Hvorfor får man egentlig barn nr to?

[Anonym bruker]

Er det bare for å ha selskap til nummer én? Jeg synes helt seriøst at det er så innmari slitsomt å ha barn. Og har lenge ønsket et til, men jeg lurer på om det er instinkter som prøver seg. For når jeg tenker på det synes jeg våkenetter var fælt, jeg måtte mase på bf for at han skulle gjøre noe som helst, stemningen hjemme var anspent og til slutt gikk forholdet til helvete. Nå gjør jeg alt alene, er bundet til hjemmet etter leggetid stortsett hver kveld. Måtte gi opp jobben min pga skiftordning, måtte gi opp hobbyene mine, jeg føler jeg bare stresser mellom jobb, bhg, butikken, oppvaskmaskinen,vaskemaskinen,komfyren,klesskapet og badet. Elsker barnet mitt over alt i verden! Uten tvil. Men føler meg som verdens største søplemamma for at jeg synes det er tøft og fryktelig ensomt synes alle andre elsker alt ved å ha barn og ikke tenker to ganger på å få en til... Jeg har kjæreste på tredje året, men jeg vil ikke forvente noe særlig av han, for jeg hater det. Så han tar seg av lek og sånt. Men han har jo ikke de samme følelsene for barnet som faren, så å prate med han om barnet blir ikke det samme, å ta han med på foreldreting er ikke det samme.. Han ønsker egentlig barn med meg om en stund, men jeg vet ikke om jeg vil lenger.. Er livredd for at han skal bli som bf var, for å bli alene med 2, for å miste meg selv mer og for å slite meg ut.. Noen som har følt det samme men endret mening?

 

Anonymous poster hash: 9fb4d...888

[Anonym bruker]

Tenkte det samme som deg en periode, men må innrømme at tiden med 3 små har vært tusen ganger bedre enn livet med kun en kravstor unge. Ja vi fikk plutselig tvillinger 😂😂 og største barnet ble mye flinkere til å rydde etter seg og være selvstendig og tålmodig!

 

Anonymous poster hash: d1dc3...f0b

[Anonym bruker]

Jeg skulle aldri ha barn, 3 dager etter fødseln ønsket jeg meg en til.. Det har vært hardt og samboeren var veldig hjelpsom den første mnd men etter det var det alt annet som interesserte han enn husarbeid og bleieskift. Men vil uansett ha en til. Mange sier at det ikke stemmer "å ha en unge er som å ha en, men å ha to er som å ha 10" mange jeg har snakket med sier at det blir roligere etter nr2, at man blir mere som en familie.

 

Anonymous poster hash: 874fa...7ff

[Anonym bruker]

Fordi det ble kjedelig med bare ett da han klarte en del selv. Har alltid sett for meg å ha to barn. Nå som vi har to er vi skjønt enige om at det fremdeles ikke føles som en hel familie, og skal prøve på nr 3 om en stund☺

 

Anonymous poster hash: 97051...f01

[Anonym bruker]

For å øke sannsynligheten for å lykkes med barn selvsagt Om man bare får ett og det barnet ikke gjør det bra i livet så har man jo feilet 100% som forelder. Men med to barn vil du øke sjansen for å lykkes. 

 

Jeg har 2 søsken. Av oss 3 er det en med høyere utdannelse og 2 som ikke fullførte vgs. Altså har mine foreldre en rate på 33% vellykkethet i forhold til å ha barn som har skolegang. 2 av oss er i jobb,og en ikke. 66% vellykkethet i forhold til å barn som er økonomisk selvstendige. Osv osv.

Anonymous poster hash: 41d9d...a07

[Anonym bruker]

Jeg ønsket meg et barn nummer to rett og slett fordi jeg ønsket å skape et nytt menneske, å bli kjent med et nytt menneske, å elske et nytt menneske. Å se mennesket vokse opp, lære det ting... Ja, jeg ville gjennom fasen med svangerskap, spedbarn, småbarn, barn, ungdom enda en gang. Hadde jeg hatt kapasitet til nr 3, ville jeg ønsket meg det også, men jeg så og ser mine egne begrensninger i forhold til hva jeg kan følge opp.

Anonymous poster hash: 5938d...340

[Anonym bruker]

Kunne klart meg uten barn (elsker sønnen min over alt annet så ikke misforstå) men jeg skal ikke ha et enebarn. Slekta mi er liten på begge sider, og mine søsken kommer aldri til å få barn pga helsemessige årsaker. Mannens slekt er og liten. Dessuten så hadde jeg flere enebarn i klassen på barneskolen og for noen bortskjemte drittunger! Jeg var i en periode venninne med hun ene og senere hun andre, og begge var kontrollfreaker som skulle bestemme alt i leken, og hjemme hadde de så mye leker og ting og fikk alt de ville fra foreldrene. Begge to hadde en hel etasje med flere rom for seg selv! En hel etasje av huset ja. Begge hadde tv og vhs-spiller på soverommet, noe som ikke var vanlig på den tia å ha utenom i stua. Hun ene hadde i tillegg et digert musikkannlegg, eget solarium og boblebad! På hennes eget bad. Når hun ble 18 fikk hun lappen + en helt ny bil i gave, men hun ble rasende pga feil farge på bilen. Jeg hadde besvimt av glede om jeg fikk en bil, uansett farge. Joda som unge var jeg sjalu men i ettertid har jeg vært glad for at jeg ikke hadde deres barndom. Jeg var vitne til hvordan de begge hudflettet foreldrene for å få viljene sine. Nå babler jeg mye og selvfølgelig har oppdragelsen feilet der, og langt fra alle enebarn er som de, men jeg vil ikke risikere et sånt barn. Er bedre at de lærer å ta hensyn til et søsken tidlig. Og søsken finner mye glede av hverandre

 

Også har jeg lyst å oppleve enda en graviditet og ha en baby til, vil ha et barn til rett og slett

 

Anonymous poster hash: d4042...0b9

[Blomstogbier]

Babysyk, vel

[Superdolly]

Jeg har alltid tenkt at det å få barn for å gi nr en søsken virker litt... trist. Eller hva jeg skal kalle det. Litt sånn: Nr en får man fordi man ønsker seg barn, men nr to får man fordi man synes man "må" gi nr en et søsken. Ikke fordi man ønsker et barn til.

 

Jeg har tre. Med en og samme mann. Jeg har elsket alt som har med barn å gjøre, unntatt svangerskap. Nå skal det også sies at jeg har en mann som med glede har stilt opp hele veien og tatt sin del, og da føler man seg ikke totalt fanget. Det skal også sies at jeg har stor aldersforskjell på mine, så stor at vi har fått kritikk for det fra mange hold. Men det ER lettere å ha en baby når storesøsken er fem, seks år og forstår langt mer enn en trassig toåring.

[Anonym bruker]

For å øke sannsynligheten for å lykkes med barn selvsagt Om man bare får ett og det barnet ikke gjør det bra i livet så har man jo feilet 100% som forelder. Men med to barn vil du øke sjansen for å lykkes.  Jeg har 2 søsken. Av oss 3 er det en med høyere utdannelse og 2 som ikke fullførte vgs. Altså har mine foreldre en rate på 33% vellykkethet i forhold til å ha barn som har skolegang. 2 av oss er i jobb,og en ikke. 66% vellykkethet i forhold til å barn som er økonomisk selvstendige. Osv osv. Anonymous poster hash: 41d9d...a07

Hvor mange av dere er lykkelige?

 

Anonymous poster hash: 183a3...66b

[Anonym bruker]

 

For å øke sannsynligheten for å lykkes med barn selvsagt Om man bare får ett og det barnet ikke gjør det bra i livet så har man jo feilet 100% som forelder. Men med to barn vil du øke sjansen for å lykkes.  Jeg har 2 søsken. Av oss 3 er det en med høyere utdannelse og 2 som ikke fullførte vgs. Altså har mine foreldre en rate på 33% vellykkethet i forhold til å ha barn som har skolegang. 2 av oss er i jobb,og en ikke. 66% vellykkethet i forhold til å barn som er økonomisk selvstendige. Osv osv. Anonymous poster hash: 41d9d...a07

Hvor mange av dere er lykkelige?

 

Anonymous poster hash: 183a3...66b

 

0%. Men den dataen kan fort manipuleres, det er jo det som er så bra med statistikk

 

 

 

Anonymous poster hash: 41d9d...a07

[Anonym bruker]

Jeg ønsker meg flere barn fordi drømmen er en stor familie, også vil jeg gi barna mine søsken da jeg synes dette er viktig. Og det handler jo ikke om å bare ville gi nr 1 søsken, men at man ser verdien av søsken i seg selv, for alle barna, uansett hvor i rekkefølgen de er.

Anonymous poster hash: 48017...19a

[Anonym bruker]

Kan bare svare for meg selv, men det er vel i hovedsak 2 grunner for å få mer enn ett barn : å gi barnet søsken, og at ønsket om å få flere barn alltid har vært der, eller kom etter at man fant ut hvor fantastisk det var å få nr 1.

Jeg har 3 barn, og alle har vært planlagt og ønsket. Jeg synes det er helt fantastisk å oppleve en fødsel, bli kjent med et helt nytt liv, å få være mamma osv. Barn for meg er en stor del av meningen med livet.

 

Og så må jeg bar spørre, og mulig jeg er fæl nå...MEN, kan virkelig ikke skjønne hva som er så slitsomt med ett barn!! Det er da grenser for hvor mye oppvask, klesvask, rot og gris det kan bli? Vel og merke hvis man har et helt vanlig barn uten diagnoser og spesielle utfordringer. Og såvidt jeg skjønte jobbet ikke HI heller (helseproblemer?). Ja, kanskje fælt å si sånn, men jeg lurer faktisk...

 

Anonymous poster hash: 5aa12...cf6