Fireåring som "bare" sutrer og griner.

[Anonym bruker]

Det er jo å ta litt hardt i, men fireåringen min tar helt av på den sutringen noen dager. Alt er leit, vondt, trist, kjedelig, slitsomt osv osv. Hun har vondt i magen, i fingeren, hun vil ikke ha middag, hun vil ha noe annet til middag, hun vil ha akkurat DEN kjolen som ligger i vaskemaskinen. I går begynte hun faktisk nesten å grine når mormoren spurte hva hun ville ha til middag (hun skulle kjøpe middag til oss) fordi hun ville jo ikke ha middag i det hele tatt. I dag begynte hun å gråte fordi jeg sa at hun måtte dra i snoren og vaske hendene før hun kunne pusse tennene.

 

Nesten alle spørsmål blir møtt med surmulig, et enkelt "nei" kan ikke sies uten at det følger med sutring. Har prøvd å si at mamma og pappa ikke forstår sutring og at det blir mye koseligere om vi snakker pent til hverandre, men da vil hun ikke si noe som helst og setter seg og surmuler. Har også prøvd å overse surmulingen og holde en munter tone uansett. Dette smitter jo også av på lillesøster som er to år, hun ser sånn opp til storesøsteren sin og begynner ofte å gråte når storesøster gjør det.

 

Noen tips til hvordan vi kan få slutt på surmulingen?

 

Anonymous poster hash: 37fba...18c

[Anonym bruker]

Har det på samme måten med tre-åringen min. Er til å bli sprø av!

 

I dag maste hun på saft til frokost (!) og da faren sa nei kom hun springende til meg og sa "pappa er sint, han slo meg"!

 

Jeg blir helt satt ut! Pappa slår selvsagt ikke, og ikke er hun vant med å få saft til frokost heller. Føler at et lite trassetroll har tatt over den ellers veldig blide jenta mi. Alt skal klages over. Brunostskiva er delt i to, det er krise. Feil type brød. Krise. Feil sko på. Krise.

 

Fortell meg at det går over, please!

 

Anonymous poster hash: a704f...afd

[Anonym bruker]

Jeg har tvillinger som er akkurat på samme måte for tiden. Oh lord! Blir gal av de sutrestemmene. Mitt første spørsmål: Får hun nok søvn? Her blir det 10 ganger verre hvis de har lagt seg sent og våknet tidlig. Ellers gir jeg masse ros hvis de snakker i en vanlig tone. "Så deilig å høre en så fin stemme, nå ble jeg veldig glad". "Selvfølgelig kan jeg hente kosedyret ditt". Jeg gir også minst mulig oppmerksomhet til sutringen. Dette funker ganske bra.

 

Anonymous poster hash: 6fbe8...26a

[Anonym bruker]

Min yngste er/ var av den sutrete sorten. Nå som han straks fyller fem, ser vi at det verste er over. Jeg har ignorert ham når han begynte å sutre, og til slutt skjønte han det faktisk. Jeg gir svært sjelden etter for slik sutring, unntaket er hvis han faktisk ikke klarer noe ("jeg får ikke på meg buksaaaaa" - sutrestemme - hvis jeg ser at han faktisk ikke klarer det, så hjelper jeg ham uten å si noe til ham). Hvis sutringa går over i gråt, og grunnen til gråten er bare tull, sender jeg ham på rommet. Det vil si, det har ikke vært nødvendig på nesten 6 måneder, for han skjønner at det ikke leder fram. 

Anonymous poster hash: 8e0c5...5e0

[Anonym bruker]

De gangene det er sånn her så gir jeg klar beskjed om at ingen vil være sammen med noen som er så sure hele tiden og ikke skjønner vi hva du sier heller. Hun må pent gå å sette seg på gulvet i gangen og sitter der til hun er i bedre humør. Funker som regel og hun kommer tilbake og spiser middagen sin (f eks) uten å klage.

 

Anonymous poster hash: 8a9a9...3e8