Nederlag å skilles?

[Anonym bruker]

Vi er på randen av brudd. Eller venninnene mine synes sååå synd på meg. Sier stakkars stakkars deg. Du må ha det så vondt . Hva skal du gjøre nå? Samtidig snakker de om sin perfekte familie. Deres perfekte menn. At de skal gifte seg. Skulle aldri hatt jentekveld i går 😔 barnet mitt er bare 4 år.. Er usikker hvor mye jeg ender opp med å ha henne... Alt er så sårt.. Jeg føler jeg blir sett på som stakkarslig og det hater jeg. Hvordan opplevde dere med småbarn bruddet?

 

Anonymous poster hash: 7d08c...e31

[Anonym bruker]

Jeg er nyskilt og tar det som en seier! Jeg bryr meg ikke om at jeg er skilt og kunne aldri finne på å se det som et nederlag. Det er mitt valg å se på skilsmissen som jeg gjør.

 

Venninnene dine er bare frekke, dumme og tankeløse. Hvem i helvete tror det er trøst å si "stakkar deg" til et annet menneske?

 

Anonymous poster hash: 24f2d...60b

[Anonym bruker]

Jeg skulle ønske jeg gikk tidligere. Føler jeg har kastet bort de siste 5 årene av livet på å prøve å få forholdet til å funke.

 

Nederlag å skilles? Ikke på noen måte

 

Anonymous poster hash: 12f10...86d

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er det et nederlag, og en sorg, at man ikke fikk det til, at livet ikke ble som man hadde tenkt og planlagt.

 

Men livet har mer å by på rundt neste sving så man kan ikke dyrke de negative følelsene i dette, man må reise seg og gå videre. Man trenger da ikke venner som holder en nede, man trenger venner som hjelper en å se fremover og kan dytte en opp.

 

Venninnen din har helt misforstått hva du trenger nå.

Anonymous poster hash: 896d4...5fe

[Anonym bruker]

SELVFØLGELIG er det et nederlag når man tillater at det blir brudd når man har barn! Min mening er at det lavstatus og white trash å skape ett brudd i familien.

 

Anonymous poster hash: 1aeb1...dce

[Nyttårs barn]

Klart det er et nederlag for mange å skilles med barn i familien.

Men om dere har gjort det dere kan for å redde ekteskapet må du vel akseptere at det var slik det ble og gå videre med hevet hode. Ingen barn har godt av å vokse opp i et hjem med ufred og voksne som ikke trives over tid.

 

Venninnene dine ønsker kanskje å hjelpe deg, men si til dem ot du ikke trenger å bli stakkarsligjort, men derimot hjelp til å gå videre og se hva livet nå har og by på

[Anonym bruker]

SELVFØLGELIG er det et nederlag når man tillater at det blir brudd når man har barn! Min mening er at det lavstatus og white trash å skape ett brudd i familien.

 

Anonymous poster hash: 1aeb1...dce

Idiot.

Hilsen skilsmissebarn

 

 

Anonymous poster hash: ee39e...aed

[Anonym bruker]

Det er i alle fall ingen suksess!

Man har gått inn på et "prosjekt" man ikke har lykkes med. Nederlag er en ting, kanskje ikke nederlag, men man har heller ikke fått det til.

 

Stakkars barn, tenker jeg. Dvs jeg vet det er vondt for barna. Å si noe annet stemmer nok kun i ekstreme tilfeller.

 

Anonymous poster hash: f1600...a96

[Den perfekte mor, påan igjen]

Selvsagt er det er nederlag! Det var jo ikke det man planla! Men når det først er slik, så kan det også føles som en seier. Man mestrer å komme seg ut av en vanskelig situasjon, stort sett kommer man styrket ut av det også

 

Jeg hadde det vondt i prossessen, men hatet likevel å føle at folk synes synd på meg.

[Anonym bruker]

Det er i alle fall ingen suksess!

Man har gått inn på et "prosjekt" man ikke har lykkes med. Nederlag er en ting, kanskje ikke nederlag, men man har heller ikke fått det til.

 

Stakkars barn, tenker jeg. Dvs jeg vet det er vondt for barna. Å si noe annet stemmer nok kun i ekstreme tilfeller.

 

Anonymous poster hash: f1600...a96

Det var ikke vondt for meg, og det var heller ikke noe ekstremt tilfelle. En helt ordinær skilsmisse.

Hilsen enda et skilsmissebarn.

 

Anonymous poster hash: 1bc29...a09

[Anonym bruker]

Selvsagt er det er nederlag! Det var jo ikke det man planla! Men når det først er slik, så kan det også føles som en seier. Man mestrer å komme seg ut av en vanskelig situasjon, stort sett kommer man styrket ut av det også

 

Jeg hadde det vondt i prossessen, men hatet likevel å føle at folk synes synd på meg.

Er jo primært ungene det er synd på, de er jo uten skyld, og uten ansvar.

 

Anonymous poster hash: f1600...a96

[Anonym bruker]

SELVFØLGELIG er det et nederlag når man tillater at det blir brudd når man har barn! Min mening er at det lavstatus og white trash å skape ett brudd i familien.

 

Anonymous poster hash: 1aeb1...dce

Så hvis en av foreldrene er voldelig, drikker mye osv så er det lavstatus å skilles?

 

 

Anonymous poster hash: 8b5eb...3c8

[Gjest]

De venninnene dine kan ta seg en bolle og karma biter de nok hardt i rævva en dag skal du se. De som hyler høyest om at alt er sååå perfekt, er de som ikke har det noe trivlig med seg selv eller med familien.

Har sett mye i løpet av mine 42 år og det stemmer hver gang! Jo mer man skryter , jo værre er det på hjemmebane!

 

Skap heller et liv for deg og barnet, og kom deg videre med hevet hode Det er bedre å være singel enn å leve i falskhet om du spør meg!

[Anonym bruker]

 

SELVFØLGELIG er det et nederlag når man tillater at det blir brudd når man har barn! Min mening er at det lavstatus og white trash å skape ett brudd i familien. Anonymous poster hash: 1aeb1...dce

Så hvis en av foreldrene er voldelig, drikker mye osv så er det lavstatus å skilles?Anonymous poster hash: 8b5eb...3c8

Er jo bra å komme seg vekk derifra i det tilfellet. Men Ikkje akkurat høg-status i utgangspunktet å få barn med en sånn mann.

 

Anonymous poster hash: 7bf55...a51

[Anonym bruker]

Nei, tenker ikke på det som noe nederlag. Jeg har en venninne som lever i et forferdelig forhold, men er alt for stolt til å gå fra mannen sin, så hun syns nok det er veldig nederlag. Hadde sett på det som et mye større tap og leve liv dypt ulykkelig.

 

Anonymous poster hash: d7051...6f9

[Anonym bruker]

Jeg er skilt fra min mann, og jeg ser ikke på det som nederlag. Han sviktet og løy så mange ganger, at jeg hadde ikke noe annet valg enn å gå. Og jeg har det bedre i dag, ganske sikker på at barna har det bedre og.

 

Hadde og mange venninner som var lykkelig gift, og syntes så synd på meg. Men i ettertid så har flere av disse mennene deres, kommet til meg og sagt at de synes jeg er så tøff som har gått fra mannen min. For de er ikke lykkelige med sine koner, ønsker å gå, men de tørr ikke. Fordi de er redd for at de bare vil se barna annenhver helg.

Anonymous poster hash: 1555f...346

[Anonym bruker]

 

 

SELVFØLGELIG er det et nederlag når man tillater at det blir brudd når man har barn! Min mening er at det lavstatus og white trash å skape ett brudd i familien. Anonymous poster hash: 1aeb1...dce

Så hvis en av foreldrene er voldelig, drikker mye osv så er det lavstatus å skilles?Anonymous poster hash: 8b5eb...3c8

Er jo bra å komme seg vekk derifra i det tilfellet. Men Ikkje akkurat høg-status i utgangspunktet å få barn med en sånn mann.

 

Anonymous poster hash: 7bf55...a51

Om den begynner med det fire-fem år ut i ekteskapet? Folk forandrer seg, vet du.

 

Anonymous poster hash: 8b5eb...3c8

[Anonym bruker]

Jeg håper faktisk det føles som et nederlag, for det er et tegn på at men har jobbet beinhardt og gjort alt man kan for å redde forholdet, men allikevel ikke lyktes. Min farmor og farfar beholdt tydelig forelskelsen hele livet, men farmor har åpen om og klar på at det kreves hard jobbing og riktig innstilling. Når man har gjort alt, men feilet, er det ikke mer man kan gjøre enn å akseptere nederlaget og bruddet, rette blikket fremover og gå med hevet hode.

 

Anonymous poster hash: 42efd...057

[Anonym bruker]

Jeg håper faktisk det føles som et nederlag, for det er et tegn på at men har jobbet beinhardt og gjort alt man kan for å redde forholdet, men allikevel ikke lyktes. Min farmor og farfar beholdt tydelig forelskelsen hele livet, men farmor har åpen om og klar på at det kreves hard jobbing og riktig innstilling. Når man har gjort alt, men feilet, er det ikke mer man kan gjøre enn å akseptere nederlaget og bruddet, rette blikket fremover og gå med hevet hode.

 

Anonymous poster hash: 42efd...057

... Og den jobben må gjøres hver dag, ikke bare panisk når alt begynner å rakne.

 

Anonymous poster hash: 42efd...057

[Fandens Oldemor]

 

 

SELVFØLGELIG er det et nederlag når man tillater at det blir brudd når man har barn! Min mening er at det lavstatus og white trash å skape ett brudd i familien. Anonymous poster hash: 1aeb1...dce

Så hvis en av foreldrene er voldelig, drikker mye osv så er det lavstatus å skilles?Anonymous poster hash: 8b5eb...3c8

Er jo bra å komme seg vekk derifra i det tilfellet. Men Ikkje akkurat høg-status i utgangspunktet å få barn med en sånn mann.

 

Anonymous poster hash: 7bf55...a51

Tror du folk blir alkoholikere på ungdomsskolen, eller tror du alkoholisme oftest utvikles litt seinere i livet?

[Ceekey]

Kan jo hende det er litt vanskelig å lese deg. Jeg har en venninne som nettopp har skillt seg, og hun ser så lettet og glad ut og er blitt et nytt menneske. Da er jeg glad på hennes vegne fordi jeg ser at hun har det bra. Men i utgp tenker jeg at en skilsmisse er en sår sak, og det kan være vanskelig å vite hvordan folk egentlig har det. Kan det være sånn for dine venninner?

[Anonym bruker]

For meg ville det vært et nederlag. Ikke pga hva alle andre hadde tenkt, men fordi drømmen om hvordan livet mitt skal være ville blitt borte. Jeg vil at barna skal ha mamma og pappa under samme tak, ha det godt med mannen og at alt det praktiske går lett. Ser for meg en kabal av en annen verden ved skilsmisse... barna hadde nok vært det verste. Å måtte sende de fram og tilbake og forklare hvorfor mamma og pappa ikke kan være kjærester.

 

Anonymous poster hash: 8bd90...03b

[Anonym bruker]

Føles sånn iblandt, spesielt med tanke på barn og ødlagt familie. Men både jeg og barna har det bedre nå. Slipper løgn og skuffelse hver dag, ansvaret er det samme men slipper den voksene ungen.

Det blir bedre og klart andre kan være trist på dine vegne, men utrykket det feil iallefall.

 

Lykke til, det blir bedre og lettere:)

 

Anonymous poster hash: c40b0...3d8

[Anonym bruker]

Jeg er så lei meg.. Mannen skylder alt på MEG. Selv om det er han som ikke elsker meg lengre, selv om det er han som har gitt meg usikkerhet siden barnet ble født. Han fratok meg kosen i barseltiden pga at jeg var redd han skulle dra hele tiden. Den tiden får jeg aldri tilbake. Jeg gjør alt for at han skal ha det bra og elske meg, men jeg er Aldri aldri god nok!!! Hvorfor er jeg ikke god nok som jeg er 😔 jeg har båret hans barn, men det betyr ingenting.

 

Anonymous poster hash: 7d08c...e31