Din barndom vs dine barns barndom

[Anonym bruker]

Hvilke store forskjeller er det på din egen barndom kontra dine barns oppvekst? Hva savner du at de skulle fått oppleve, som du selv fikk oppleve, og hva skulle du ønske du hadde av det de har i dag?

 

Jeg har ikke barn selv, foreløbig, men av det jeg kan se fra tantebarna er hverdagen til barn av i dag gjennomorganisert. Alt jeg selv hadde var skolen. Ingen ting jeg skulle eller måtte etterpå. Ingen SFO, jeg gikk heller ikke i barnehage. Ettermiddagene var vi ute og lekte til det var leggetid. Vi hadde besteforeldre i nabohuset som holdt øye med oss og som vi kunne gå til om det var noe.

 

Jeg ønsker å gi mine barn den friheten det var til å kjede seg, finne på leker selv, og ikke minst -at jeg som forelder ikke skal måtte aktivisere barna hele tiden. Det jeg savnet, og som jeg ser det er mer av i dag, er flere tilbud på aktivitetssiden når man kommer i tenårene. Da løsrives man seg fra foreldre og bygda/gata man bor i og vil lære mer om verden og være selvstendig. Nå har man flere muligheter til å bli god i noe om man ønsker å satse.

 

Anonymous poster hash: 3cd7e...be8

[Anonym bruker]

Nå forventes det at man starter lenge før man er tenåring om man skal satse og bli flink til noe altså. Det forventes at min 5.klassing trener fotball 3 ganger i uken. Du kan ikke bare komme inn på laget som 15-åring og "satse" sammen med de som har trent siden de var 7.

 

Jeg er enig med deg i at dagens barn har litt for mye underholdning lett tilgjengelig, mye av kreativiteten forsvinner når de aldri trenger kjede seg men bare kan la seg underholde av nettflix og youtube når ingenting annet skjer.

 

Ellers har dagens barn det veldig godt.

 

Anonymous poster hash: db3e3...794

[Anonym bruker]

Jeg venter min første om litt under 2 mndr, så hvordan hans barndom blir kan jeg jo ikke si med sikkerhet.

 

Men slik jeg ser det, så vil jeg nok for hans del savne det at barn idag ikke lenger leker ute i nabolaget, og at alt er så gjennomorganisert, som du sier. 

Jeg husker med stor glede alle oss barna i nabolaget som lekte sammen i gata, store som små, vinter som sommer. 

Slik ser man jo ikke idag, og aller helst skal barn gå på et utall ledede aktiviteter, noe jeg synes er en uting. 

 

Min mor hadde også mulighet å gå hjemme med meg til jeg var 5 - 6 år, og jeg gikk bare ett år i barnehagen før jeg begynte på skolen, og det var idyllisk. Det vil nok ikke jeg kunne tilby min sønn, selv om jeg har aldri så lyst.

 

Jeg har heller ikke det nettverket min mor hadde, med venninner som hadde jevngamle barn, ei heller har jeg så mange tanter, onkler, søskenbarn og besteforeldre å tilby min sønn som jeg selv har hatt privilegiet av å ha. Og de vi har er jo idag opptatt med sitt på hver sine kanter. Det synes jeg er enormt trist, og jo nærmere fødsel jeg kommer, jo mer kjenner jeg på det av vi to kommer til å være ganske alene, jeg og han. Heldigvis vil jo han aldri vite hva han går glipp av, selv om jeg vet det fordi jeg har hatt det.

Anonymous poster hash: c48f7...ed3

[Anonym bruker]

Jeg vet man må starte før man er 15 for å bli god nå. Men før "trente" vi på løkka, vi brukte mange timer hver ettermiddag til å spille fotball, selv om vi ikke hadde trener.

 

Jeg tenker at vi også hadde mye nytte av at vi barna ordna opp oss imellom når vi hadde problemer. Lærte mye av forhandlinger med søsken, eller diskusjoner med nabobarn. Vi lærte å hevde oss. Det var ingen trener, lærer eller annen voksenperson tilstede for å korrigere oss 'hele tiden'.

 

Vi hadde også hemmelige steder ute, som vi kunne ty til når vi ville slappe av og være for oss selv. Igjen, ikke kontrollert av voksne.

 

Natur vil jeg overøse barna mine med! Fine opplevelser og fysisk fostring.

 

Anonymous poster hash: 3cd7e...be8

[Anonym bruker]

Jeg hadde besteforeldre som var engasjerte i alle oss barnebarna. De tok oss med på aktiviteter, vi var ofte der på somrene og jeg husker storhjertevarme hos besteforeldrene mine. Det savner jeg for mine barn.

Min gamle mormor er den eneste som viser engasjement, men hun er 95 år.

 

 

Anonymous poster hash: 87331...b24

[Anonym bruker]

Tror folk har en tendens til å romantisere "gamledager". Jevnt over tror jeg barn i dag har det bedre enn forrige generasjon.

 

Her vi bor (to mil øst for Oslo) er det for øvrig barn ute og leker hele tiden, sommer som vinter.

 

Anonymous poster hash: 0a1fb...023

[Anonym bruker]

Hvilke store forskjeller er det på din egen barndom kontra dine barns oppvekst? Hva savner du at de skulle fått oppleve, som du selv fikk oppleve, og hva skulle du ønske du hadde av det de har i dag?

 

Jeg har ikke barn selv, foreløbig, men av det jeg kan se fra tantebarna er hverdagen til barn av i dag gjennomorganisert. Alt jeg selv hadde var skolen. Ingen ting jeg skulle eller måtte etterpå. Ingen SFO, jeg gikk heller ikke i barnehage. Ettermiddagene var vi ute og lekte til det var leggetid. Vi hadde besteforeldre i nabohuset som holdt øye med oss og som vi kunne gå til om det var noe.

 

Jeg ønsker å gi mine barn den friheten det var til å kjede seg, finne på leker selv, og ikke minst -at jeg som forelder ikke skal måtte aktivisere barna hele tiden. Det jeg savnet, og som jeg ser det er mer av i dag, er flere tilbud på aktivitetssiden når man kommer i tenårene. Da løsrives man seg fra foreldre og bygda/gata man bor i og vil lære mer om verden og være selvstendig. Nå har man flere muligheter til å bli god i noe om man ønsker å satse.

 

Anonymous poster hash: 3cd7e...be8

Jeg bodde på et sted uten bilvei! Der tok vi båt til skolen... jeg må si det var unikt, og veldig fritt. Vi fikk naturen tett innpå oss. Jeg opplevde også å bo i utlandet en periode, og det ønsker jeg å ta mine unger med på også. Jeg hadde gode venner og mye frilek, og begynte først med organiserte aktiviteter da jeg var 12-13 år! Mine har begynt litt tidligere, men de får ikke lov til å melde seg på alt mulig. To dager i løpet av skoleuka skal det være helt fri, pluss helga.

 

På den andre sida: foreldrene mine var i dyp konflikt deler av barndommen min. Det preget oss, og det vil jeg skjerme ungene for. Selv om jeg er skilt fra faren deres, har de aldri hørt noen av oss snakke på den måten som f eks mamma gjorde om pappa. I tillegg hadde pappa et usunt forhold til alkohol, som gjorde noen dager lite hyggelige. Det kan jeg si med handa på hjertet at ungene mine slipper.

 

Anonymous poster hash: 87dac...c00

[Anonym bruker]

Den største forskjellen er at mine barn vokser opp med to foreldre sammen, og at de har søsken. Jeg hadde ingen far, og var alenebarn. Min mor var ung alenemor, og vi hadde dårlig råd hele min barndom. Hun var heller ikke en spesielt leken mor, så jeg måtte være kreativ selv. Jeg spilte fotball hele barndommen, og prøvde både håndball og korps. Så aktiviteter var det ikke mangel på. Jeg var ikke på mange utenlandsferier, men det er mine barn.

 

Jeg led ingen nød, hadde mange venner og en god barndom. Men det var noen enklere kår enn hva mine barn har.

 

Mine barn har alt de trenger, og mer til. Jeg er opptatt av å lære dem at ikke alle barn har alt de trenger, og at de er privilegerte. Dessverre er det for lett for barn i dag å ta alt for gitt. Inkludert mine egne.

 

Jeg er veldig obs på sosial arv. Siden min mor ikke var leken av seg, så ønsker jeg å opptre annerledes. Skal ærlig innrømme at jeg ikke er glad i å sitte på gulvet å leke, men jeg gjør det likevel. Er også aktiv med dem ved å spille fotball og lignende. Men jeg må bli flinkere til å gjøre vinteraktiviteter med dem. Der også sviktet min mor.

 

Anonymous poster hash: b68ca...e85

[Anonym bruker]

Tror folk har en tendens til å romantisere "gamledager". Jevnt over tror jeg barn i dag har det bedre enn forrige generasjon.

 

Her vi bor (to mil øst for Oslo) er det for øvrig barn ute og leker hele tiden, sommer som vinter.

 

Anonymous poster hash: 0a1fb...023

http://artikkel.ut.no/leker-mindre-i-naturen-1.6881451

 

 

Anonymous poster hash: 87dac...c00

[Elsker livet]

Jeg bodde i tettbygd strøk nær kysten med mange hus og barn rundt oss. Så vi kunne fritt besøke venner, sykle hvor vi ville osv. Mine barn vokser opp på gård langt inn i landet, langt fra andre barn slik at de må kjøres dit de skal. Jeg skulle ønske beliggenheten var slik den var for meg da jeg var liten. Utenom det så er jeg hjemmeværende, mens mine foreldre var karrieremennesker, så vi barna var for mye hjemme alene, og hadde for mye ansvar, spesielt jeg som er eldst. Våre barn får ikke gå på så mange fritidsaktiviteter i motsetning til meg som hadde altfor tettpakket program til tider. alt i alt mener jeg mine barn har det bedre enn det jeg hadde i oppveksten. 

[Anonym bruker]

Har fire barn, 4, 12, 17 & 20. De leker/har lekt MYE ute her vi bor! Mange jevnaldrende barn

 

Det jeg skulle ønske de fikk oppleve var somrene hos mormor... *sukk*

Stort hus, diger hage. Alltid masse besøk og nyyyyyydelig mat!! Oh joy!!

 

Jeg selv har vokst opp med strenge foreldre, har aldri kunnet snakke med dem om noenting! Har aldri fått en klem! Alltid noe å kritisere...

DET bestemte jeg tidlig at JEG skulle gjøre annerledes!! Vi snakker om ALT, og har veldig nære forhold! Kos har de alltid fått!

 

Anonymous poster hash: 6a329...da6

[Anonym bruker]

Det første jeg tenkte på var at jeg er jaggu glad facebook etc ikke fantes i min ungdom!

 

Anonymous poster hash: 15b3f...c87

[Violeta]

Det første jeg tenkte på var at jeg er jaggu glad facebook etc ikke fantes i min ungdom!

 

Anonymous poster hash: 15b3f...c87

Enig!

 

Jeg tror min og mine barns barndom er ganske så like, bortsett fra stor endring i teknologien. Eller har vi omtrent samme økonomiske forutsetninger som familien min hadde da jeg vokste opp, et nøkternt forbruk og ferier stort sett i Norge. Jeg forsøker også å legge opp til et lavt tempo på fritiden med rom for lek hjemme og ikke så mange organiserte aktiviteter. Ser det stresser barna mine om for mye skjer. En ting jeg skulle ønske barna mine hadde som de ikke har, men som jeg hadde, er en oppvekst med mange barn i nabolaget som de bare kan løpe til å leke med på fritiden. Vi bor mer øde og barna må kjøres til venner.

[Anonym bruker]

Den største forskjellen er stabilitet. Selv om vi knapt var voksne og 10 år yngre enn våre foreldre var da de fikk oss har vi holdt oss i ro og har et godt forhold.

 

Mye flytting på meg som barn. Skilte foreldre.

 

Det jeg savner å kunne tilby mine barn er hage og hus. Det blir etterhvert, men vi startet så unge at de eldste er nok tenåringer før vi har det.

 

Anonymous poster hash: 28c4e...817

[Anonym bruker]

Siden jeg vokste opp med å høre at jeg ikke var elsket eller ønsket og at alt jeg gjorde var feil, for dårlig osv.

Eller at jeg ikke fikk være med på aktiviteter og slikt fordi mine foreldre ikke gadd å bruke penger og tid på meg for det var jeg ikke verdt, så vil jeg tro at mine barns barndom er langt bedre en min.

 

Jeg vokste opp med to foreldre, hvor de begge var ulykkelige og den ene var tilstede fysisk men aldri psykisk. Og den andre tok ut all sin ulykkelighet på meg. Jeg var roten til alt ondt, delvis søsknene mine, men i hovedsak var alt min feil.

Mine barn vokser opp med en foreldre. Får har valgt å trekke seg ut fysisk så vel som psykisk siden jeg ikke tillot at han var her men ikke tok del i livet vårt. De vet at de er elsket får høre det hver dag og aldri høre at de ikke er bra nok eller at jeg ønsker de bort (noe jeg heller ikke gjør selvsagt.), de får så langt vi klarer økonomisk prøve å være med på det de ønsker og når jeg må si nei til noe for tiden eller pengene ikke strekker til så får de en forklaring ikke bare nei.

De får uttrykke meningene sine og ønskene sine, og bekreftelse på at de har lov til å føle ting og rett til å føle ting og at de er viktige. Selv om de langt fra alltid kan få ting slik de ønsker.

Barna mine gikk i bhg og går på sfo. Det er mest i helger at de leker med nabobarn og løper rundt mellom husene men de har den delen i livet sitt også.

Barndommen deres er ikke perfekt men den er god vil jeg tro og håpe.

Jeg satser på at når de som voksene tenker tilbake på barndommen sin så har de gode minner og kan smile.

Anonymous poster hash: 68d38...38b

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp under stor omsorgssvikt med alkohol og alt som fulgte med. Mitt barn får en normal oppvekst,med foreldre som ser og bryr seg.

 

Anonymous poster hash: d8a6e...a06

[Anonym bruker]

Mye er anderledes for mitt barn enn det var for meg: 

 

Min sønn får høre hver eneste dag at vi elsker ham og skal alltid passe på ham. Det er kos, klemmer og mye latter hjemme hos oss hver eneste dag. Ingen kjefting, roping og truing. Ingen psykisk mishandling eller manipulering.

 

Vi legger opp hverdagen til at noen dager må man være hjemme å finne på ting, andre dager er vi aktive og finner på veldig koselige ting. Min sønn skal alltid få ha venner på besøk når det passer, dørene står pen her, ingen blir nektet adgang!

 

Vi legger opp til en aktiv livsstil, med et sunt og variert kosthold, men rom for å kose seg ekstra i helgene og ferien. 

 

Han skal følges opp når han begynner på skolen, lekser må gjøres og vi kommer til å ha fokus på at man gjør sitt beste. Vi forventer ikke at han alltid skal være best, men at han skal være fornøyd med egne presentasjoner og alltid prøve sitt beste.. og det er absolutt godt nok! 

 

Min sønn skal vite at vi alltid er her for ham, at han alltid har et hjem å komme til og at han alltid kan søke seg til oss for å få råd, hjelp og støtte.

 

Han skal aldri få høre om at vi har dårlig råd, ikke har råd til ferier, ikke råd til klær, skoleturer, sykkel eller reiser. Han skal aldri gå i kun arva klær etter søskenbarnet ditt som er av motsatt kjønn og 5 år eldre. 

 

Ikke minst skal han vite om sine muligheter her i livet. Han skal vite om mulighetene til utdanning, at han kan bli hva han ønsker! Om han ikke velger "vanlig" vei og går vgs + universitet så finnes det veldig mange andre muligheter! Jeg forventer ikke at han må gå flere år på universitetet, men utdanning er lurt og noe vi kommer til å oppfordre til. Jeg kommer ikke til å "godta" det om han naver  og ikke gjør noe ut av livet sitt. Han skal heller ikke sitte der på vgs og faktisk ikke vet hvordan man søker videre utdanning. Han skal vite sine muligheter. 

 

Og viktigst av alt: hos oss går barnets beste fremfor alt. 

Anonymous poster hash: 20669...ce7

[Anonym bruker]

Nå er det ikke noe fra min barndom, jeg ønsker å gi videre til mine barn. Den besto av grovt seksuelt misbruk, vold og psykisk terror, første gang på legevakten med skade var jeg 3 mnd gammel.

 

Mine barn får masse kjærlighet og trygghet. Men de har ikke en perfekt barndom, de har en far som svikter gjentatte ganger. Men de har i hvert fall meg, en som er der samme hva.  Jeg har ønsket å gi mine barn, alt det jeg savnet i barndommen.

Anonymous poster hash: f4f11...ef7

[Anonym bruker]

Jeg vet man må starte før man er 15 for å bli god nå. Men før "trente" vi på løkka, vi brukte mange timer hver ettermiddag til å spille fotball, selv om vi ikke hadde trener.

 

Jeg tenker at vi også hadde mye nytte av at vi barna ordna opp oss imellom når vi hadde problemer. Lærte mye av forhandlinger med søsken, eller diskusjoner med nabobarn. Vi lærte å hevde oss. Det var ingen trener, lærer eller annen voksenperson tilstede for å korrigere oss 'hele tiden'.

 

Vi hadde også hemmelige steder ute, som vi kunne ty til når vi ville slappe av og være for oss selv. Igjen, ikke kontrollert av voksne.

 

Natur vil jeg overøse barna mine med! Fine opplevelser og fysisk fostring.

 

Anonymous poster hash: 3cd7e...be8

Jeg kan berolige deg med at løkkefotballen lever i beste velgående Min femteklassing gikk opp på banen rett etter skolen i dag, og har fremdeles ikke kommet hjem (har fortsatt ett minutt på seg til innetid )

 

Anonymous poster hash: 1848b...bac

[Anonym bruker]

Min barndom; vokste opp med en alenemor. Min far valgte meg vekk og jeg så han aldri.

Moren min var rusmisbruker og psykisk syk. Hun var to år i fengsel. Vi var fattige og jeg var ensom. Vi flyttet mye og jeg gikk på 9 skoler.

 

Mine barns barndom; To foreldre. Søsken. Bodd samme stedet "alltid". Enebolig. Økonomisk trygge. Alltid mat på bordet og de får nye klær. Foreldrene deres er i jobb. Driver ikke på med rus og har heller aldri vært i fengsel. Stabile og trygge forhold.

 

Anonymous poster hash: bf765...caf

[Anonym bruker]

Jeg mener at de som hevder at dagens barndom til forskjell fra tidligere er gjennomorganisert har dårlig hukommelse eller ikke har barn i barneskolealder selv. Jeg er over 40 og begynte med organisert idrett (turn) da jeg var 7. Iløpet av barneskolen spilte jeg i korps, danset, spilte fotball, håndball, gikk på ski, drev friidrett, mm - alt var organisert! Vi hadde likevel tid til å leke i gata.

 

Mine barn går også på organiserte aktiviteter, men de er også mye ute og gjør nabolaget utrygt. Den største forskjellen er tilgangen til underholdning på TV, playstation og Internett og bruken av sosiale medier. Det siste har revolusjonert hvordan ungene (ihvertfall fra 10-årsalder) kommuniserer med hverandre - på godt og vondt.

 

Anonymous poster hash: 86dc0...4d6

[Anonym bruker]

Jeg mener at de som hevder at dagens barndom til forskjell fra tidligere er gjennomorganisert har dårlig hukommelse eller ikke har barn i barneskolealder selv. Jeg er over 40 og begynte med organisert idrett (turn) da jeg var 7. Iløpet av barneskolen spilte jeg i korps, danset, spilte fotball, håndball, gikk på ski, drev friidrett, mm - alt var organisert! Vi hadde likevel tid til å leke i gata.

Mine barn går også på organiserte aktiviteter, men de er også mye ute og gjør nabolaget utrygt. Den største forskjellen er tilgangen til underholdning på TV, playstation og Internett og bruken av sosiale medier. Det siste har revolusjonert hvordan ungene (ihvertfall fra 10-årsalder) kommuniserer med hverandre - på godt og vondt. Anonymous poster hash: 86dc0...4d6

Det handler ikke om meninger, men om forskning.

Siste undersøkelsen jeg så, sammenlignet unger i 2005 med unger nå. Og selv på den korte tida har frilek-tida gått tilbake.

 

Anonymous poster hash: 87dac...c00

[Anonym bruker]

Det med frilek varierer nok fra sted til sted. Jeg bor på østkanten i Oslo og føler jeg aldri ser barn eller ungdommer ute, annet enn på vei til eller fra skolen. De leker ikke rundt blokkene her jeg bor. Men mye kan nok også skyldes teknologien. Enig i det med facebook. Mye gøy med teknologi, men syns det er trist når jeg hører at ungdommene sitter ved siden av hverandre og tekster på nett istedet for å snakke sammen. Og all den sammenligninga når det gjelder utseende og at de blir eksponert for kropp og sex mye tidligere enn hva vi ble. 

Anonymous poster hash: 3cd7e...be8