93a1a...eca

[Anonym bruker]

Jeg reagerer på det. Som med dama til Alexander Dale Oen. Som holdt den tårevåte og rørende talen i begravelsen hans. Ikke lenger hadde hun en ny og vips hadde de fått baby

 

Anonymous poster hash: f0824...6e9

[Anonym bruker]

Kjenner ingen som har hoppa rett inn i et nytt forhold etter partnerens død.

Anonymous poster hash: 24f2b...22d

[Anonym bruker]

Jeg reagerer på det. Som med dama til Alexander Dale Oen. Som holdt den tårevåte og rørende talen i begravelsen hans. Ikke lenger hadde hun en ny og vips hadde de fått baby

 

Anonymous poster hash: f0824...6e9

 

 

Hun var ung. Skal man vente i mange år og kanskje gå glipp av muligheten til å ha barn fordi man skal ha respekt for den avdøde? Den avdøde bryr seg akkurat ikke om sånt... Hvis jeg døde så HÅPER jeg at mannen ville ha funnet en ny dame ganske fort. Han er rotekopp uten like når det gjelder regninger, husarbeid, økonomi og hverdagen generelt, så for mine barn ville en ny ordentlig strukturert dame vært bare bra. Jeg ville jo ha ligget i grava uansett ute av stand til å bry meg.

 

Anonymous poster hash: 587d3...f38

[Anonym bruker]

Jeg tror man skal være veldig forsiktig med å mene for mye om hvilke valg mennesker i sorg tar. Det er ikke vår jobb å dømme andre og alle håndterer sorg på forskjellig måte.

 

Om noen treffer noen raskt etter at partneren er død så kan det være at det er det den personen trenger for å få det godt igjen. Jeg vet med meg selv at hvis jeg dør så vil jeg at mannen min skal fortsette å leve og være lykkelig så fort han føler seg klar for det. Vår kjærlighet minsker ikke om han finner noen ny, uavhengig av når det måtte bli.

 

Anonymous poster hash: ce1e1...fcd