Etter 12 års samliv ....

[Anonym bruker]

og 2 barn lurer jeg på hvordan man skal leve i potensielt 50 år til sammen.

Vi er "samarbeidspartnere" mer enn kjærester.

Mannen har alltid manglet den romantiske og impulsive siden, vi gjør lite familieting sammen, da han reiser mye.

Pga helsa hans er sexlivet nesten ikke-eksisterende.

Er veldig glad i han, vi krangler omtrent aldri, men en gryende følelse av "skal man ha det slik resten av livet" begynner å melde seg oftere og oftere.

Jeg er veldig kreativ, impulsiv og har lenge tatt tak i ting som skal piffe opp forholdet, men jeg begynner å bli lei av enveiskjøringa.

Er det slik det skal være? Synes det er for drastisk å avslutte et samliv sammen fordi jeg har begynt å kjede meg, men jeg savner noe mer...

Flere som har det slik? Anonymous poster hash: 625ff...afc

[Anonym bruker]

Snakk med mannen din om det. Kanskje han sitter med samme tankene...

 

Anonymous poster hash: ac652...806

[Anonym bruker]

Han blir bare defensiv, du får gå da om jeg ikke er nok for deg.(har aldri truet med å gå)

Han hevder å ha det fint og savner ikke noe, så han føler at han ikke er nok for meg når jeg etterspør litt mer action.

 

Hi

Anonymous poster hash: 625ff...afc

[Anonym bruker]

Men blir han med på ting du foreslår? Er det ting han vil gjøre, som du kunne tenke deg å bli med på?

 

Og hvor gamle er barna? Synes vel man skal prøve alt man kan, før man lar barna bli skilsmisse barn.

Anonymous poster hash: f674b...17d

[Anonym bruker]

Litt av kunsten i å få et forhold til å vare i 50år er nok å akseptere den andre som han er. Hvis du etter 12 år fortsatt forventer at han skal begynne å være noe du etter alle disse årene med stor sannsynlighet vet at han ikke er, så er det et spørsmål om tid før forholdet er over. Lag en (mental) liste over gode og dårlige sider ved mannen din, og plasser og minuset ved forholdet. Hvor mange av minusene tåler du (livet ut), og hvor mange av minusene tror du ikke du klarer å leve uten?

 

Man kan ikke forvente at den andre parten i forholdet er den som skal gjøre deg lykkelig. Det er faktisk din egen oppgave i livet.

 

Jeg sier ikke at du hverken skal bli eller gå, men kanskje skifte fokus? Ok, kanskje han ikke er den som foreslår så mye spennende, men lar deg (kanskej..?) bestemme litt og blir med på dine forslag. Du får det med andre ord som du ønsker, men det er ikke nødvendigvis så spennende. Er det da mest negativt eller mest positivt?

 

Anonymous poster hash: 5e22c...174