Dagens syteinnlegg! Lei!

[Anonym bruker]

For 3 år siden flyttet vi til mannens hjemplass fra den plassen der jeg bodde før. På min tidligere boplass hadde jeg jobb, barna gikk på skole og i barnehage, men siden ingen av oss hadde familie der, så flyttet vi dit hele mannens familie bodde. Jeg fikk meg en god jobb, ungene begynte på skole her, og jeg ble gravid med nr 3. Kort tid etterpå kom også nr 4, og heldigvis siste. Så fant jeg ut etter hvert at mannens familie og venner ikke var så veldig gira på å omgås meg. De er kjempesnille både mot mine barn fra før, og felles barn til meg og mannen, men meg alene vil de helst ikke omgås. Har heller ikke fått meg noen venner her på det nye stedet, uansett hva jeg hen gjorde (og har fått bekreftet fra flere innflyttere at det er klin umulig å bli kjent med folk som er vokst opp her). Nå er jeg i permisjon. Ingen kommer på besøk, og ingen å dra på besøk til. Mannen har fått seg en god jobb, men han er borte i ukedagene og kun hjemme i helgene. Det vil si at i uka er jeg overlatt til meg selv med barna, det er begrenset hva man får gjort med en baby og en 2-åring i tillegg til to store barn. De dagene det er drittvær, slik det har vært sånn cirka hele juni hittil, får man jo verken dratt på fisketur, grilling eller gjort noe annet hyggelig med alle barna. Voksenkontakten uteblir helt, det vil si den eneste voksenkontakten jeg har, er med mannen i helgene. I uka sitter jeg hjemme med babyen/handler/rydder/lager mat/vasker/ammer/skifter bleier. Har endelig meldt meg på treningssenter med barnevakt, så jeg får i hvert fall trent bort både flesket og frustrasjonen. Men blir nok ikke noe mer voksenkontakt der heller.

 

Jeg er fra før vant til å ha venner og bekjente (på den gamle plassen), ha intellektuelt arbeid på jobben og mentale utfordringer. Å sitte hjemme, bysse og synge barnesanger døgnet rundt er dørgende kjedelig. Eneste mulighet til å omgås andre voksne er via chat på nett, der jeg prater med folk som har samme hobbyer og interesser.

 

Nå er jeg egentlig kjempelei! Det går utover humøret, helsa og alt. Angrer som en hund på at jeg flyttet fra det gamle stedet, eldstemann mistrives i likhet med meg, mens de to mellomste synes heldigvis det er fint å bo her. Problemet er at det er ganske vanskelig å få jobb der jeg kommer fra, og min gamle stilling har blitt besatt for lenge siden. Å gå rundt og gjøre den tingen jeg hater hele dagen langt (husarbeid altså) og ikke ha noe som helst voksenkontakt er utrolig kjipt, husker ikke siste gang jeg smilte egentlig. I tillegg har de kuttet i tilbud her jeg bor, både babykino og babysang forsvant, og det finnes ikke noen andre aktiviteter for dem med baby.

 

Måtte bare få det ut! Argh!

Anonymous poster hash: cf8bc...119

[Sint naken biltyv]

Akkurat sånn hadde jeg det da jeg bodde på mannens hjemsted. Løsningen ble flytting. Stesvigermor hadde det på akkurat samme måte på svigerfar sitt hjemsted. Løsningen ble flytting.

 

Du har all min sympati....