en mor som ikke har vært der for en i oppveksten.

[Anonym bruker]

Jeg har hatt en oppvekst der jeg har fått alt jeg har hatt behov for av materielle ting, klær mat osv, men en mor som ikke har vært, hva skal jeg si, mentalt(?) til stede i livet mitt. Hun har aldri vært interessert i livet mitt, brukt tiden sin og lært meg opp i ulike ting som er viktig å få med seg inn i voksenlivet. Det føles som hun bare har født meg, gitt meg mat og klær, så ordner alt seg! Hun sier stadig at hun er så glad i meg, men føles så falsk når hun ikke er interessert i livet mitt ellers. Alt dreier seg kun om henne. Det har jeg spesielt lagt merke til nå når jeg har fått barn selv. Hun vil at barnebarnet skal "forgude" henne. Men gidder aldri sette seg ned mer en max 10 min sammen med det 2-3 ganger i måneden. Da stort sett med leker hun selv har kjøpt og kan repetere ørten ganger at denne har bestemor kjøpt. Det er er det viktig at barnet forstår.. uansett hva hun gjør, drar hun fokuset over på seg selv! Jeg blir så dårlig av det!

Uff, Beklager suttre innlegg! Men måtte bare få ut litt gruff. Har vurdert å gå til samtale hos noen for å få ut mye av dette. Det som er vanskelig oppe i dette er at mamma er psykiater.. men vi har aldri en fornuftig samtale hjemmd.

 

Anonymous poster hash: eda6e...dd1

[Anonym bruker]

I feel you, sister. Samme bakgrunn her, bortsett fra at mora mi hverken er psykiater eller noen gang har sagt hun er glad i meg. Kan være godt å snakke med noen om det, særlig nå som du har barn selv. Ring en psykolog. De lytter. Psykiatere pusher bare medisiner.

 

Anonymous poster hash: bc74c...359

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt. Har omtrent samme forhold til min far. Jeg vurderer å kutte kontakten da det sliter veldig på meg. Tenker at det er lettere å ikke ha mer kontakt enn å grue meg til neste gang vi må snakke sammen osv. Skal snart ha barn, og føler jo at det er dårlig gjort, men på en annen måte er det kanskje det beste for alle. Det kan være godt å snakke med en psykolog om det.

 

Anonymous poster hash: 83328...502

[Anonym bruker]

Takk for svar! Har dere lyst til å fortelle mer om hvordan oppveksten deres var?

 

Anonymous poster hash: eda6e...dd1

[Anonym bruker]

Hva spesifikt tenker du på da? Jeg kan jo bare skrive ned noen tanker. Ikke sikkert det gir noen mening, men det er ting jeg i ettertid har fundert over. F.eks det med at andre barn gråt og savnet foreldrene sine når vi var på klasseturer. Det forsto jeg aldri. Og når jeg hører andre si at familien er det viktigste i livet deres. Beklager, klarer ikke å relatere til det. Jeg sliter i det hele tatt med å slippe folk innpå meg. Stoler ikke på noen. Føler i tillegg at jeg har null verdi. Hvorfor skal noen like meg, liksom? Sliter med lite speiling i barndommen. Identitetskrise i voksen alder. Alltid følt konkurranse og sjalusi med søsken, aldri nærhet og samhold. Sliter med å følge min egen vei. Hva ønsker jeg? Hva har jeg lyst til? Det ender opp med at jeg gjør det andre mener jeg bør gjøre for å please. Kanskje de liker meg da..? Sliter med øyekontakt. Ble avvist med blikk og oversett.

 

I kjæresteforhold har jeg kvelt kjærester med fysisk kjærlighet. Får aldri nok. Fikk aldri klemmer som barn. Tar igjen alt jeg kan få nå. Oppfører meg av og til som et barn som trenger trøst og omsorg. Har slitt med enorm sjalusi og kontrollbehov om jeg tror kjærester skal forsvinne. Ser utroskap over alt. Mindreverdighetsfølelse. Igjen, - hvorfor skal noen like meg?

 

Søkte meg aldri til andre voksne i barndommen. Ikke slektninger, lærere, trenere. Ingen. Hadde enorm respekt for voksne. De hadde all makt, så jeg gjorde som de sa. Var flink pike, men opplevde likevel mistro. Følte at jeg aldri var bra nok. Endte opp med unnvikende personlighetsforstyrrelse. 

 

Det var litt. Hvordan var det for deg? Hva har du dratt med deg..?

Anonymous poster hash: bc74c...359

[Anonym bruker]

Kan tilføye. - En enorm ensomhet. Den slipper aldri taket. 

 

Og følelse av alltid å være raringen. Den som ikke forsto selvfølgeligheter. Sleit med sosiale koder.

Anonymous poster hash: bc74c...359

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver. Takk for at du vil dele din historie. Jeg har ikke tid til å skrive nå, men skal skrive litt om meg når jeg får litt bedre tid.

 

Anonymous poster hash: eda6e...dd1

[Anonym bruker]

Hei igjen! Nå har jeg litt mer tid til å skrive!

Jeg syns det var interessant å lese innlegget ditt. Tusen takk for at du tar deg tid! :)Har du lyst til å fortelle litt om hvordan moren din var? Ga hun ett annet inntrykk til andre mennesker rundt dere en slik du kjenner henne?

 

Det er først nå det siste året jeg har forstått at ting ikke har vært som det burde hjemme. Mamma har jo aldri vært slem med meg eller noe. Hun er veldig snill og er alltid velkommen hjem og har hjulpet meg økonomisk når jeg har trengt det.

 

Det var kanskje mannen min som først begynte å stusse over oppførselen hennes. Hun forventet at familien skulle stille opp å hjelpe til med ulike ting, men hun var svært sjelden hun kunne hjelpe tilbake. Hun forventet at vi skulle være med å male huset før de skulle selge det, slik at de kunne få litt ekstra kroner for det. Da jeg kjøpte meg hus (før jeg traff mannen min) var det ikke antydning til å hjelpe til med å male, og der trengtes det virkelig maling og jeg hadde ikke råd til å sette det vekk.

Hun forventet også at mannen min skulle stille opp på dugnad og drenere huset deres (hus nr 3!) og lage ny vei. En jobb som ville ha kostet flere hundre tusen kroner og 3 fulle arbeidsuker! Hadde de hatt dårlig råd og bare det ene huset, så hadde det vært anderledes, men når de har 3 hus og god råd kan de vel koste på seg dette selv! Hun skal alltid ha godene av ting og utnytte mennesker maksimalt.

 

Når jeg var liten, var det lite dialog mellom oss i familien. Det var sjelden de spurte hvordan jeg hadde hatt det i barnehagen eller på skolen. Jeg kan ikke huske mamma brukte tiden sin på å lære oss noe. Hun var stort sett opptatt med sitt og vi måtte greie oss selv, finne på ting selv og finne ut av ting selv. Hun fant aldri på noe med oss med mindre det var noe hun selv syns var gøy. Det var sjelden klemming og nærhet. 

 

I dag har jeg problem med klemming og nærhet til de rundt meg. Jeg gir aldri en klem med mindre noen absolutt vil ha. Med mannen min så føler jeg at jeg er "normal" og liker kos og nærhet.

Jeg slipper heller ikke folk inn på meg.

Som deg: "Sliter med å følge min egen vei. Hva ønsker jeg? Hva har jeg lyst til? Det ender opp med at jeg gjør det andre mener jeg bør gjøre for å please. Kanskje de liker meg da..? Sliter med øyekontakt."

 

Jeg er veldig redd for å bli avvist av folk og innbiller meg ofte at folk missliker meg. Jeg kan få tanker om at bilisten bak ikke liker meg fordi jeg kjørte litt for sakte en strekning og det kan stresse meg opp. Tror at de i butikken misstenker at jeg stjeler.

 

"Søkte meg aldri til andre voksne i barndommen. Ikke slektninger, lærere, trenere. Ingen. Hadde enorm respekt for voksne. De hadde all makt, så jeg gjorde som de sa. Var flink pike, men opplevde likevel mistro. Følte at jeg aldri var bra nok"

"F.eks det med at andre barn gråt og savnet foreldrene sine når vi var på klasseturer. Det forsto jeg aldri. Og når jeg hører andre si at familien er det viktigste i livet deres."Akkurat slik var jeg også.

 

Jeg har slitt lenge med å forstå hvorfor jeg om mamma har hatt ett så lite nært forhold og jeg har lagt skylden på meg selv. For nå i dag syns jeg det er direkte ubehagelig bare hun tar på meg. Hun har forresten begynt å snakke til meg som "lille jenta" si. "Hei gullet mitt, du er gullet til mamma du vettu!" Blir helt dårlig av det!

 

Beklager veldig rotette innlegg. Jeg tror forresten at jeg i tillegg har add som jeg skal utrede meg for.

Anonymous poster hash: eda6e...dd1

[Anonym bruker]

Jeg er adoptert og vet at mamma har elsket meg som sin egen datter men jeg vet jo selv at hun er min biologiske tante. Jeg føler hun alltid bidrar med penger, pengegaver, kjøpe ting jeg trenger etc men hvis jeg for eksempel hinter til at vi trenger hjelp i huset eller at jeg hadde trengt å bli kjørt noe sted så har hun aldri tid. men kan gi meg penger til en taxi..

 

Hun skal alltid pusse sølv, lage middag til gubben eller gjøre husarbeid eller hjelpe ekskona til gubben med noe på gamlejobben hans men meg har hun aldri tid til å besøke en gang (har flyttet 45 min fra der hun bor). Da vi bodde sammen og jeg var rundt 16 lovte hun å slutte å røyke inne men da vi skulle flytte.. Da vi flyttet var det ikke snakk om, dette var hennes hus og det hadde ikke noe å si at jeg ble dårlig eller fikk vondt i hodet (sånn var det før når jeg var mindre også.. Her house, her rules). Jeg var aldri flink nok og prøvde aldri hardt nok, det så hun jo til daglig.. Vi er veldig forskjellige og jeg har AD/HD men hun forstår ikke at det går an å være annerledes enn henne.

 

Vi var bestevenner helt til jeg innså at ingen andres mødre sa sånne ting og var så strenge som henne.. Det var masse kosing og klemming og hun elsket meg jo! Det sa hun ofte men hun var veldig sint og forstod meg veldig dårlig.. Etterhvert begynte jeg å trekke meg unna når hun skrek til meg, ville at hun skulle slippe meg når hun ristet i meg og sa at hun kunne snakke men ikke trengte å ta meg.. Hun ble gjerne sintest når hun hadde drukket vin og da var hun selvfølgelig ekstra "intens".. Når jeg ble eldre resulterte jo dette i regelrette slåsskamper, jeg måtte vri meg ut av hendene hennes og hun skulle for all del ikke gi seg på harde møkka.. Hun har aldri akseptert mitt behov for å vite mer om mine biologiske foreldre (for det gjorde vondt for henne*, meg var det ikke så farlig meg) og har avsluttet de samtalene, hvorfor skulle jeg gidde å bry meg om de? Jeg prøvde også å fortelle at jeg ble misbrukt når jeg var liten før jeg ble adoptert (ikke noen i familien) og hun hørte jo men forstod ikke eller trodde ikke på.. Jeg føler at hver gang jeg prøver å åpne meg så er jeg en idiot eller en løgnhals..

Nå som hun bor med kjæresten sin har hun begynt å røyke ute for å skåne han og har sluttet å drikke for å hjelpe han (diverse sykdommer, bl.a alkohol en stund så hun var edru i tilfelle han ble for full). Hun påstår fortsatt at hun ikke drakk for mye når jeg var liten og at hun bare var "sliten" når hun ble kjempesint og skrikete.. Man luktet alkoholen lang vei og det er stor forskjell på kort lunte når du er sliten og en bølge av dritt fra en som er sliten OG har drukket for mye.

 

Jeg vet hun prøver så godt hun kan nå men jeg får mark når hun tar på meg eller er så nærme at jeg kan lukte henne.. Jeg savner å være glad i henne men det kommer aldri til å bli som det var desverre.. Jeg er også rett og slett litt misunnelig på at hun ofrer alt for gubben som bare er frekk (morsom på hennes bekostning, nedlatende når han er usikker etc) men at jeg bare var en utakknemlig drittunge som ikke klarte å gjøre de mest enkle ting (huske ting, ikke rote bort ting, rydding etc [ADHD])

 

Nå som vi er voksne ser jeg jo også at hun er jo bare en liten jente som virkelig har prøvd men jeg føler ikke at vi kan snakke.. Plutselig kan hun heve stemmen og be meg ta meg sammen eller si at nei, skjerp deg det er ikke sant og så blir jeg 11 år igjen og føler meg som verdens mest mislykkede person..

 

For all del, jeg får jo penger og ting men noen ganger skulle jeg ønske at hun kunne komme og hjelpe meg, lære meg å rydde og organisere, kjøre meg de 5 minuttene til venninnen/gjøremålet etc men det skjer jo ikke.. Hun lærte meg mye om "verden" som å lese, skrive, dyr etc men husarbeid, matlaging og det å bli voksen har hun aldri hjulpet meg med, det er jo så selvfølgelig at man forstår o.O

 

Jeg har innsett at jeg aldri kommer til å ha noen "mamma". Ikke pappa heller.. Mine biologiske foreldre er ikke seg selv og ikke noe jeg orker å bli kjent med og adoptivfaren min meldte seg ut da mamma og pappa ble skilt.. Hva jeg har gjort mot han for å fortjene mer dritt vet jeg ikke men sånn er nå det.

 

Jeg ser jo også at jeg trenger trygghet, jeg trenger kjærlighet, er enormt kosete etc. Jeg sliter med selvfølelsen slik dere snakker om, som at jeg ikke tror noen er skikkelig glad i meg eller ikke liker meg, at alle vennskap er overfladiske så jeg trekker meg unna etc. Jeg føler ikke at jeg har noen ordentlig familie, jeg har 2 halvsøsken jeg prøver å bli kjent med som har vært i hver sine fosterfamilier og mormor som jeg forguder, døde når jeg var 10. Jeg har følt at bestefar er den eneste familien min men jeg innser jo at jeg ikke kjenner han heller og at vi aldri treffes.. Jeg er liksom ingenting, jeg ble adoptert av familien men jeg er liksom bare.. Datteren til hun som ødela så mye. Alle kaller meg med navnet hennes (ikke mamma da, men onkler, tanter, kusiner.. Til og med bestefar i blant. De ser vel henne i meg)

 

Jeg har snart termin og jeg gleder meg enormt til å lage min egen lille familie.. Kjæresten min er det beste som har hendt meg og har gitt meg livslyst og selvtillit som jeg aldri har hatt før. Jeg har tvunget meg igjennom grusomme forhold og vært sta og trassig og holdt ut fordi A: Jeg fortjener dritten B: Jeg prøver ikke hardt nok (takk mamma) men nå har jeg det så godt som jeg aldri har hatt før. Barna mine vil få noen rare besteforeldre å forholde seg til men.. Jeg skal gjøre mitt beste for å forstå, aldri være voldelig, aldri drikke og lytte hvis barna mine plages av noe..

 

Nå ble jeg skikkelig lei meg haha, for et liv..

Anonymous poster hash: 5a0b6...797

[Anonym bruker]

Sorry for at det ble så salig langt.. Trengte visst å få det ned..

Anonymous poster hash: 5a0b6...797

[Anonym bruker]

Ditto, følelsesmessig iskald og fraværende. Så jeg tenker at jeg egentlig ikke har noen mor, jeg vet ikke hva det vil si å ha en ordentlig mor. Kompenserer for det med å være en så god mor jeg kan selv.

 

Anonymous poster hash: e5d73...159

[Anonym bruker]

Du har hatt en tøff oppvekst 797. Har du gått til noen å pratet om dette? Jeg har troen på det kan hjelpe på. Men virker som du har det veldig bra nå. Det er godt å lese! Jeg tror vi kommer til å bli mye flinkere mødre. Så NOE positivt har vi fått ut av det!

 

Anonymous poster hash: eda6e...dd1

[Anonym bruker]

Min mor er veldig flink til å spørre folk på en overtalende måte. Hun legger spørsmålet fram slik at du får dårlig samvittighet om du sier nei. "Har du mulighet til å jobbe i butikken i dag?" -nei, beklager men jeg må nesten få med meg undervisningen på skolen. "Nei vel, da har vi bare nødt til å stenge da!" I alle år har jeg blitt tvunget til å steppe inn som vikar fordi det er så lettvindt å slippe å lete etter ekstra hjelp. Jeg må slippe alt jeg har i hendene og offre skolen fordi det er krise! "Jammen du kan jo lese til eksamen når det er stille i butikken!" Alt hun gjør er så viktig, men meg og mine ting driter hun en lang mars i! Jeg må jo stille opp for familien må skjønne! Hun gadd skjelden komme på besøk når jeg studerte. Hun kjørte forbi der jeg bodde min 2 ganger i måneden. Hun kunne stikke innom hvis hun måtte skikkelig på do men gadd ikke ta av seg skoene, for de var så tungvinde å ta på igjen, og hun skulle jo rett ut igjen..! Hvis det var noe hun skulle levere til meg, gadd hun ikke kjøre opp til huset mitt som var ett min ekstra å kjøre. Da sto hun heller på en bensinstasjon og ventet på meg. Jeg måtte da kle på meg, starte opp bilen, kanskje skrape ruta for å kjøre 1 min for å møte henne. Hun hadde ikke noe ærend på den bensinstasjonen heller, men da slapp hun å gå ut av bilen. Alt til hennes fordel!

 

Hun har hund og vil ofte låne min hund slik at de kan leke og herje fra seg. Da slipper hun å gå tur. Hun blir sur hvis hun ikke får låne hunden min, fordi da får ikke hunden hennes den trimmen den skulle hatt. Det er altså min skyld at hunden hennes ikke får trim.. "Du skjønner vel det at Fido må få løpe fra seg?" Ikke skjønner jeg hva hun skulle ha gjort hvis ikke jeg hadde hund..

 

Hun skal ha fordeler og fortjeneste av alt! Og jeg må jo skjønne at hun er glad i meg, så mye som jeg har fått av henne opp igjennom årene. Hvis jeg sier nei til en ting, er jeg utakknemlig! "Du må jo kunne stille opp for moren din?" Ja, hadde bare hun giddet å stilt opp for meg! :'(

 

 

 

Anonymous poster hash: eda6e...dd1

[Anonym bruker]

Jeg har hatt en oppvekst der jeg har fått alt jeg har hatt behov for av materielle ting, klær mat osv, men en mor som ikke har vært, hva skal jeg si, mentalt(?) til stede i livet mitt. Hun har aldri vært interessert i livet mitt, brukt tiden sin og lært meg opp i ulike ting som er viktig å få med seg inn i voksenlivet. Det føles som hun bare har født meg, gitt meg mat og klær, så ordner alt seg! Hun sier stadig at hun er så glad i meg, men føles så falsk når hun ikke er interessert i livet mitt ellers. Alt dreier seg kun om henne. Det har jeg spesielt lagt merke til nå når jeg har fått barn selv. Hun vil at barnebarnet skal "forgude" henne. Men gidder aldri sette seg ned mer en max 10 min sammen med det 2-3 ganger i måneden. Da stort sett med leker hun selv har kjøpt og kan repetere ørten ganger at denne har bestemor kjøpt. Det er er det viktig at barnet forstår.. uansett hva hun gjør, drar hun fokuset over på seg selv! Jeg blir så dårlig av det!

Uff, Beklager suttre innlegg! Men måtte bare få ut litt gruff. Har vurdert å gå til samtale hos noen for å få ut mye av dette. Det som er vanskelig oppe i dette er at mamma er psykiater.. men vi har aldri en fornuftig samtale hjemmd.

 

Anonymous poster hash: eda6e...dd1

Åh, samme her. Kunne ikke vært mer enig. Merker det ennå mer når jeg har fått barn selv. 

 

Anonymous poster hash: dd898...f6b

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har hatt en oppvekst der jeg har fått alt jeg har hatt behov for av materielle ting, klær mat osv, men en mor som ikke har vært, hva skal jeg si, mentalt(?) til stede i livet mitt. Hun har aldri vært interessert i livet mitt, brukt tiden sin og lært meg opp i ulike ting som er viktig å få med seg inn i voksenlivet. Det føles som hun bare har født meg, gitt meg mat og klær, så ordner alt seg! Hun sier stadig at hun er så glad i meg, men føles så falsk når hun ikke er interessert i livet mitt ellers. Alt dreier seg kun om henne. Det har jeg spesielt lagt merke til nå når jeg har fått barn selv. Hun vil at barnebarnet skal "forgude" henne. Men gidder aldri sette seg ned mer en max 10 min sammen med det 2-3 ganger i måneden. Da stort sett med leker hun selv har kjøpt og kan repetere ørten ganger at denne har bestemor kjøpt. Det er er det viktig at barnet forstår.. uansett hva hun gjør, drar hun fokuset over på seg selv! Jeg blir så dårlig av det!

Uff, Beklager suttre innlegg! Men måtte bare få ut litt gruff. Har vurdert å gå til samtale hos noen for å få ut mye av dette. Det som er vanskelig oppe i dette er at mamma er psykiater.. men vi har aldri en fornuftig samtale hjemmd.

 

Anonymous poster hash: eda6e...dd1

Åh, samme her. Kunne ikke vært mer enig. Merker det ennå mer når jeg har fått barn selv.

 

Anonymous poster hash: dd898...f6b

Har du lyst til å fortelle mer om din barndom og hvordan moren din er i dag?

 

Anonymous poster hash: eda6e...dd1

[Anonym bruker]

Du har hatt en tøff oppvekst 797. Har du gått til noen å pratet om dette? Jeg har troen på det kan hjelpe på. Men virker som du har det veldig bra nå. Det er godt å lese! Jeg tror vi kommer til å bli mye flinkere mødre. Så NOE positivt har vi fått ut av det!

 

Anonymous poster hash: eda6e...dd1

 

Vet ikke om det hjelper! Det er ikke stort jeg får gjort noe med, jeg var faktisk så dum at jeg prøvde å snakke med mamma litt om det i går.. Det endte opp med at jeg gråt i 20 minutter av samtalen.. Mamma sier jeg har selektiv hukommelse osv.. Men det handler selvfølgelig om hva hun slet med (meg) med gjentatte beskjeder som ikke ble hørt av en intelligent unge osv. Syntes vel ikke det er grunn hverken til å bli voldelig, nedlatende eller å drikke seg full.. Alt er selvfølgelig min skyld og jeg må forstå henne, det var jo så vondt og fælt for hennes del..

 

Jeg var også så dum at jeg sa jeg drømte om litt hjelp i huset fra henne, litt sånn en mamma hjelper liksom.. Svigermor dro fra Stavanger og over til oss bare for å male gangen vår, utrolig spenstig dame! Selv har jeg dratt til Stavanger for å overraske søsteren hans med å male stuen, det var vel det som startet hele dugnadsånden. For meg er det bare sånn man gjør men jeg glemmer jo stadig at ikke alle er som meg og samboer.

Samboer kom hjem og hintet til at jeg skulle legge på siden jeg har fått høyt blodtrykk og sånn. Det endte med at HUN sa hun måtte legge på fordi hun ikke orket mer etter en lang dag, og det syntes jeg var fair. Hun hadde gjort mye og det var ikke en koselig samtale.. Jeg svarte bare at det er sikkert greit siden jeg har fått høyt blodtrykk og hun svarte på rappen "Ja, det har jeg også!" og "Jeg tror jeg må gå og grine" som om at jeg hadde grått i nesten en halvtime og er høygravid ikke telte i det hele tatt..

 

Sendte henne melding etterpå, følte meg selvfølgelig som en dritt så jeg sa bare unnskyld for at jeg ødela kvelden din, det var virkelig ikke meningen og så at hun bare måtte glemme det jeg sa om at vi trengte hjelp..

Greit nok, mannen er 12 timer på jobb og planlegger morgendagen når han kommer hjem. Er knapt tid til å spise middag og dusje, forventer ikke at han skal gjøre ting i huset da, det får spares til en søndag. Og jeg får jo ikke gjort noe heller så stor og tung som jeg er nå og med blodtrykket men jeg kjenner at nå vil jeg ikke ha hjelp av henne.. Jeg syntes det er helt greit at hun bor langt unna, at vi ikke snakker om ting som betyr noe og at jeg får litt ting.. Det får bare være sånn..

 

Så ringte hun meg faktisk opp og lurte på "Hva jeg mente" med de meldingene, hva jeg mente med at hun bare skulle ta seg av sitt eget hus og sånn.. Nettopp det! Hun hadde nettopp forklart meg i telefonen at hun ikke har tid til seg selv og sitt eget hus! Da er det bedre at hun bare fokuserer på det og så får jeg og min kjære rydde opp i vårt eget. Så nå "vil" hun hjelpe.. "Jeg må jo bare det da.." Nei, mamma.. Du må ikke det.. "JO! Jeg MÅ jo bare det".. Jo kjempetusentakk var akkurat det jeg var ute etter. Nei takk..

 

Anonymous poster hash: 5a0b6...797

[Anonym bruker]

Det var sterkt å lese historiene deres, men det traff meg, det er slik jeg har hatt det også, og er livredd for å bli en likedan mor.  Jeg klarer ikke å knytte sterke bånd til noen, føler ikke at jeg passer inn.  ( ingen ser det på meg , da jeg kan være veldig sprudlene og sosial.... men alt det er bare et spill... )

Anonymous poster hash: 75971...56c

[Anonym bruker]

Jeg tror det viktige er at vi er bevisste på dette når vi får egne barn. Mine barn skal overøses med kjærlighet og omsorg. De skal få gode rammer, men også en forklaring når noe føles urettferdig. Ikke bare "fordi jeg bestemmer det". De skal snakkes med, lyttes til og få være delaktige i avgjørelser som handler om dem. De skal respekteres som de små menneskene de er.

 

Anonymous poster hash: bc74c...359

[Anonym bruker]

Jeg vil også aktivt ikke bli som mamma.. Hvis barnet mitt sliter med noe skal jeg ikke gi opp på det, jeg skal ikke være nedlatende og si at ungen ikke prøver "For det ser jeg jo". Da vil jeg heller prøve å endre taktikk. Hvis barnet spør om å få prøve noe så skal jeg ikke si "Hvis du ikke klarer noe så selvsagt som å rydde rommet ditt så stoler jeg ikke på at du kan noe annet heller." Da vil jeg heller inspirere barnet og LA barnet være med på middag, eller vaske kjøkkenet, eller sortere bøker i en bokhylle etc etc.

 

Mamma hadde masse kjærlighet til meg helt til problemene mine ble for tydelige.. Hun ble i tillegg alenemamma med et voldsomt temperament og mormor ble borte fra oss. Hun følte det nok håpløst og følte seg nok alene men vet du hva? Hvis man sliter sånn så er det lov å be om hjelp. Ikke å ty til flaska og å skylde på ungen som er født med ADD fordi biologisk mor var rusmisbruker.

 

Det er ikke lett å være adoptert, det er ikke lett å ha to foreldre som ruser seg, det er ikke lett å vite at "mamma" er tante, det er ikke lett å ha ADD og vite at du er annerledes.. Men for all del, bli sint når barnet sliter med å finne seg selv. Jeg sliter fortsatt!

Anonymous poster hash: 5a0b6...797

[Anonym bruker]

Kan trekke mange paralleller til min egen mor og oppvekst. Jeg har to barn, en på 9 og en på 5. Så langt går alt strålende, og jeg har endelig fått det familielivet jeg alltid har ønsket meg, selv om jeg nå er i familien som mor og ikke barn. Er en herlig følelse og styre livet sitt helt selv, den følelsen hadde jeg ikke før jeg fikk barna. De er trygge, gode og empatsike barn som har fått kjærlighet øst over seg fra første sekund. Sammen skaper vi nye tradisjoner og verdier for oss.

Min mor, som var kald, kritiserende, lett til å ty til "tukt" av oss barna, har også forandret seg. Dette fordi hun nå trenger oss, og jeg overhodet ikke trenger henne. Hun har mistet sin posisjon, hun har mistet grepet hun hadde om meg. Nå er det viktig for henne at det utad synes at hun er en snill og god bestemor. Nå er det viktig for henne at vi prioriterer henne på store merkedager. Jeg har latt barna ha kontakt med bestemoren, men under stramme rammer. De skal ikke merke noe av konflikten som har vært, men de skal oppleve å ha familie utover oss foreldrene. Så vi er samme de innimellom, og blir det noe tull avslutter vi. Barna er aldri sammen min mor alene, og det skal de heller aldri være. Dette vet min mor, barna kommer først, alltid.

Det føles befriende å ha kontroll over eget liv. Jeg går aldri inn i konfrontasjoner med min mor, det som har vært har jeg akseptert og erkjenner at jeg ikke kan gjøre noe med. Fremtiden kan jeg gjøre noe med. Jeg har brukt år på å ønske, drømme og håpe på at ting endrer seg, men fikk det bedre med meg selv når jeg innså at det aldri kommer til å skje.

 

Anonymous poster hash: 07913...8e2

[Anonym bruker]

Det hørtes flott ut 8e2! Både aksepten på at ting neppe endrer seg og det at du har kontroll. Flott at hun også tilpasser seg.. Om enn sent så er det aldri umulig. Litt bittert også.. Sukk*

Når det kommer til mine barn tror jeg ikke det blir noe problem.. Mamma er kjempeflink med små barn men hun har rett og slett bare gitt opp på meg. Alenemorlivet gikk ikke noe bra og jeg gikk inn i depresjon og emoperiode pluss diagnose noe hun aldri forstod. Hun har bare ikke evne til å forstå hvor forskjellige vi er.. :/ Men jeg har masse gode minner som barn og er trygg på at hun blir en god bestemor, heldigvis.. Håper liksom jeg får oppleve den gode oppveksten min med henne igjen når jeg får egne barn.. I alle fall de første årene før de blir kravstore tenåringer.. Fordhåpentligvis får de ikke de samme plagene som jeg hadde!

Anonymous poster hash: 5a0b6...797

[Anonym bruker]

 

Jeg vil også aktivt ikke bli som mamma.. Hvis barnet mitt sliter med noe skal jeg ikke gi opp på det, jeg skal ikke være nedlatende og si at ungen ikke prøver "For det ser jeg jo". Da vil jeg heller prøve å endre taktikk. Hvis barnet spør om å få prøve noe så skal jeg ikke si "Hvis du ikke klarer noe så selvsagt som å rydde rommet ditt så stoler jeg ikke på at du kan noe annet heller." Da vil jeg heller inspirere barnet og LA barnet være med på middag, eller vaske kjøkkenet, eller sortere bøker i en bokhylle etc .

 

Anonymous poster hash: 5a0b6...797

Jeg tror du blir en fantastisk mamma!

 

Jeg vil også som du, gå aktiv inn for ikke å bli som mamma. Jeg vil la barnet bli med på det jeg gjør slik at det blir en naturlig del av livet. Og ha tålmodighet at man må bruke litt ekstra tid med det en holder på med. Moren min lot meg alltid ta drittjobben som hun hatet selv. Når det skulle lages mat, skulle jeg raspe ost/skrelle poteter eller kutte salat. Fikk aldri bli med på å f.eks lage den fantastiske gode brune sausen som hun laget. Mamma lagde maten, jeg måtte dekke på og rydde av bordet. Kjekt for mamma, for da slapp hun det! Og det var alltid jeg som måtte løpe inn på kjøkkenet å hente ting som var glemt til maten, hun hadde jo tross alt laget maten og jeg var jo så ung og sprek! Jeg fikk i oppgave å støvsuge, for det likte ikke mamma. Hun var veldig streng på at jeg skulle utføre oppgavene mine. Jeg føler hun drap all lyst til å hjelpe til. Når man alltid må gjøre de samme kjedelige tingene og at hun tydelig viser at hun selv ikke kan fordra det.

 

Anonymous poster hash: eda6e...dd1

[Anonym bruker]

Jeg har hatt en oppvekst der jeg har fått alt jeg har hatt behov for av materielle ting, klær mat osv, men en mor som ikke har vært, hva skal jeg si, mentalt(?) til stede i livet mitt. Hun har aldri vært interessert i livet mitt, brukt tiden sin og lært meg opp i ulike ting som er viktig å få med seg inn i voksenlivet. Det føles som hun bare har født meg, gitt meg mat og klær, så ordner alt seg! Hun sier stadig at hun er så glad i meg, men føles så falsk når hun ikke er interessert i livet mitt ellers. Alt dreier seg kun om henne. Det har jeg spesielt lagt merke til nå når jeg har fått barn selv. Hun vil at barnebarnet skal "forgude" henne. Men gidder aldri sette seg ned mer en max 10 min sammen med det 2-3 ganger i måneden. Da stort sett med leker hun selv har kjøpt og kan repetere ørten ganger at denne har bestemor kjøpt. Det er er det viktig at barnet forstår.. uansett hva hun gjør, drar hun fokuset over på seg selv! Jeg blir så dårlig av det!

Uff, Beklager suttre innlegg! Men måtte bare få ut litt gruff. Har vurdert å gå til samtale hos noen for å få ut mye av dette. Det som er vanskelig oppe i dette er at mamma er psykiater.. men vi har aldri en fornuftig samtale hjemmd.

 

Anonymous poster hash: eda6e...dd1

 

Det er litt som å lese om seg selv og mitt forhold til mor/mormor.

Mamma er flink med babyer, men når barna krever litt mer stimuli enn gaga, gægæ så styrer hun lett unna.

Og hun er ikke interessert i å involvere barn eller barnebarn i noe som helst av verdi. Alt har dreid seg om hva som går på tv. Det verste er at jeg ser min egen tålmodighet briste i forhold til egna barn. Jeg synes det er enkelt å gjøre ting selv og er kjempe dårlig på å involvere dem. Men det skal det bli en slutt på. Kjempe glad for innlegget ditt, det gav meg en liten dytt i riktig retning kjenner jeg.

 

Anonymous poster hash: 009cf...131

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har hatt en oppvekst der jeg har fått alt jeg har hatt behov for av materielle ting, klær mat osv, men en mor som ikke har vært, hva skal jeg si, mentalt(?) til stede i livet mitt. Hun har aldri vært interessert i livet mitt, brukt tiden sin og lært meg opp i ulike ting som er viktig å få med seg inn i voksenlivet. Det føles som hun bare har født meg, gitt meg mat og klær, så ordner alt seg! Hun sier stadig at hun er så glad i meg, men føles så falsk når hun ikke er interessert i livet mitt ellers. Alt dreier seg kun om henne. Det har jeg spesielt lagt merke til nå når jeg har fått barn selv. Hun vil at barnebarnet skal "forgude" henne. Men gidder aldri sette seg ned mer en max 10 min sammen med det 2-3 ganger i måneden. Da stort sett med leker hun selv har kjøpt og kan repetere ørten ganger at denne har bestemor kjøpt. Det er er det viktig at barnet forstår.. uansett hva hun gjør, drar hun fokuset over på seg selv! Jeg blir så dårlig av det!

Uff, Beklager suttre innlegg! Men måtte bare få ut litt gruff. Har vurdert å gå til samtale hos noen for å få ut mye av dette. Det som er vanskelig oppe i dette er at mamma er psykiater.. men vi har aldri en fornuftig samtale hjemmd.

 

Anonymous poster hash: eda6e...dd1

Det er litt som å lese om seg selv og mitt forhold til mor/mormor.

Mamma er flink med babyer, men når barna krever litt mer stimuli enn gaga, gægæ så styrer hun lett unna.

Og hun er ikke interessert i å involvere barn eller barnebarn i noe som helst av verdi. Alt har dreid seg om hva som går på tv. Det verste er at jeg ser min egen tålmodighet briste i forhold til egna barn. Jeg synes det er enkelt å gjøre ting selv og er kjempe dårlig på å involvere dem. Men det skal det bli en slutt på. Kjempe glad for innlegget ditt, det gav meg en liten dytt i riktig retning kjenner jeg.

 

Anonymous poster hash: 009cf...131

Så bra at du ser det selv at nå må du endre deg og inkludere barna! Tommel opp for det! Tror også du vil merke at dere får ett nærere forhold ved å bruke mer tid sammen! stå på!

 

Anonymous poster hash: eda6e...dd1

[Anonym bruker]

 

Jeg vil også aktivt ikke bli som mamma.. Hvis barnet mitt sliter med noe skal jeg ikke gi opp på det, jeg skal ikke være nedlatende og si at ungen ikke prøver "For det ser jeg jo". Da vil jeg heller prøve å endre taktikk. Hvis barnet spør om å få prøve noe så skal jeg ikke si "Hvis du ikke klarer noe så selvsagt som å rydde rommet ditt så stoler jeg ikke på at du kan noe annet heller." Da vil jeg heller inspirere barnet og LA barnet være med på middag, eller vaske kjøkkenet, eller sortere bøker i en bokhylle etc .

 

Anonymous poster hash: 5a0b6...797

Jeg tror du blir en fantastisk mamma!

 

Jeg vil også som du, gå aktiv inn for ikke å bli som mamma. Jeg vil la barnet bli med på det jeg gjør slik at det blir en naturlig del av livet. Og ha tålmodighet at man må bruke litt ekstra tid med det en holder på med. Moren min lot meg alltid ta drittjobben som hun hatet selv. Når det skulle lages mat, skulle jeg raspe ost/skrelle poteter eller kutte salat. Fikk aldri bli med på å f.eks lage den fantastiske gode brune sausen som hun laget. Mamma lagde maten, jeg måtte dekke på og rydde av bordet. Kjekt for mamma, for da slapp hun det! Og det var alltid jeg som måtte løpe inn på kjøkkenet å hente ting som var glemt til maten, hun hadde jo tross alt laget maten og jeg var jo så ung og sprek! Jeg fikk i oppgave å støvsuge, for det likte ikke mamma. Hun var veldig streng på at jeg skulle utføre oppgavene mine. Jeg føler hun drap all lyst til å hjelpe til. Når man alltid må gjøre de samme kjedelige tingene og at hun tydelig viser at hun selv ikke kan fordra det.

 

Anonymous poster hash: eda6e...dd1

 

 

Jeg forstår godt hva du mener.. Jeg tagg og ba om å få hjelpe til med alt annet enn å rydde rommet, for det hatet jeg. Så lenge jeg ikke klarte det så var jeg fortapt. Hun ville ikke ha hjelpe til noe annet! Stolte vel bare på seg selv, jeg fikk aldri hjelpe til med middagen..

Husker fortsatt jeg prøvde å lage hjemmelaget lasagne til oss, når jeg var 15, jeg tenkte at hun MÅ jo sette pris på ferdig middag etter en lang dag? Uheldigvis var jeg jo ikke kjent med alt utstyret og satte glassformen inn i ovnen.. MED bastformen som skal være utenpå! Det begynte ikke å brenne og det gikk bra men godt luktet det ikke.. Og mamma ble selvfølgelig bare forbanna og oppgitt. Jeg visste jo at jeg ikke fikk lov til sånt..

 

 

Anonymous poster hash: 5a0b6...797