Dere som har opplevd utroskap.

[Anonym bruker]

Hvordan fikk dere puste de første dagene? Hva gjorde dere? Og hva gjorde dere rent praktisk?

Jeg klarer ikke å sove, spise eller tenke på noe uten å gråte. Og ihvertfall ikke se på mannen.

Hva skjedde senere? Er det mulig å tilgi? Hva må til da? Og så lurer jeg på hvor ærlige dere var til folk? Sa dere at han hadde vært utro, til familie, venner og så videre?

 

Anonymous poster hash: aeacd...e43

[Anonym bruker]

Kjære deg. Du har min fulle medfølelse, for dette er det verste jeg har opplevd. Sånn var det hos meg:

Jeg fant det ut ved en tilfeldighet med noen meldinger. Det var et rent seksuelt forhold som hadde pågått i litt over et år.

 

Jeg gikk rett i kjelleren. Han innrømte alt, gav meg svar på alt, ville så gjerne at vi skulle holde sammen. Han tok kontakt med elskerinnen og brøt tvert. Jeg var i totalt kaos. Første uka lå jeg stort sett på sofaen eller på do. Spiste ikke, spydde, gråt, sov nesten ikke. Føltes som et dødsfall i familien. Jeg var klar nok i hodet til at jegikke måtte forhaste meg og gjøre noe jeg ville angre på. Jeg betrodde meg timen nær venninne, og det var veldig godt å ha hennes bakhånd. Sa ingenting til resten av familien, holdt maska på ganske bra til ungene. Sa jeg var syk, og det var jeg jo. Første uka unngikk vi hverandre en del, han holdt seg unna og sov på sofaen. Vi hadde konfrontasjoner på kvelden som gikk ut på at jeg spurte, gråt og snakka, og han hang med hodet og svarte. Og gråt. Etter ei drøy uke klarte vi å snakke mer sammenhengende sammen. Jeg bestemte meg forå gi ti års ekteskap en sjanse siden han var så tydelig på at han angret og at han ville fikse dette.

 

Nå er det gått et halvt år. Det har vært en berg- og dalbane. Vi har hatt ganske gode perioder, og ganske grusomme. Vi har vært heeeelt på randen av skilsmisse. Jeg har vært på visninger, ordna meg i banken i skjul, snakka med jurister slik at jeg hadde en plan. Det har vært anselig å jobbe, jeg har hatt fokus og konsentrasjon som en gullfisk. Jeg har blitt seksuelt fokusert, siden det er der vi har slitt. Vi har ennå ikke hatt samleie, noe jeg syns jeg er forferdelig. For hver dag som går, føler jeg at han velger meg bort, vi kobber med saken, er intime, prøver oss fram, og det tar tid. Jeg føler det ambivalent til mannen min, både kjærlighet og avsky. Jeg kommer aldri til å glemme dette omfattende sviket, og at han kunne være så kald overfor meg, er vanskelig å komme over. Jeg er ikke over det ennå. Men jeg har det bedre. Myeav det er takket være at mannen min har vært helt klar på at han velger meg. Han blir og han har tålt mange utfall fra min side. Flere ganger har vi begge vært sikre på at vi skal avslutte det, men ingen har klart å ta skrittet. Nå er det roligere. Jeg er litt tryggere på ham nå, selv om jeg ikke helt klarer å stole på ham. Jeg vet fremdeles ikke om vi blir gamle sammen, men håpet er større nå enn for noen måneder siden.

 

Ingen kan fortelle deg hva som er riktig i ditt tilfelle, mening anbefaler deg å ta deg tid. Tenk deg om, tillat deg å være knust, tillat deg å være sint. Uansett om dere klarer å finne ut av det, kommer det til å bli bedre etterhvert. Men du må tåle at det tar tid. Vi er ikke der ennå, men hvis det fortsetter slik, tror jeg vi kommer til å ha det bedre etter et laver til. Vi gikk et par ganger til terapeut, men fant ut av at vi ville takle det på egen hånd en stund. Jeg gikk også en gang alene først. Det var godt å ha en kjølig tredjepart som kan høre og gi råd.

 

Jeg er så lei meg for at du måtte opplevd dette, og det gjelder alle bedratte. Det er så grusomt gjort, og man kan ikke helt sette seg inn i det før man har opplevd det selv. Stor klem til deg, og lykke til. Du kommer til å reise deg igjen,

 

 

Anonymous poster hash: 77d8a...570

[Anonym bruker]

Du spør hvordan jeg klarte å puste og tenke. Det gikk heldigvis av seg selv, men jeg trodde ærlig talt jeg skulle dø i starten. Og jeg skulle ønske det fantes en av-knapp på tankekjøret. Man må bare igjennom det. Og du kommer til å gråte en god stund ennå. Det også blir bedre etterhvert.

 

Anonymous poster hash: 77d8a...570

[Anonym bruker]

Jeg, som vanligvis er veldig psykisk sterk og takler hva som helst, satt og ristet ukontrollert etter at jeg fant ut. Hos oss var det slik at det også var følelser inne i bildet, forholdet varte i flere måneder, og jeg ble ført bak lyset - familie og venner visste hva som foregikk og alle holdt kjeft. Her valgte jeg å stenge av følelsene og være rasjonell - hva er best for barna? Hva er best for familien som helhet i fremtiden? Endte med at jeg tilga, av flere grunner. Det som skjedde etterpå, var at han ikke brøt med elskerinna med en gang, men fortsatte i 2 uker til med kjærlighetsmeldinger, sex osv før det ble avsluttet helt. Nå er det 2 år siden, og vi har det ikke bra. Han klarer ikke lenger å ha sex med meg, uansett hvor mye han prøver, selv om jeg ikke nevnte noe om utroskapen på svært lenge og ikke "lot ham lide" i evigheter og maste og skjelte. Jeg er nå på veg ut siden jeg ikke tror det er bra for barna å leve i et forhold der far ikke elsker mor, ikke ønsker noe nærhet til mor og mor hele tiden er bekymret for at utroskapen skjer igjen, siden han da ikke får noe sex hjemme. Diger klem sendes, og håper at det går bedre med dere. Eller at du bryter, det er ditt valg. Lytt til ditt hjerte.

Anonymous poster hash: dedad...529

[Den perfekte mor, påan igjen]

Min historie er veldig lik ...570 sin. Ett år etter at jeg fant ut av det bestemte jeg meg for å flytte, og har nå bodd alene i 1,5 år.

 

Jeg har tilgitt fullt og helt, og er egentlig litt glad for at det skjedde. Jeg fikk øynene opp og fikk gjort noe med et dårlig samliv.

[Anonym bruker]

Det er mulig å tilgi, ja. Men dere må tilbake til "square one". Bli kjent på nytt, nesten.

 

Det er så ille at det er klassifisert som en av de værste formene for stress man kan utsette kroppen for. Du har min fulle sympati. Vi er mange som vet hvor ille du har det!

 

Den eneste trøsten jeg kan gi er at det blir bedre! Om du tror du vil fortsette å leve med mannen (?), så vil jeg anbefale dere å oppsøke profesjonell hjelp.

 

Lykke til! Prøv å gjøre noe du liker. For meg hjalp det å se på The Big Bang Theory, av alle ting.

 

Anonymous poster hash: 79168...959

[Anonym bruker]

Det er en mulighet for dere siden han har innrømmet alt og angrer. Hvis du jobber med dette og han fortsetter å være ærlig så blir det bedre. Bare ikke forvent at det skal bli like bra som før.

 

Her nekter han å innrømme utroskapen selvom bevisene er ubestridelige. Dette gjør det umulig for meg å komme videre selvom jeg aldri så gjerne vil.

Jeg har slitt i over 2 år nå, men innser at dette aldri vil bli bra igjen. Vi kommer til å skille lag. Det jeg angrer på er at jeg ikke innså dette tidligere.

 

Uansett vil smertene du opplever nå merke deg for livet, men du vil takle det etterhvert. Jeg har ingen tro på de som hevder at de har det bedre etter noe slikt. Sviket fra en du stolte på vil alltid ligge der i bakhodet.

 

Ønsker deg alt godt og håper du kommer sterkere ut av det.

 

Anonymous poster hash: 0a3e3...623

[Anonym bruker]

Tusen tusen takk for alle svarene. Jeg er overveldet over at det tydeligvis kjennes så likt for så mange. Dere beskriver min tilstand akkurat nå, det er akkurat slik det kjennes.

Blir glad for flere svar. Og til alle dere som har svart, jeg er så lei for at dere har måttet gå igjennom dette. Men det var så fint å lese det, for meg.

 

Anonymous poster hash: aeacd...e43

[Anonym bruker]

Sånn hadde jeg det også, da det sto på som verst. Det var godt å høre at jeg ikke var den eneste skrotede kona i verden. Selv om jeg blir overveldet over hvor vanlig det er. Så forferdelig det føles, og så alt for vanlig det er. Dette forumet er bra sånn, man kan se at andre har det på samme måte.

 

Jeg kikker bort på mannen min. Han ligger på sofaen med ryggen til og slapper av. Jeg ser bort på ungene mine. De kikker på youtube på iPad og er lykkelig uvitende om stormen mamma og pappa har ridd det siste halvåret. Dette har vi skapt sammen. Sviket kommer til å være der uansett om jeg blir eller går. Jeg håper vi kan få det godt igjen. Nå har vi det godt i små glimt, men det ligger alltid en skygge over. Han svek meg, løy til meg, valgte meg bort. Men han valgte meg når det gjaldt. Han har valgt meg mange ganger selv om jeg har kalt ham grusomme ting, grått og sett fryktelig ut. Han blir selv om det er vondt. Det betyr noe. Og barna vi har sammen. Jeg håper vi kan skape noe bra igjen....

 

Anonymous poster hash: 77d8a...570

[Anonym bruker]

Sånn hadde jeg det også, da det sto på som verst. Det var godt å høre at jeg ikke var den eneste skrotede kona i verden. Selv om jeg blir overveldet over hvor vanlig det er. Så forferdelig det føles, og så alt for vanlig det er. Dette forumet er bra sånn, man kan se at andre har det på samme måte.

 

Jeg kikker bort på mannen min. Han ligger på sofaen med ryggen til og slapper av. Jeg ser bort på ungene mine. De kikker på youtube på iPad og er lykkelig uvitende om stormen mamma og pappa har ridd det siste halvåret. Dette har vi skapt sammen. Sviket kommer til å være der uansett om jeg blir eller går. Jeg håper vi kan få det godt igjen. Nå har vi det godt i små glimt, men det ligger alltid en skygge over. Han svek meg, løy til meg, valgte meg bort. Men han valgte meg når det gjaldt. Han har valgt meg mange ganger selv om jeg har kalt ham grusomme ting, grått og sett fryktelig ut. Han blir selv om det er vondt. Det betyr noe. Og barna vi har sammen. Jeg håper vi kan skape noe bra igjen....

 

Anonymous poster hash: 77d8a...570

Huff. Det står enorm respekt av innsatsen du gjør. Jeg håper du kommer deg videre og at dere klarer å fortsette forholdet hvis det er hva du ønsker.

 

Anonymous poster hash: 0a3e3...623

[Anonym bruker]

 

Sånn hadde jeg det også, da det sto på som verst. Det var godt å høre at jeg ikke var den eneste skrotede kona i verden. Selv om jeg blir overveldet over hvor vanlig det er. Så forferdelig det føles, og så alt for vanlig det er. Dette forumet er bra sånn, man kan se at andre har det på samme måte.

 

Jeg kikker bort på mannen min. Han ligger på sofaen med ryggen til og slapper av. Jeg ser bort på ungene mine. De kikker på youtube på iPad og er lykkelig uvitende om stormen mamma og pappa har ridd det siste halvåret. Dette har vi skapt sammen. Sviket kommer til å være der uansett om jeg blir eller går. Jeg håper vi kan få det godt igjen. Nå har vi det godt i små glimt, men det ligger alltid en skygge over. Han svek meg, løy til meg, valgte meg bort. Men han valgte meg når det gjaldt. Han har valgt meg mange ganger selv om jeg har kalt ham grusomme ting, grått og sett fryktelig ut. Han blir selv om det er vondt. Det betyr noe. Og barna vi har sammen. Jeg håper vi kan skape noe bra igjen....

 

Anonymous poster hash: 77d8a...570

Huff. Det står enorm respekt av innsatsen du gjør. Jeg håper du kommer deg videre og at dere klarer å fortsette forholdet hvis det er hva du ønsker.

 

Anonymous poster hash: 0a3e3...623

Jeg er så enig, det står enorm respekt av det du gjør. Håper det blir bra for deg.

 

Anonymous poster hash: aeacd...e43