Hvor viktig er det å få en diagnose?

[Anonym bruker]

Har en sønn som har en del tegn på høytfungerende autisme. Han har blitt fulgt av ppt siden han startet i barnehagen. Ble utredet som 3 åring men fikk ingen diagnose på det tidspunktet. ( litt tidlig å få den diagnosen) Nå nærmer det seg skolestart og ppt og barnehagen har snakket om ny utredning. Han får spesialpedagogisk hjelp og assistent når han begynner på skolen. Han fungerer relativt bra og det er ikke synlig for alle at han har noen "problemer". Jeg er så redd for at han får et slags "stempel" og lurer på om det vil ha stor betydning om han har en diagnose eller ikke. Ikke misforstå meg, jeg har tenkt å be om henvisning til utredning, men lurer på om noen har noen tanker rundt dette...

 

Anonymous poster hash: 18401...8cc

[Anonym bruker]

Man får ofte flere rettigheter når man har en diagnose og komme med, selv om man mange ganger må kjempe for å få det..

 

Anonymous poster hash: dd7c0...6e2

[Anonym bruker]

Jeg har adhd, noe som også er medfødt. Jeg fikk aldri diagnosen og var kun et "problembarn". Ikke veldig ille men var veldig ukonsentrert, løp ikke rundt i klassen og forstyrret ikke men fulgte ikke med og skolegangen ble ødelagt. Hadde også sosial angst og generell angst fra jeg var bittelita. Har slitt veldig i arbeidslivet frem til jeg for et par år siden ba om adhd-utredning og fikk diagnosen og medisin. Angsten og uroen forsvant med medisinen og jeg fikk endelig oppleve å ha konsentrasjon. Endelig kan jeg lese en bok og se en film! Endelig kan jeg jobbe som alle andre. Endelig har jeg et liv!

 

Det er veldig surt at ikke foreldrene mine ba om utredning, de ble ikke overrasket når jeg fortalte at jeg skulle utredes. De husker de dårlige tilbakemeldingene fra skolen og at jeg sleit hjemme og, men gjorde ikke noe. Skolen gjorde heller ikke noe. Selv trodde jeg at jeg var dum og var flau pga det så jeg turte ikke be om hjelp.

 

Selvfølgelig skal man be om utredning når man mistenker noe! Så de slipper å få sine første 30 år av livet ødelagt.

 

Anonymous poster hash: 6f8c1...633

[Anonym bruker]

samme story som deg HI FIkk diagnosen Asperger i 3 klasse, rett før han fylte 9 Greit å få en "forklaring" på vanskene hans, både for ham, oss og de rundt

Anonymous poster hash: df78f...6d6

[Anonym bruker]

Vi har en 8-åring som er litt i "grenseland", hadde ppt inne i barnehagen pga språkvansker, fikk utsatt skolestart, men har ikke hatt assistent på skolen. Nå skal hun utredes igjen, for lærevansker, og er henvist til både ppt og bup. Jeg tenker ofte at det hadde vært lettere med en diagnose, både for å få gjennom rettighetene hennes, og for å forklare til andre hva det "er med henne", hun ser nemlig helt vanlig ut, og er jo størst i klassen, siden hun er et år eldre, men modenhetsnivåer er langt etter de andre.

 

Anonymous poster hash: 15d0e...b76

[Anonym bruker]

Det er først og fremst viktig for barnet. Det er viktig for barn å kunne forstå seg selv, få hjelp til å sette ord på det andre kanskje oppfatter som uvanlig eller unormalt, at barnet kan få veiledning på egen situasjon / diagnose og at barnet kan må mulighet til å finne fellesskap med andre i samme situasjon (å møte andre barn / voksne som ligner på en selv er noe alle mennesker setter pris på).

 

Det er viktig for foreldre for å kunne møte barnet på best mulig måte, forstå barnet, forstå barnets utfordringer og ha mulighet til å få veiledning, samt muligheten til å kunne gi veiledning til andre (feks. barnehage, skole, SFO, øvrig familie etc.).

 

I skolen handler det om ekstra ressurser, om å møte barnet på en best mulig måte og for å få veiledning. Det å møte barnet der barnet er og se verden fra barnet sitt perspektiv er viktig. Det er særdels viktig for barn med (mulige) diagnoser. Feks. har man et barn i klassen med impressive språkforstyrrelser så er det viktig at skolen vet om det og det er viktig at skolen får veiledning på at i møte med barnet må man ikke være konfronterende.

Det er i møte med barnet / barna og hvordan man møter dem at godt eller dårlig samspill oppstår. For å gjøre skolehverdagen så bra som mulig, legge til rette for sosialt samspill med andre elever og gode nettverk er det viktig at alle omsorgspersoner og arenaer barnet oppholder seg på vet mest mulig om hvordan barnet fungerer.

 

Å få en diagnose er ikke skremmende eller farlig. Å ikke forstå seg selv og ikke bli forstått av omgivelsene er skremmende, og kan på sikt også være farlig.

Anonymous poster hash: e860a...a6c

[Mandala]

Jeg tenker at stempelet får barna helt uavhengig av selve diagnosen. Det er jo symptomene andre ser, og da kan det tvert imot være greiere å ha en knagg å henge dem på. Samtidig virker dere veldig heldige med at det settes av store ressurser til barnet deres tross at det ikke foreligger en konkret diagnose. Min sønn har høytfungerende autisme og han får et minimum av ekstra hjelp enda han har diagnosen svart på hvitt.

[Anonym bruker]

Hi her! Tusen takk for synspunkter. Når det gjelder ekstraressurser i form av sprsialpedagog og assistent så er alt på plass uavhengig av diagnose eller ei. Ser ut som vi er heldige og syns det høres trasig ut at du som har et barn med diagnose som får minimalt med hjelp. Barnet mitt har blitt fulgt opp siden spedbarnsalder pga " unormal" utvikling, men har utviklet seg veldig de siste årene...

 

Anonymous poster hash: 18401...8cc

[Gjest Antarctica]

Hvis diagnosen gjør at de som skal undervise ham og hjelpe ham får det lettere og barnet i sin tur får "riktigere" hjelp, så er det viktig. Å late som ingen ting er som regel lite gunstig...

[Anonym bruker]

Om barnet trenger ekstra hjelp er det viktig og nødvendig å få en diagnose, både for dere, barnet, skolen og de barnet omgås.

 

At barnet skal få ture frem slik det vil pga at det har en diagnose er ikke greit, men for de rundt barnet kan det være lettere å takle barnet, lære det å kjenne om de vet hva det er. Og derrmed kan barnet få det bedre. At det kan bli strmplet som ett diagnose barn kan skje, men der har dere foreldre en viktig jobb å gjøre. La skole og andre få vite at barnet ikke har frie tøyler og kan skylde på sin diagnose for alt. Har ett slikt barn i klassen til min ene datter, helt ufattelig hvor mye foreldre og skole lar de andre barna måtte gjennomgå. Jeg var på skolen igår, skolen trengte hjelp iforbindelse med aktivitetsdag. Da dette barnet mitt kom på posten jeg sto begynte det som det pleie. Slå andre elever, snike og laget rabalder lenge før hun kom frem. Jeg sa at enten oppfører du deg ovenfor de andre, eller så må du stå ved siden av meg og holde meg i hånden. Du får ingen sjangser. Og jaggu hørte hun på meg, de andre ungene så på meg som om jeg skulle være ett romvesen. Dette tror jeg aldri de hadde hørt noen hadde sagt til henne før, ikke tror jeg de hadde sett hun hadde hørt etter før heller. Jeg fikk en tlf fra læreren på kvelden, hun hadde fått høre dette av noen av elevene i klssen og hun ble så glad. Glad for at denne jenta hadde oppført seg, og ikke minst for st jeg hadde tatt tak i det ovenfor de andre elevene. Det er tess i denne læreren, men foreldrene er en annen sak. Helt grusomt å være på foreldre møter, for det er bare klaging fra foreldrene om hvor ille barnet ders har det. Hvor ille diagnosen hennes er, hvor ille andre barn behandler barnet, hva andre barn ikke har lov å si eller gjøre mot det så jeg skjønnerr fryktelig godt at skolen sliter der. Ikke lett å ivareta alle. Så det er viktig at foreldrene jobber med dette, ikke lar diagnosen være en sovepute, og viser deres holdninger ovenfor skole og andre slik at foreldre og elever ikke skyver seg unna når de får høre diagnosen.

 

Anonymous poster hash: 29f68...b56

[Mamma_til_2]

Tror det er "viktig" i den grad av at han kan ha krav på støtte til undervisning og ellers på skolen.

[Anonym bruker]

Diagnose er viktig for medisinering og behandling.

 

Anonymous poster hash: 8f13e...8e1