Hadde du blitt eller gått?

[Anonym bruker]

Du er ulykkelig, eller får ikke det du ønsker av partner, eventuelt klarer ikke gi det partner krever/fortjener. Men det er ellers lite krangel eller konflikter dere imellom. Hadde du blitt eller godt i et ekteskap som involverer barn? Tenker du på barna eller deg selv? 

Anonymous poster hash: 07cee...ad8

[Anonym bruker]

Jeg er i den siste kategorien, altså klarer ikke gi det partner krever/fortjener. Jeg blir, både for barna og meg selv. Jeg har det fint, savner ikke det som mangler, og synes vi er et bra team.

 

Mannen får selv velge å gå hvis han har behov for det, jeg kan jo ikke bestemme at dette ikke er bra nok for ham. Men han vil ikke det og vil heller ikke på fvk, så da tenker jeg han ikke har det så ille likevel...

Anonymous poster hash: e9dd1...773

[Anonym bruker]

Jeg hadde håpet at det ble bedre med litt hard jobbing lg jobbet for at det skulle bli bedre og blitt

 

Anonymous poster hash: 2d209...e51

[Anonym bruker]

Da hadde jeg blitt for barna sin del. Setter alltid barna først. Så lenge de har det bra, hadde jeg blitt. Barn skal i minst mulig grad lide for foreldrenes skyld. Så så lenge de har det bra, er det best for de at familien består.

 

Setter du deg selv først, vil de lide for det. La de beholde sin trygge barndom. Det har de rett på.

 

Anonymous poster hash: 6f0af...6b8

[Anonym bruker]

Jeg er i et slikt forhold. Vi har ikke hatt sex på 4 år. Mannen vil ikke. Vi har barn på 6 og 3 1/2. Jeg blir for barnas skyld og ser for meg at jeg går når de er eldre...

 

Anonymous poster hash: 34aa1...268

[Anonym bruker]

Ingen som tenker at hvis foreldrene har det bra(bedre) hver for seg, så vil også barna ha det bedre? Merkes ikke mangel på glede og kjærlighet? Eller er det kanskje ikke mangel på dette..?  Dere som har valgt eller ville ha valg å bli, gir dere barna deres hvite løgner om deres forhold? Eller er dere oppriktige ovenfor deg selv og partner og klarer å leve lykkelige i et kjærlighetsløst forhold? 

HI

Anonymous poster hash: 07cee...ad8

[petitt]

Jeg hadde det slik i mitt forrige forhold og etter mange år der jeg prøvde og tenkte jeg måtte bli for datteren vår så fant jeg ut at det beste var at vi skilte lag i og med at forholdet mer ble et kollektiv enn noe annet, jeg følte ikke mer for ham. Når jeg flyttet så fikk vi straks et bedre forhold og er venner som fungerer godt for vår datter. Etter 3 år fant jeg en annen som jeg nå bor med og venter mitt andre barn med og jenta drar imellom meg og sin far som hun ønsker selv mens vi samarbeider om alt som har med henne å gjøre, sønnen jeg har med han andre har også vært hos jentas pappa slik at de får vært sammen i det miljøet også at han får se hvor storesøster er når hun ikke er her og så kommer faren hennes hit på middag innimellom slik at vi samles som en familie. Min samboer og min eks går heldigvis godt sammen så det viste seg å bli en god løsning for oss. Så lenge man er helt ferdig med hverandre som kjærester så blir det ingen konflikter for ingen har såre følelser og man kan lettere være venner etter et brudd. Nå håper jeg bare eks kunne funnet seg en flott dame å dele livet sitt med, det hadde gjort det hele perfekt. Han har litt problemer som var grunnen til at det ikke fungerte med oss men han jobber med disse nå og har kommet en lang vei slik at livet hans også begynner å komme mer på plass og han vil kunne tilby en ny kjæreste et godt liv  med ham. Og så får jeg bare håpe hun liker ordningen vi har og blir med på denne storfamilien da

[Anonym bruker]

Det kommer an på hvor store konflikter det er. Er det ting som kan ordnes på andre måter og vi blir enige om å gi hverandre rom til det vi har behov for, så kunne jeg blitt. Det viktige er at det ikke er et evig konfliktnivå i huset og hverdagen. Barna ser dette og de ser at vi voksne ikke har det bra. Jeg er selv vokst opp med foreldre som burde ha skilt seg, så jeg ser at det ikke var noen god løsning "å holde ut" for barnas skyld. Føler jeg godhet for mannen og ønsker ham godt, og ham det samme for meg, ville jeg nok blitt i forholdet.

 

Anonymous poster hash: 4c057...345

[Anonym bruker]

Ingen som tenker at hvis foreldrene har det bra(bedre) hver for seg, så vil også barna ha det bedre? Merkes ikke mangel på glede og kjærlighet? Eller er det kanskje ikke mangel på dette..?  Dere som har valgt eller ville ha valg å bli, gir dere barna deres hvite løgner om deres forhold? Eller er dere oppriktige ovenfor deg selv og partner og klarer å leve lykkelige i et kjærlighetsløst forhold? HI Anonymous poster hash: 07cee...ad8

Jeg gikk og angret ikke.

Jeg var i ferd med å sulte ihjel, mentalt og emosjonelt, og jeg vil ikke lære ungene mine å "ofre seg".

 

Anonymous poster hash: 6f8a7...7c1

[Anonym bruker]

Dere som sier man må bli, uansett, graver deres egen grav. Hva når datteren deres finner ut i voksen alder av moren ble hos en psykisk voldelig og notorisk utro drittsekk av en far? Enten blir hun sint på mora, eller så blir hun likedan dørmatte som tillater alt selv, i sitt forhold. Min mann er som anonym over sin, vil ikke ha sex, jeg FORSTÅR IKKE hvordan du holdt ut i fire år uten sex og begjær! Her har det gått 11 måneder og jeg er på randen til å gå, men spises opp av dårlig samvittighet. Minste barnet er 1 år, og jeg kan ikke ofre meg slik at jeg går i 17 år uten sex hvis jeg skal vente på at alle barna flytter ut før jeg går, dessverre. Å ta opp sexlivet igjen etter nesten 20 års sølibat i alder av 50 er uaktuelt her, da har jeg levd halve livet ufrivillig som en nonne. Nei takk, tror ikke det er sunt for barna heller.

Anonymous poster hash: b853b...1d8