Jeg dumma meg ut på BUP :-(

[Anonym bruker]

Skal gjøre en lang historie kort. 

Jeg har hatt en veldig vanskelig barndom med  voldelig far som slo og sa mye stygt som blandt annet at jeg var sendt fra satan for å ødelegge livet hans. Pluss endel andre vanskelige ting, har og 2 selvmords forsøk bak meg i tenåra. 

I dag var vi hos bup, vi holder på med kurs, og i dag var det litt fokus på hvordan våre foreldre har forma oss med måten de har møtt våre behov i oppveksten ( COS kurs for de som vet hva det er). Ble snakk om min oppvekst, jeg fortalte mens jeg fjasa og lo, ja i det store og det hele hørtes det nesten morsomt ut. Det er ett forsvar jeg har bygd meg på for å slippe og kjenne på følelsene inni meg. Når jeg innså hva jeg gjorde måtte jeg jo prøve å forklare, jeg la ned forsvaret ett lite øyeblikk og der kom følelsen, jeg sleit med å holde tårene tilbake, og følte meg helt jævlig i bilen hjem etterpå. Alt fordi jeg sa at det er så vanskelig å virkelig glede meg sammen med barnet når jeg aldri føler glede selv. Jeg lever på en rett linje med noen nedturer innimellom, men ingen oppturer. 

Fy fader å dum jeg er, dama må jo tro jeg er gal. Tenk om ho tror jeg ikke kan være en god mor for barnet mitt. Tørr knapt tenke på hva ho tenker om meg nå etter dette. Skulle så ønske jeg kunne skru tiden tilbake og gjøre det hele ugjort. Kjenner jeg er redd nå. 

Anonymous poster hash: 1898f...659

[Anonym bruker]

Hvor gammel er du, var du på bup for din egen del eller har barnet ditt problemer?

 

Det er jo en kjent sak med sosial arv, at du som er skadet av din egen oppvekst trenger hjelp for ikke å føre skaden videre til ditt barn. Derfor er det jo bra at du var åpen, nå ved de hva du sliter med og kan hjelpe deg på rett måte. Det er derfor du er der!

 

Du kan ikke få god hjelp om du skal sitte der og spille skuespill og late som alt er bra.

 

En god omsorgsperson er du om du innser dine begrensninger og tar imot hjelp der du trenger det.

 

Ønsker deg lykke til videre.

Anonymous poster hash: 8ab4f...eed

[Anonym bruker]

Vet du hva, jeg tror at de på BUP er vant til mye. Jeg jobber i barnevernet og jeg er iallfall vant til mye. Det at du bryter litt ned på muren du har bygd opp ville jeg sett på som fremgang. Du våger å lette litt på sløret, du våger å være ærlig og du våger å vise følelser. Og det er nettopp det veiledningen handler om. Trygghetssirkelen er også å være trygg på seg selv for å kunne se barnet, barnets behov og hvor barnet følelsesmessig befinner seg.

Vær stolt av deg selv og det stykke arbeidet du har gjort så langt! Husk: Det er en grunn til at man tar på seg selv oksygenmasken før man tar den på barnet.

 

Anonymous poster hash: f5321...c2e

[Anonym bruker]

Vi er det på grunn av barnet. Barnet har problemer med aggresjon, og andre ting. Men siden barnet fortsatt er ung skal vi gjennom dette kurset ført og så se på videre utredning senere. Og vi gjør fremgang, barnet er ikke like aggresiv hjemme nå.

 

Jeg hater å ha vist meg svak, hater at jeg lot ho se den siden av meg. Hvorfor klarer jeg ikke bare holde meg kald og rolig uten at det blir noe nummer ut av det. 

Ho lurte på om jeg trodde det kunne hjelpe med en å prate med, men jeg har vært i systemet før, jeg har ikke troa på det. Som 16 åring på BUP og en psykolog som brukte tiden på å hjelpe meg med lekser. som 19 åring hos voksen psykiatrien, der ble jeg kasteball fra ene til det andre før jeg havna tilbake hos første, og valgte å kutte ut. Endte hadde de ikke tid og kapasitet til meg, og andre hadde ikke nok å tilby en med mine problemer, så alle bare sendte meg videre etter ett par timer. 

Anonymous poster hash: 1898f...659

[Anonym bruker]

Vi har også gått på kurs på bup og kunne aldri falt meg inn å fortalt sånne ting om barndommen. På den måten du sier du fremstilte dette høres jo veldig veldig rart ut!jeg har opplevd voldelig far og vet hvordan det er,men på dette kurset holdt jeg fokuset på barnet.

 

Anonymous poster hash: 7de84...28d

[Anonym bruker]

Vet du hva, jeg tror at de på BUP er vant til mye. Jeg jobber i barnevernet og jeg er iallfall vant til mye. Det at du bryter litt ned på muren du har bygd opp ville jeg sett på som fremgang. Du våger å lette litt på sløret, du våger å være ærlig og du våger å vise følelser. Og det er nettopp det veiledningen handler om. Trygghetssirkelen er også å være trygg på seg selv for å kunne se barnet, barnets behov og hvor barnet følelsesmessig befinner seg.

Vær stolt av deg selv og det stykke arbeidet du har gjort så langt! Husk: Det er en grunn til at man tar på seg selv oksygenmasken før man tar den på barnet.

 

Anonymous poster hash: f5321...c2e

Enig i dette.

 

Hva tenker du er årsaken til at det er så viktig for deg å fremstå som rolig og kald?

 

Jeg vil si at det motsatte av kald er å være varm - og det er en positiv ting.

 

Anonymous poster hash: 066fd...98c

[Anonym bruker]

Vi har også gått på kurs på bup og kunne aldri falt meg inn å fortalt sånne ting om barndommen. På den måten du sier du fremstilte dette høres jo veldig veldig rart ut!jeg har opplevd voldelig far og vet hvordan det er,men på dette kurset holdt jeg fokuset på barnet.

 

Anonymous poster hash: 7de84...28d

Men hele poenget med dette kapittelet i COS er jo å oppdage hvordan man viderefører negativ dritt fra sin egen barndom. Da er det bare positivt å dele slike historier, det viser at man har skjønt greia.

 

Anonymous poster hash: 066fd...98c

[Gjest Antarctica]

De vet nok også at latteren er en forsvarsmekanisme.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har grått på BUP, HI! Føler meg ofte litt dum etterpå, men herlighet, man er jo bare menneskelig! Tror de opplever dette støtt, er jo en grunn til at det alltid står kleenex på bordene der. Jeg ville ikke tenkt noe mer på det hvis jeg var deg, det kan være viktig informasjon å ha med seg i utredningen og et viktig ledd i det dere driver med! Stå på!

Anonymous poster hash: 3a02b...450

[Anonym bruker]

Grunnen til at det er bedre å være kald og rolig rundt det er at jeg da slipper å føle, for det er så vondt når følelsene kommer til overflaten. Så har jeg min forsvars mekanisme for å slippe å føle, men den får meg jo bare til å fremstå som gal. 

 

Hele poenget i dag var å se på hvordan vår oppvekst påvirker vår relasjon og hvordan vi møter barnet i ulike situasjoner. Er mye fokus på barnet, er barnet det handler om ja, men i dag handla det mer om oss. Og vi ønsker å være deltakende og lære noe av kurset

Anonymous poster hash: 1898f...659

[SuperFries]

For meg høres det ut som om du var virkelig, og deg selv. Du lot forsvaret synke litt, og det viser styrke, ikke svakhet. Jo oftere du viser ditt sanne jeg, og jo oftere du tør å være sårbar, jo sterkere vil du bli. Og jo tryggere vil du bli.

[Anonym bruker]

Du... dette er jo grunnen til at dere får hjelp. Ved å bearbeide det som skjedde med deg, kan du lettere gi dine barn det de trenger. Jeg kjenner flere oppegående folk med vond barndom som kunne gjort det samme.

 

Anonymous poster hash: c4f9d...ac5

[Anonym bruker]

Kansje jeg burde få hjelp for meg også, men jeg vet ikke om det går, hvorfor skulle det fungere denne gangen når det ikke har fungert før. Og jeg tror ikke jeg orker å slippe løs alt som gjemmer seg bak muren min, er redd det vil ødelegge meg mer. 

Jeg vet at mange har hatt lik og verre oppvekst enn meg og klart seg bra, men jeg er ikke de, jeg trenger muren min for å klare meg. Men muren gjør og at det som betyr mest for meg her i livet ikke vil kunne få hele meg. 

 

 

Anonymous poster hash: 1898f...659

[Yellow Brick Road]

Du dumma deg ikke ut, HI.  Og jeg synes at du skal ta i mot tilbudet om noen å snakke med, selv om du har dårlig erfaring fra før.  

[Anonym bruker]

Jeg gråt også da vi hadde det kapittelet (og flere andre ganger). De på bup reagerte over hodet ikke negativt på det. Vi har fått utelukkende positive tilbakemeldinger, og de syntes det var kjempefint at vi var ærlige og kunne vise følelser. Vi har nylig fullført kurset og er nå "friskmeldt", og kontakten med bup er avsluttet.

Anonymous poster hash: 942ef...956

[Anonym bruker]

Skal tilbake om 1 uke så er bare å stålsette seg, og håpe det går bra. Ho sa jeg kunne ringe i mellom tiden hvis jeg følte behov for det, men kommer ikke til å gjøre det. 

Håper barnet her og blir frisk meldt etterhvert, men vet vi må gjennom en utredning likevel, men at barnet er litt ung ennå. Håper likevel at kurset kan hjelpe oss mye i samspillet med barnet, merker jo at det er en liten endring til nå selv om vi ikke er kommet så langt ennå. 

Anonymous poster hash: 1898f...659

[Gjest Antarctica]

Skal tilbake om 1 uke så er bare å stålsette seg, og håpe det går bra. Ho sa jeg kunne ringe i mellom tiden hvis jeg følte behov for det, men kommer ikke til å gjøre det. Håper barnet her og blir frisk meldt etterhvert, men vet vi må gjennom en utredning likevel, men at barnet er litt ung ennå. Håper likevel at kurset kan hjelpe oss mye i samspillet med barnet, merker jo at det er en liten endring til nå selv om vi ikke er kommet så langt ennå.  Anonymous poster hash: 1898f...659

...hva med nettopp IKKE å stålsette seg? Det er jo det du har gjort i alle år. Og nå ser du hvilke konsekvenser det får for barnet ditt.

[Anonym bruker]

Såså, de på BUP dummer seg ut også, jeg og barnefar var der på fredag sammen med spesialpedagog og kontaktlærer til vår datter i forbindelse med å planlegge for medisinering av jenta som har ADHD. Jenta er ekstremt smart, skoleflink og alt det der, hun klarer bare ikke stenge ut all støy og har lav impulskontroll på følelsene sine. Hun damen som vi snakket med da har aldri truffet datteren vår da det er en annen psykolog som har vikariert for henne og hun presterte å spørre hva jentungen selv tenkte om FUNKSJONSHEMNINGEN sin. Vi ble stille alle sammen i rommet og spes.pedn. sa bestemt at dette er ingen funksjonshemning men en kjemisk ubalanse som må hjelpes av. Hun psykologen ble sprutrød og skikkelig flau. Vi dvelte selvsagt ikke ved det, hun kommer til å tenke annerledes når hun begynner samtalene med datteren vår. Han forrige psykologen var helt overveldet over innsikten hennes og hvor reflektert hun var på egen problematikk og ønsket sitt om hjelp. De er jo bare mennesker de også.

Anonymous poster hash: 0583b...c3b

[Anonym bruker]

Anonym bruker, on 15 Jun 2015 - 22:19, said:

Såså, de på BUP dummer seg ut også, jeg og barnefar var der på fredag sammen med spesialpedagog og kontaktlærer til vår datter i forbindelse med å planlegge for medisinering av jenta som har ADHD. Jenta er ekstremt smart, skoleflink og alt det der, hun klarer bare ikke stenge ut all støy og har lav impulskontroll på følelsene sine. Hun damen som vi snakket med da har aldri truffet datteren vår da det er en annen psykolog som har vikariert for henne og hun presterte å spørre hva jentungen selv tenkte om FUNKSJONSHEMNINGEN sin. Vi ble stille alle sammen i rommet og spes.pedn. sa bestemt at dette er ingen funksjonshemning men en kjemisk ubalanse som må hjelpes av. Hun psykologen ble sprutrød og skikkelig flau. Vi dvelte selvsagt ikke ved det, hun kommer til å tenke annerledes når hun begynner samtalene med datteren vår. Han forrige psykologen var helt overveldet over innsikten hennes og hvor reflektert hun var på egen problematikk og ønsket sitt om hjelp. De er jo bare mennesker de også.

 

 

Anonymous poster hash: 0583b...c3b

Eg har ADHD og tenkjer på det som ei funksjonshemming. Fordi eg er den eg er (personlegdom og iq) klarar eg å overkomme funksjonshemminga mi ganske greit. Likevel har den kjemiske ubalansen hemma meg i å fungere normalt i visse livssituasjonar. Det er altså ei funksjonshemming. Anonymous poster hash: c4f9d...ac5

[Gjest Sommerfuggel]

 

Kansje jeg burde få hjelp for meg også, men jeg vet ikke om det går, hvorfor skulle det fungere denne gangen når det ikke har fungert før. Og jeg tror ikke jeg orker å slippe løs alt som gjemmer seg bak muren min, er redd det vil ødelegge meg mer.

Jeg vet at mange har hatt lik og verre oppvekst enn meg og klart seg bra, men jeg er ikke de, jeg trenger muren min for å klare meg. Men muren gjør og at det som betyr mest for meg her i livet ikke vil kunne få hele meg.

 

 

 

Anonymous poster hash: 1898f...659

Nei, hvorfor skal det funke nå når det ikke har gjort det før? Svaret er enkelt;

Så lenge du holder muren oppe og holder alt inni deg så vil du heller ikke bli bedre. Du må ta sats og rive denne muren, virkelig kjenne på følelsene dine og prøve å sette ord på dem. Man må være ærlig mot seg selv, selv om det er vondt/vanskelig.

Og du må være innstilt på at du KAN føle deg verre før det blir bedre. Det er en del av helbredelsesprosessen.

 

Men så lenge maska er på og du fortsetter i samme tralten så vil du ikke bli bedre, nei. Dette er nok ikke noe som bare går over av seg selv, det sitter for dypt i deg.

Du kan jo spørre deg selv; hvorfor fortsette å gjøre samme tingen, men forvente et nytt resultat?

 

Jeg sier ikke at det er din feil at barnet ditt sliter, men når du finner en indre ro, kommer i balanse igjen, kanskje det blir lettere for deg å håndtere alt da?

 

Ønsker deg/dere lykke til videre, hi

[Anonym bruker]

Hvorfor må vi som foreldre hele tiden være "kalde og nøytrale"? Barn må jo lære seg å håndtere følelser på en god måte, og da synes jeg vi voksne kan være forbilder ved å vise følelser i ulike situasjoner.

Om det så er sorg, sinne, tårer eller glede. Poenget er vel at så lenge man ikke utagerer og blir hysterisk, så er det sunt å se følelsene til andre...

Tror ikke du dumma deg ut i det hele tatt. Sår etter en vond barndom fortsetter å blø lenge etter man er voksen..

Anonymous poster hash: 29453...29f

[Anonym bruker]

Takk for gode ord.

Jeg bør komme meg i seng, men jeg vet det blir lite søvn og mye tanker i natt. Jeg mister jo natt søvn over en feilslått spøk blandt venner, så skal ikke så mye til før jeg ligger våken, tenker og analyserer. 

Jeg tenker alt i stykker, selv gode ting fordi jeg er ikke bra nok, jeg duger ikke til noen ting. 

Jeg vet jeg må åpne opp for å bli bedre, men jeg orker ikke å bli sendt videre hver gang jeg åpner meg litt, for det er en grusom følelse å være kasteball i psykiatrien. Jeg må prøve å jobbe med meg selv på egenhånd, men det er ikke lett, det er jo sånn jeg bygde opp muren i første omgang. 

 

God natt og drøm søtt

Anonymous poster hash: 1898f...659

[Anonym bruker]

Jeg synes absolutt ikke det høres ut som du dummet deg ut. Du gjorde jo nettopp det som, ut fra det jeg forstårher, var meningen med dette kapittelet i kurset. Du åpnet opp og fortalte. 

 

Latter og fjas når man snakker om vanskelige ting er en forsvarsmekanisme, den har de helt sikkert sett før på BUP, det er ingenting å være flau over. Du oppfattet at du brukte denne forsvarsmekanismen, skjønte at den var lite hensiktsmessig, og brøt ut av den ved å fortelle at latteren er en måte å takle det vonde på. Det vitner om ganske stor selvinnsikt! Tenk tilbake til da du var ung, og opplevde at psykiatrien ikke kunne hjelpe deg. Hadde du like stor selvinnsikt da? Jeg vil tro at denne selvinnsikten kan være med på å gjøre det lettere å få hjelp denne gangen, fordi den gir et godt utgangspunkt for refleksjon og forståelse av egne problemer.

 

Du opplevde selv latteren og fjaset som en uhensiktsmessig forsvarsmekanisme. Muren din er en annen forsvarsmekanisme. Dette er noe du har lært deg å gjøre, for å klare deg i hverdagen. På et tidspunkt har det vært helt nødvendig, fordi hverdagen var for vanskelig å takle uten. Men så forandret hverdagen seg, du flyttet ut fra barndomshjemmet,og blir ikke lenger utsatt for det vonde som skjedde der. Forsvarsmekanismene er ikkelenger nødvendige, men de henger igjen, fordi dette er den måten du har lært deg å fungere på. Dette er helt normalt, disse forsvarsmekanismene som henger igjen finner man hos de aller fleste som har ubearbeidede traumatiske perioder i livet sitt. Det er ikke et tegn på sykdom, det er en normal reaksjon på en situasjon som var unormal. Men selv om dette er normalt, er det noe som hemmer mennesker i dagliglivet, og derfor er det noe den enkelte trenger å ta tak i.    

 

Klarer du å se på muren din som en slik forsvarsmekanisme? Klarer du å se at selv om den en gang var nødvendig beskyttelse, så trenger du den ikke lenger? Du har jo allerede sagt at muren hindrer deg i å gi barnet ditt hele deg (igjen, vitner om stor selvinnsikt!). Det er tøft å bryte ned en slik mur, for man blir nødt til å se på følelsene den gjemmer. Det er vondt og skummelt, vertfall frem til de har kommet frem i lyset. For følelser i seg selv kan ikke skade deg. Når følelsene gjemmes, og stenges vekk av muren blir de numne, og man klarer på et vis å fungere, fordi man rett og slett ikke føler noen ting. Når man bryter ned muren kommer følelsene fram igjen. Til å begynne med kan det oppleves overveldende,  fordi det er så mange følelser på en gang,og fordi det gjerne er mange vonde følelser bak en slik mur. Men etterhvert som man har kjent på dem, latt dem få lov til å være uten å prøve å rømme fra dem, vil de vonde følelsene avta, og det blir plass til de gode.

 

Du har kommet lenger nå, enn du hadde sist du var i psykiatrien. I tid er du lenger unna barndommen. Så ung som du var sist, er man enda i større eller mindre grad avhengig av foreldrene sine. Når foreldrene er en del av problemet vil dette gjørebearbeiding veldig vanskelig. Nå er du voksen, nå er du uavhengig, og har dermed et bedre utgangspunkt for terapi.Samtidig viser du i tråden her en selvinnsikt som jeg tviler på at du hadde da du var så ung. Selvinnsikten gir et godt utgangspunkt, du har allerede kommet et stykke på vei. I tillegg har du nå et barn,som burde fungere som en kjempegod motivator for deg.Selv om du trenger å gjøre dette for deg selv, tror jeg det kan bli lettere å holde ut hvis du samtidig fokuserer på at du gjør dette også for barnet ditt. Fordi barnet ditt fortjener en mor som har kontakt med hele sitt følelsesregister, slik at hun kan møte barnet på best mulig måte. (Jeg sier ikke at du er en dårlig mor nå, det vet jeg ingenting om, men alle kan forbedre seg, og jeg er ganske sikker på at hvis du klarer å rive ned den muren vil det gjøre deg til en enda bedre mor enn du er i dag).

Anonymous poster hash: df833...8f0