Intimkirurgi etter seksuelle overgrep

[Anonym bruker]

Noen som har gjort dette?

Tok mot til meg i vinter og fikk henvisning til gynekolog. Har vært der i dag, men det var ingen oppløftende time.

Jeg har arr etter overgrep fra hele min barndom og ungdomstid. Inni og utenpå og ett større utenpå rompa (ser nesten ut som en hemoroider, men er ett arr.).

Noe er revning og noe er kuttet fikk jeg vite.

Dette var visst svært vanskelig å rette opp i. Hun sammenlignet med å bygge opp en ruin uten å tilføre nytt materiale... Joda, jeg ser den... Hun var svært skeptisk til hvilket resultat man kunne klare å få og snakket om risikoen ved å prøve. Det hele hørtes håpløst ut.

Hun kunne henvise meg til en spesialist i fødselsskader (?). Men tvilte på om de ville ta meg i mot.

 

Er dette eneste alternativ?

Finnes det ingen del i det Norske helsevesenet som utfører kirurgi og korrigering etter seksuelle overgrep?

Jeg vet at Volvat osv utfører intimkirurgi, men det gjelder vel kun redusering av kjønnslepper osv?

 

Æsj, ble litt satt ut....

 

Anonymous poster hash: d62e2...a2f

[Anonym bruker]

Kan ikke svare deg. Ville bare si vennen, stakkars deg, så fælt du må ha hatt det. Høres ut som voldsomme voldtekter du har vært utsatt for. Skulle ønske jeg kunne ha tryllet vekk arrene dine. Klem.

 

Anonymous poster hash: 946f4...be8

[Anonym bruker]

Herregud kjære menneske så vondt du må ha hatt det og fortsatt sannsynligvis.

 

Vet bare at når det gjelder intimkirurgi må man ofte innom flere kirurger og krangle en del før man treffer en som tar deg på alvor og gjør alt for å løse problemet. Vet ikke om du orker den kampen, men håper det ordner seg for deg.

 

Anonymous poster hash: f4314...0f5

[Anonym bruker]

Huff, kjære deg!

Nå fikk jeg vondt inni meg. :-( Hva er det som gjør at voksne klarer å gjøre slike ting mot barn???

 

Gir deg en god klem selv om jeg dessverre ikke klarer å svare på spørsmålet ditt.

 

Anonymous poster hash: 3d554...202

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke tatt gynekologens ord for sannhet. Bli henvist til spesialist i fødselsskader og få en second opinion der.

 

Synes du er tøff som har tatt tak i dette nå, det krever mot!

 

Jeg ville fått fastlegen din til å søke deg til spesialist. Hvis gynekologen ikke tror at spesialist kan hjelpe deg kan dette farge hvordan hun skriver henvisningen. I ditt tilfelle tror jeg det er viktig å få en god henvisning av en lege som beskriver hvor vanskelig dette er for deg. Og blir du avvist, så sjekker du om du kan få en second opinion et annet sted, for dette skal de ikke avvise uten å ha undersøkt deg. Ikke gi deg

Jeg fant dette på en dansk side - rekonstruksjon av mellomkjøttet og vagina etter fødselsskader. Du kan jo kanskje forsøke å sende en mail til dem og spørre hvilke erfaringer de har med lignende skader som du har.

http://www.aleris.dk/vi-tilbyder/aleris-hamlet-hospitaler/gynakologi/skader-pa-mellemkodet/

Vær også oppmerksom på at hvis Norge ikke har et godt nok tilbud for ditt problem så kan det være du kan kvalifisere for å få skadene undersøkt og vurdert og ev. behandlet i utlandet. Dette er en mulighet ikke så mange vet om. Men det krever altså at ikke akseptabelt tilbud gis i Norge, eller at kunnskapen ikke finnes her.

 

Jeg håper de kan hjelpe deg med dette!

 

Men hvis de ikke kan gjøre så mye, da tror jeg det er viktig å få hjelp til å akseptere kroppen din for det den er i dag.

Om du bor rundt Oslo så vet jeg at det er en gruppe psykomotoriske fysioterapeuter/psykologer på Rikshospitalet som har hatt gode resultater med å jobbe med personer som har vært utsatt for stygge overgrep.

 

Selv om arrene er synlige og gir deg ev. plager, så husk at i løpet av syv år er alle cellene i kroppen fornyet. Dvs. at selv om arrene er synlige, så har overgriperen/overgriperne aldri vært borti den kroppen du har i dag. Det hjelper noen å vite dette.

 

Du er tøff som har tatt tak i dette. Stå på og ta vare på deg selv.

 

Klem

Anonymous poster hash: 69634...c57

[mamma_til_verdens_beste]

Uff, dette gjorde vondt å lese langt inn i sjela, selv om jeg takk og lov aldri har opplevd noe lignende selv.

Jeg håper du har ei venninne, en mann, søster eller lignende du kan prate med om dette, evt legen din som kan pushe på og få gjennomslag for at du skal få hjelp med dette. Tenker det hadde vært godt for deg med litt støtte, så du ikke står om dette helt alene.

 

[Anonym bruker]

Jeg vet lite om dette, men min erfaring er at det er svært vanskelig å få gjennomslag for operasjon nedentil etter fødsler selv om det er åpenbare skader. Jeg måtte innom flere gynekologer før jeg fikk gjennomslag for mine ønsker. (Jeg hadde fremfall både fremme og bak) så ikke gi deg om en gyn sier nei.

 

Kjenner jeg blir forbannet av å lese i innlegget ditt!! Selvsagt kan de fikse skadene dine, om ikke alt så i allefall noe. Helt latterlig at du møter motstand. Men ikke gi deg!

Håper du får sen hjelpen du har rett på.

 

Klem fra meg

 

Anonymous poster hash: ca47a...d96

[umuligejulie]

Jeg vil bare sende deg en klem💜

[NormaJean]

Herregud, stakkars deg!

Kanskje du kan be om å bli henvist til GID klinikken på Rikshospitalet? De opererer barn med tvekjønnethet, kjønnskifte osv. Så det er et tilbud om genitalkirurgi der ute.

Rekonstruering av underliv kan også skje i utlandet hvis kompetansen i Norge ikke er god nok. Her skal du ikke gi deg. Hvis dette er noe du ønsker så kjemp videre. Hvis du vil ha hjelp til å gjøre research send meg en melding, jeg hjelper deg gjerne. Har jobbet på plastikk på Riksen, så kjenner litt av systemet.

[Gjest Antarctica]

Dette var fryktelig lesning. Men det fins lyspunkter! Kjenner to som har fått rekonstruert underlivet etter omskjæring, og det kan la seg gjøre. Følg det opp med en annen lege!

[Anonym bruker]

Oi, nå ble jeg nesten kvalm. Ikke av deg, men på tanken på hvem og hva som har påført deg disse fryktelige skadene. Og smertene. Ikke minst smertene, både der og da, og etterpå. Kjenner jeg blir så rasende på "mennesker" som ødelegger andre mennesker på denne måten.

 

Ellers vet jeg svært lite om hva slags muligheter som finnes, men du har tatt et viktig steg på en vei som sikkert kan bli ganske lang. Ikke gi deg! Be om ny vurdering, let etter muligheter, mas på helsepersonell du møter på denne veien, få dem til å finne fram til muligheter for deg.

 

Anonymous poster hash: 81de7...f1e

[Anonym bruker]

Aner ikke hva jeg skal skrive til deg, klem <3 Håper du får den hjelper du trenger - du er beintøff!

Anonymous poster hash: 75d2f...7d3

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode ord, alle sammen! 😊😊

Nei, altså, jeg har det bra! Er ikke farlig med meg lengre nå.

Jeg er gift, har tre barn og hus og bil og det som trengs, hehehe. 😉😄😄

Joda, så har jeg PTSD, har ikke jobbet på 6 år. Men jeg SKAL tilbake i jobb. Det tar bare en god del tid. Men jeg er i behandling og ting går fremover. 👍👍👍

 

Er lissom dette underlivet da.... som gjør at fremgangen har stoppet helt på det sexuelle planet. (Joda, og hode selvfølgelig, jeg må jobbe mer med hode også, jeg skjønner det. 😜)

Men det er ikke så lett når man stadig blir minnet om hva som engang var... og der er heller ikke lett, rent fysisk, å prøve å få noe til å bli godt, når det stadig gjør vondt.

Men ille smertefullt er det ikke. Men nok til at alt stopper.

 

Setter jeg ting i rett perspektiv, så har jeg det jo bra! Ikke lekker jeg på noen måte der nede og utseende bryr jeg meg fint lite om, det får nå være som det er, men smertene og ubehaget av arrene, de hadde vært fint å slippe.

 

For de som lurte, joda, jeg har både mann og venninner jeg kan snakke med.

At jeg holdt det hemmelig for alle i over 30 år har nok gjort sitt, men jeg kan snakke med mange. ☺☺

 

Nei, problemet med akkurat dette er å få kroppen min til å virke igjen!

Akkurat den biten er jeg nok ikke så åpen med for noen da. Altså, jeg sliter med å innrømme for meg selv at jeg skal ha ett behov for sex... Føler meg møkkete, kvalm og at jeg ikke fortjener å ha det godt på den måten.

Altså, jeg skjønner at det er bare tull, men det sitter fremdeles så dypt i meg.

Så har jeg tenkt sååååå lenge at kansje det hadde vært mulig å få bort de arrene som plager meg mest, så hadde det hvert neste skritt og motivator for å fortsette. For det er langt igjen til ett normalt liv.

 

Men tanken om det med celler som fornyer seg, dén skal jeg ta med videre! For jeg kan stå i dusjen til ALT av varmt vann er brukt opp, bare fordi jeg ikke klarer å "skylle av meg" det "møkkete" på rett måte....

 

Men igjen, tusen takk for gode ord! 😊😊 Jeg tar de med meg på veien. 👍👍

 

Anonymous poster hash: d62e2...a2f

[amandine]

Tusen takk for gode ord, alle sammen! 😊😊

Nei, altså, jeg har det bra! Er ikke farlig med meg lengre nå.

Jeg er gift, har tre barn og hus og bil og det som trengs, hehehe. 😉😄😄

Joda, så har jeg PTSD, har ikke jobbet på 6 år. Men jeg SKAL tilbake i jobb. Det tar bare en god del tid. Men jeg er i behandling og ting går fremover. 👍👍👍

 

Er lissom dette underlivet da.... som gjør at fremgangen har stoppet helt på det sexuelle planet. (Joda, og hode selvfølgelig, jeg må jobbe mer med hode også, jeg skjønner det. 😜)

Men det er ikke så lett når man stadig blir minnet om hva som engang var... og der er heller ikke lett, rent fysisk, å prøve å få noe til å bli godt, når det stadig gjør vondt.

Men ille smertefullt er det ikke. Men nok til at alt stopper.

 

Setter jeg ting i rett perspektiv, så har jeg det jo bra! Ikke lekker jeg på noen måte der nede og utseende bryr jeg meg fint lite om, det får nå være som det er, men smertene og ubehaget av arrene, de hadde vært fint å slippe.

 

For de som lurte, joda, jeg har både mann og venninner jeg kan snakke med.

At jeg holdt det hemmelig for alle i over 30 år har nok gjort sitt, men jeg kan snakke med mange. ☺☺

 

Nei, problemet med akkurat dette er å få kroppen min til å virke igjen!

Akkurat den biten er jeg nok ikke så åpen med for noen da. Altså, jeg sliter med å innrømme for meg selv at jeg skal ha ett behov for sex... Føler meg møkkete, kvalm og at jeg ikke fortjener å ha det godt på den måten.

Altså, jeg skjønner at det er bare tull, men det sitter fremdeles så dypt i meg.

Så har jeg tenkt sååååå lenge at kansje det hadde vært mulig å få bort de arrene som plager meg mest, så hadde det hvert neste skritt og motivator for å fortsette. For det er langt igjen til ett normalt liv.

 

Men tanken om det med celler som fornyer seg, dén skal jeg ta med videre! For jeg kan stå i dusjen til ALT av varmt vann er brukt opp, bare fordi jeg ikke klarer å "skylle av meg" det "møkkete" på rett måte....

 

Men igjen, tusen takk for gode ord! 😊😊 Jeg tar de med meg på veien. 👍👍

 

Anonymous poster hash: d62e2...a2f

Må bare, jeg også, få sende en varm tanke med deg på veien. Jeg heier på deg!

[Anonym bruker]

 

Tusen takk for gode ord, alle sammen! 😊😊

Nei, altså, jeg har det bra! Er ikke farlig med meg lengre nå.

Jeg er gift, har tre barn og hus og bil og det som trengs, hehehe. 😉😄😄

Joda, så har jeg PTSD, har ikke jobbet på 6 år. Men jeg SKAL tilbake i jobb. Det tar bare en god del tid. Men jeg er i behandling og ting går fremover. 👍👍👍

 

Er lissom dette underlivet da.... som gjør at fremgangen har stoppet helt på det sexuelle planet. (Joda, og hode selvfølgelig, jeg må jobbe mer med hode også, jeg skjønner det. 😜)

Men det er ikke så lett når man stadig blir minnet om hva som engang var... og der er heller ikke lett, rent fysisk, å prøve å få noe til å bli godt, når det stadig gjør vondt.

Men ille smertefullt er det ikke. Men nok til at alt stopper.

 

Setter jeg ting i rett perspektiv, så har jeg det jo bra! Ikke lekker jeg på noen måte der nede og utseende bryr jeg meg fint lite om, det får nå være som det er, men smertene og ubehaget av arrene, de hadde vært fint å slippe.

 

For de som lurte, joda, jeg har både mann og venninner jeg kan snakke med.

At jeg holdt det hemmelig for alle i over 30 år har nok gjort sitt, men jeg kan snakke med mange. ☺☺

 

Nei, problemet med akkurat dette er å få kroppen min til å virke igjen!

Akkurat den biten er jeg nok ikke så åpen med for noen da. Altså, jeg sliter med å innrømme for meg selv at jeg skal ha ett behov for sex... Føler meg møkkete, kvalm og at jeg ikke fortjener å ha det godt på den måten.

Altså, jeg skjønner at det er bare tull, men det sitter fremdeles så dypt i meg.

Så har jeg tenkt sååååå lenge at kansje det hadde vært mulig å få bort de arrene som plager meg mest, så hadde det hvert neste skritt og motivator for å fortsette. For det er langt igjen til ett normalt liv.

 

Men tanken om det med celler som fornyer seg, dén skal jeg ta med videre! For jeg kan stå i dusjen til ALT av varmt vann er brukt opp, bare fordi jeg ikke klarer å "skylle av meg" det "møkkete" på rett måte....

 

Men igjen, tusen takk for gode ord! 😊😊 Jeg tar de med meg på veien. 👍👍

 

Anonymous poster hash: d62e2...a2f

Må bare, jeg også, få sende en varm tanke med deg på veien. Jeg heier på deg!

 

Tusen takk 😊 😊

 

Anonymous poster hash: d62e2...a2f

[Anonym bruker]

Vil bare gi deg en klem klem. Har opplevd det samme selv, men har heldigvis ikke like store arr som deg. Mine er kun vonde når jeg har sex..

 

Har dessverre ikke noe råd til deg da, men kjempebra at du har fått noen til å se på det. Håper du får den hjelpen du trenger og fortjener <3

 

Anonymous poster hash: 39b28...a2b

[Anonym bruker]

Du er sterk, Hi!

 

Jeg kom på en tanke til som kanskje kan hjelpe, det er litt enten eller med akkurat den...

 

Leser man historier fra tidligere tider så ble ofte arr menn hadde fått i krigen sett på som "æresmerker", tegn på at de hadde gjort en viktig innsats og på at de hadde overlevd. Er det en tanke du kan greie å ta til deg i et forsøk på å "bli venn" med arrene dine - eller i hvert fall akseptere dem litt bedre? Rett og slett se på arrene som en påminnelse om at du overlevde. Ikke bare overlevde du, men du har til og med greid deg bra med mann og barn! Den eller de greide ikke å knekke deg, og det kan du tenke arrene dine er beviser på. Så kanskje det på sikt kan gå an for deg å se på arrene og kjenne på din egen mestring. Tross alt har du vunnet over overgriperen(e) ved å klare deg så godt som du har gjort.

Når du skriver at du SKAL tilbake i jobb så lyser styrken og målbevisstheten din gjennom, så selv om du sliter med ettervirkningene etter det som skjedde, så har det ikke knekt deg!

 

Dette er bare en tanke, og jeg tror ikke det er enkelt å snu tankene og følelsene dine rundt det, jeg har full respekt for hvor utfordrende det må være for deg å forholde deg til påminnelsene arrene representerer for deg. Bare en tanke på at du kan se på arrene på en annen måte som på sikt kanskje gjør det enklere å forholde seg til dem - i tillegg til det at du husker det med at kroppen fornyer seg hele tiden, så det er ingen del av kroppen din overgriper har vært borti.

 

Men ikke gi deg på det med å undersøke rekonstruktiv kirurgi, for du bør absolutt være en kandidat for det!

 

Lykke til videre!

Anonymous poster hash: 69634...c57

[Anonym bruker]

Hejer på deg Hi! Du er ei sterk jente som har kommet gjennom dette. Så utrolig flott at du har en mann du kan snakke med om alt. Kan jeg få spørre hva som har skjedd og historien din? Du må absolutt ikke dele, men noen ganger er det hjelp å prate med andre.. Ble selv misbrukt av pappa frem til jeg var syv år. Det er fortrengt og glemt, men det at jeg vet.. Det er det vondeste jeg bare fatter ikke hvordan noen kan gjøre dette mot et annet menneske. Stor klem...

 

Anonymous poster hash: e12d5...5c4

[LillaGorilla♥♥]

Mange klemmer til deg HI. Så forferdelig grusomt å lese, jeg er så lei for at du har måttet oppleve dette og for at du ikke bare må slite med psykiske arr, men også fysiske skader. 

Jeg håper virkelig du får hjelpen du trenger og ønsker, det skulle for svarte bare mangle! Søk en second opinion- eller så mange som må til for at du skal få hjelpen du har KRAV på.

 

*Klem*