Det er vel på tide å avslutte et forhold

[Anonym bruker]

når man gruer seg til mannen kommer hjem fra jobbskift, og gleder seg til han drar? Her har mannen reist på 1 ukes skift, og jeg er lettet og glad. Og gruer meg til søndag kveld når han kommer tilbake. Han er sur, avvisende, oppfører seg som bortskjemt femåring og ikke hjelper en dritt i huset. Jeg må visst ta absolutt alt av nattevåk, husarbeid og unger siden jeg er i permisjon, også den uka han har fri og slenger hjemme (uka brukes på kompisbesøk, TV, dataspill, fisketurer (uten barn) og lignende). Har egentlig lyst til å gi ham separasjonspapirene når han kommer hjem på søndag... Argh. Vi har fem barn sammen, så det blir tøft, men gjennomførbart. Sex har vi ikke hatt på 1,5 år, altså siden minsten ble unnfanget, fordi HAN synes ikke jeg er sexy lenger. Hvordan få mot til å gå egentlig?

 

Og nei, jeg blir ikke mer lykkelig alene, men blir kanskje litt mindre frustrert. De som er mer lykkelig alene enn i et dårlig forhold har venner, familie og nettverk. Jeg har ingenting, familien bor på motsatt side av landet og jeg har nesten null kontakt med dem, har ingen venner og lite nettverk. Det nettverket jeg har er mannens familie og venner, som selvfølgelig forsvinner hvis jeg forlater ham.

Anonymous poster hash: 85979...f33

[3 i april]

Han det hadde jeg gitt bort gratis! Skjønner godt at du ikke orker mer.

[Anonym bruker]

Han det hadde jeg gitt bort gratis! Skjønner godt at du ikke orker mer.

 

 

Orker ikke mer, men synes det er skummelt å gå. På grunn av jobb og interesser hans blir det ikke samvær med barna mer enn annenhver helg. Så her blir jeg alene uten avlastning, uten besøk fra venner eller familie, uten noen å dele gleder og sorger med.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 85979...f33

[Anonym bruker]

Kan du ikke flytte til byen der familien og vennene dine bor?

 

Anonymous poster hash: 3f41c...2bc

[Anonym bruker]

 

Han det hadde jeg gitt bort gratis! Skjønner godt at du ikke orker mer.

  Orker ikke mer, men synes det er skummelt å gå. På grunn av jobb og interesser hans blir det ikke samvær med barna mer enn annenhver helg. Så her blir jeg alene uten avlastning, uten besøk fra venner eller familie, uten noen å dele gleder og sorger med. HI Anonymous poster hash: 85979...f33

Kan du ikke flytte til et sted hvor du har venner/familie?

 

Anonymous poster hash: 1c217...80e

[Anonym bruker]

Kan ikke flytte. Har veldig bra betalt fast jobb her, ungene har skole, venner, aktiviteter, og samværet med faren blir jo til null hvis jeg flytter 2000 km unna, får sikkert ikke lov til det heller av ham. To av barna er for små til å fly alene, og jeg har ikke råd til å fly dem frem og tilbake annenhver helg, dessverre.

Anonymous poster hash: 85979...f33

[Anonym bruker]

 

Kan ikke flytte. Har veldig bra betalt fast jobb her, ungene har skole, venner, aktiviteter, og samværet med faren blir jo til null hvis jeg flytter 2000 km unna, får sikkert ikke lov til det heller av ham. To av barna er for små til å fly alene, og jeg har ikke råd til å fly dem frem og tilbake annenhver helg, dessverre.

 

Anonymous poster hash: 85979...f33

 

 

 

For øvrig så har jeg ingen venner noen plass, bortsett fra bekjente i form av mannens venner. Familien min har jeg svært lite kontakt med, blant annet fordi min mor har alkoholproblem og min far bor store deler av året i Thailand med sin nye kone. Så jeg tror ikke flytting hadde hjulpet nevneverdig, egentlig.

 

Anonymous poster hash: 85979...f33

[Anonym bruker]

Du kommer til å få nye venner hvis du forlater ham.

Jeg mistet min mann for noen år siden (vi hadde riktignok et fantastisk forhold og ekteskap, men jeg er jo likevel alene i dag, slik du kommer til å bli). Og trolig fordi jeg har hatt et behov for det, har jeg bare åpnet meg helt for nye mennesker.

Har fått nye venner slik:

- Flyttet til et nytt nabolag: mange superhyggelige mennesker bor her, og jeg har takket ja til dugnader, hagefester osv.

- Tok initiativ til mammakvelder for foreldrene i barnas skole/barnehage. Har blitt venninner med noen av dem også utenom.

- Har takket ja til arrangementer fra facebook-venner. Der også har jeg fått nye, virkelige venner - folk som var venners venner før.

- Har tatt opp igjen kontakt med et par gamle venner fra vidergående/studietid.

- Har invitert mine venners venner, som jeg ikke kjente så godt fra før - og nå er de også mine venner.

 

 

Anonymous poster hash: f8126...b1f

[Anonym bruker]

 

Du kommer til å få nye venner hvis du forlater ham.

Jeg mistet min mann for noen år siden (vi hadde riktignok et fantastisk forhold og ekteskap, men jeg er jo likevel alene i dag, slik du kommer til å bli). Og trolig fordi jeg har hatt et behov for det, har jeg bare åpnet meg helt for nye mennesker.

Har fått nye venner slik:

- Flyttet til et nytt nabolag: mange superhyggelige mennesker bor her, og jeg har takket ja til dugnader, hagefester osv.

- Tok initiativ til mammakvelder for foreldrene i barnas skole/barnehage. Har blitt venninner med noen av dem også utenom.

- Har takket ja til arrangementer fra facebook-venner. Der også har jeg fått nye, virkelige venner - folk som var venners venner før.

- Har tatt opp igjen kontakt med et par gamle venner fra vidergående/studietid.

- Har invitert mine venners venner, som jeg ikke kjente så godt fra før - og nå er de også mine venner.

 

 

 

Anonymous poster hash: f8126...b1f

 

 

 

Her har jeg prøvd å bli kjent med barnas venner og deres foreldre, foreldre i skole/barnehage (deltar på alt av dugnader, møter, fester osv), naboer (kun gamle folk som ikke er interessert i å bli kjent). Ble mobbet på ungdomsskolen og videregående, og ønsker ikke å ta opp kontakten med disse menneskene. Prøvd å invitere perifere bekjentskaper og venners venner på grillfest, kaffebesøk, lekebesøk med barna - de finner alltid unnskyldning for at de ikke kan komme, og jeg blir heller ikke invitert tilbake. Så jeg må nok belage meg på å være ganske ensom hvis jeg går.

 

Anonymous poster hash: 85979...f33

[Anonym bruker]

Jeg er alene med 2 barn, og far stiller ikke opp for barna, så har veldig sjelden barnefri. Jeg har selv ikke familie, og har veldig få venner. Og siden jeg var alene med barna, så kom aldri de på besøk. De ville bare møtes hvis vi kunne møtes ute på noe. Men jeg er faktisk lykkeligere alene. Og jo eldre barna blir, jo lettere blir det. Jeg har og sakte men sikkert fått noen nye venner. Ingen bestevenner, men jeg har da i hvert fall fått noen venner, og kanskje de en dag blir bedre venner.

Og finn noe du liker å gjøre, en hobby du kan ha når barna er hos far.

Anonymous poster hash: 77bf5...743

[Anonym bruker]

 

 

 

Du kommer til å få nye venner hvis du forlater ham.

Jeg mistet min mann for noen år siden (vi hadde riktignok et fantastisk forhold og ekteskap, men jeg er jo likevel alene i dag, slik du kommer til å bli). Og trolig fordi jeg har hatt et behov for det, har jeg bare åpnet meg helt for nye mennesker.

Har fått nye venner slik:

- Flyttet til et nytt nabolag: mange superhyggelige mennesker bor her, og jeg har takket ja til dugnader, hagefester osv.

- Tok initiativ til mammakvelder for foreldrene i barnas skole/barnehage. Har blitt venninner med noen av dem også utenom.

- Har takket ja til arrangementer fra facebook-venner. Der også har jeg fått nye, virkelige venner - folk som var venners venner før.

- Har tatt opp igjen kontakt med et par gamle venner fra vidergående/studietid.

- Har invitert mine venners venner, som jeg ikke kjente så godt fra før - og nå er de også mine venner.

 

 

 

Anonymous poster hash: f8126...b1f

 

 

 

 

Her har jeg prøvd å bli kjent med barnas venner og deres foreldre, foreldre i skole/barnehage (deltar på alt av dugnader, møter, fester osv), naboer (kun gamle folk som ikke er interessert i å bli kjent). Ble mobbet på ungdomsskolen og videregående, og ønsker ikke å ta opp kontakten med disse menneskene. Prøvd å invitere perifere bekjentskaper og venners venner på grillfest, kaffebesøk, lekebesøk med barna - de finner alltid unnskyldning for at de ikke kan komme, og jeg blir heller ikke invitert tilbake. Så jeg må nok belage meg på å være ganske ensom hvis jeg går.

 

Anonymous poster hash: 85979...f33

kanskje blir det lettere den dagen du velger å gå, og når du har kommet litt mer til hektene? Det er utrolig hvor mye signaler vi sender ut ubevisst når vi enten har det dårlig eller veldig bra. Og som påvirker de rundt oss.

Er du føre var kan du bestille deg time til psykolog/terapeut el...

Ønsker deg lykke til, og håper du enten lekser opp til mannen og forteller ham hvordan det ligger an, eller at du tar det modige steget og går ut av forholdet.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 77c36...788

[Anonym bruker]

Hva med å leve som om du er alene, men uten å skilles? Om du blir ensom, blir kanskje dine barn det også? Klem.

 

Anonymous poster hash: bfe87...ab2