Anonym bruker Skrevet 16. juni 2015 #1 Skrevet 16. juni 2015 Hvordan kan man få snakket veldig seriøs med en unge på 5år for og snakke om hva som kanskje plager 5åringen? Noen som har tips på hvordan man kan gå frem. Anonymous poster hash: 806d6...ee8
Anonym bruker Skrevet 16. juni 2015 #2 Skrevet 16. juni 2015 Det kommer an på hva det er du tror plager barnet? Anonymous poster hash: cf395...2f6
Anonym bruker Skrevet 16. juni 2015 #3 Skrevet 16. juni 2015 Det er vel det at hun er hos pappaen sin annen hver helg og hun kommer hjem lei seg og virker ikke som hun er seg selv. Men når jeg snakker med henne så er det så vanskelig og få noe ut av henne. Pappaen er ikke helt god, men det sier sikkert de fleste om sine exer. Men lurte bare på om noen hadde noen tips og komme med. Anonymous poster hash: 806d6...ee8
Anonym bruker Skrevet 16. juni 2015 #4 Skrevet 16. juni 2015 Det er vel det at hun er hos pappaen sin annen hver helg og hun kommer hjem lei seg og virker ikke som hun er seg selv. Men når jeg snakker med henne så er det så vanskelig og få noe ut av henne. Pappaen er ikke helt god, men det sier sikkert de fleste om sine exer. Men lurte bare på om noen hadde noen tips og komme med. Anonymous poster hash: 806d6...ee8 Jeg tror det beste er om du snakker med helsestasjonen eller andre fagfolk om det. Hvis det skjer noe hos pappa som ikke burde skje så er det viktig at det tas opp på riktig måte, og da skal ikke du være den som spør for mye. Barn er forferdelig lojale mot foreldre uansett, så de ofte late som om alt er greit når det absolutt ikke er det. Snakk med fagfolk hvordan du bør gå frem. Anonymous poster hash: cf395...2f6
Anonym bruker Skrevet 16. juni 2015 #5 Skrevet 16. juni 2015 Oki.. Tusen takk for svar! Anonymous poster hash: 806d6...ee8
Anonym bruker Skrevet 16. juni 2015 #6 Skrevet 16. juni 2015 Kanskje det ikke funker for dere, men hjemme hos oss så leker vi med følelsene. Min mann måtte flytte til den andre siden av landet for et år og var hjemme hver 2-3 mnd. Jenta på 4 og jeg lekte mye med barbie og da kom ofte følelsene frem i dukkene. Jenta: "Nei, unge og mamma jeg vil ikke være sammen med dere mer!" og så gjemte pappa'en seg på taket mens mamma'en og ungen lette etter ham. Det var slik vi skjønte hvor ille det var for jenta vår at pappa'en var så mye borte. Kanskje det kan være en ide for deg? Anonymous poster hash: f55f6...2c2
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå