Gravid - Vanskelige følelser i forhold til de rundt meg.

[Anonym bruker]

Jeg er gravid. den fysiske formen er grei, men er litt sliten.

Jeg føler at jeg bare vil være i fred.

På dagtid er jeg hjemme. Hunden har blitt ekstremt klengete. Følger etter meg overalt hvor jeg går. Sitter utenfor dusjen, foran meg når jeg er på do. Uansett hvor jeg er i huset så er den der den også. Ungene krangler og sloss, sutrer og skriker når de kommer hjem. Mannen gjør absolutt ingenting. Alle går meg på nervene.

Jeg tar meg sammen hver dag, er så fortvilet for at jeg føler det sånn. Skulle helst vært helt alene uten mas og kjas.

Jeg elsker hunden vår, men akkurat nå så takler jeg han ikke, har lyst til å omplassere han, fordi jeg føler at jeg ikke gir han det han trenger. At jeg svikter han fordi følelsene mine for han ikke er som de vanligvis er. Jeg tror han merker det og blir derfor mer intens.

 

Jeg og mannen har alltid lagt oss samtidig. Jeg har aldri likt å sitte oppe etter at han har lagt seg. Nå bare gleder jeg meg til han skal gå å legge seg så jeg får være i fred. Får helt krupp av normale kroppslige lyder fra han. Nyser han eller slipper en fis så vrenger det seg inni meg i irritasjon. Stakkars familien min. Jeg kommenterer det selvsagt ikke for jeg skjønner at det ikke er dem, men meg.

 

Barna har mye venner her og det har alltid vært koselig at de har besøk, men nå så takler jeg dårlig at de herjer og bråker rundt øra mine. Sender de ofte ut igjen etter kort tid.

 

Misforstå meg rett... jeg elsker hele familien min, mannen, barna og hunden. Jeg har bare fått et fryktelig behov for å være i fred for alt og alle de siste par ukene. Håper det går over snart.

 

Er det noen andre som har følt det sånn under graviditeten og gikk det over like fort som det kom? Tror ikke jeg er deprimert heller. Har det stortsett ganske bra. Bortsett fra behovet om å være alene.

 

Anonymous poster hash: ca304...cd1

[Anonym bruker]

Hormoner.

De kan sette deg helt ut.

Jeg ble også overfølsom på alt. Ble vanvittig sliten av normalt støy. Det irriterte meg ikke men jeg ble helt utmattet.

Fra midten av andre trimester stabiliserte det seg og jeg ble utrolig harmonisk.

Har aldri hatt en slik ro over meg i hele mitt liv.

Ang hunden, den passer jo bare på deg. Den merker at matmor ikke er seg selv og vil bare sørge for at det ikke skjer deg noe.

 

Anonymous poster hash: 35400...f73

[Anonym bruker]

Jepp, jeg har det på akkurat samme måte. Dvs, nå fødte jeg for tre uker siden, men fremdeles vil jeg være i fred. Jeg var sånn i de forrige graviditetene mine og. Har dessverre ingen råd, ville bare si at jeg vet følelsen. Klem

 

Anonymous poster hash: 631df...344

[Anonym bruker]

Hormoner.

De kan sette deg helt ut.

Jeg ble også overfølsom på alt. Ble vanvittig sliten av normalt støy. Det irriterte meg ikke men jeg ble helt utmattet.

Fra midten av andre trimester stabiliserte det seg og jeg ble utrolig harmonisk.

Har aldri hatt en slik ro over meg i hele mitt liv.

Ang hunden, den passer jo bare på deg. Den merker at matmor ikke er seg selv og vil bare sørge for at det ikke skjer deg noe. Anonymous poster hash: 35400...f73

Den tror sikkert den er faren til ungen

 

Anonymous poster hash: 31857...508

[Anonym bruker]

 

Hormoner.

De kan sette deg helt ut.

Jeg ble også overfølsom på alt. Ble vanvittig sliten av normalt støy. Det irriterte meg ikke men jeg ble helt utmattet.

Fra midten av andre trimester stabiliserte det seg og jeg ble utrolig harmonisk.

Har aldri hatt en slik ro over meg i hele mitt liv.

Ang hunden, den passer jo bare på deg. Den merker at matmor ikke er seg selv og vil bare sørge for at det ikke skjer deg noe. Anonymous poster hash: 35400...f73

Den tror sikkert den er faren til ungen

 

Anonymous poster hash: 31857...508

LOL. Æsj!!

 

Det ligger i hundens natur som er flokkdyr å passe på at det ikke skjer noe med de drektige tipsene i flokken, uavhengig hvem som er faren.

En drektig tispe er litt mer utsatt og må derfor passes bedre på.

 

Anonymous poster hash: 35400...f73

[Anonym bruker]

Hva med å unne deg en natt eller to borte? La far ta seg av barna og hunden, ta inn på hotell og bare vær i fred, så får du kanskje hentet deg inn litt?

Anonymous poster hash: 7effd...94e

[Anonym bruker]

Ja det er ikke hundens feil. Han er bare snill og god og vil nok bare passe litt ekstra på meg. Stakkars liten. Føler meg fæl som tenker og føler som jeg gjør.

 

 

Skulle gjerne reist vekk et par dager fra alt og alle, men det går dårlig når mannen jobber som han gjør. Vakttelefon etter arbeidstid i to uker. Som vil si at om han får utrykning så må jeg være tilgjengelig i forhold til barna.

 

Men det går forhåpentligvis over med tiden. Jeg vet jo at det er meg det er noe "feil" med fortiden, så er heldigvis bevist på det. Men får dårlig samvittighet av å gå å irritere meg over alt og alle.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: ca304...cd1

[Anonym bruker]

Kan du ikke gi beskjed til mannen og barna at du er veldig hormonell og trenger litt avstand? Så slipper de å lure på om de evt har gjort noe galt. De merker sikkert at det er "noe"

 

Anonymous poster hash: 2e6c5...efc

[Anonym bruker]

Jeg er gravid. den fysiske formen er grei, men er litt sliten.

Jeg føler at jeg bare vil være i fred.

På dagtid er jeg hjemme. Hunden har blitt ekstremt klengete. Følger etter meg overalt hvor jeg går. Sitter utenfor dusjen, foran meg når jeg er på do. Uansett hvor jeg er i huset så er den der den også. Ungene krangler og sloss, sutrer og skriker når de kommer hjem. Mannen gjør absolutt ingenting. Alle går meg på nervene.

Jeg tar meg sammen hver dag, er så fortvilet for at jeg føler det sånn. Skulle helst vært helt alene uten mas og kjas.

Jeg elsker hunden vår, men akkurat nå så takler jeg han ikke, har lyst til å omplassere han, fordi jeg føler at jeg ikke gir han det han trenger. At jeg svikter han fordi følelsene mine for han ikke er som de vanligvis er. Jeg tror han merker det og blir derfor mer intens.

 

Jeg og mannen har alltid lagt oss samtidig. Jeg har aldri likt å sitte oppe etter at han har lagt seg. Nå bare gleder jeg meg til han skal gå å legge seg så jeg får være i fred. Får helt krupp av normale kroppslige lyder fra han. Nyser han eller slipper en fis så vrenger det seg inni meg i irritasjon. Stakkars familien min. Jeg kommenterer det selvsagt ikke for jeg skjønner at det ikke er dem, men meg.

 

Barna har mye venner her og det har alltid vært koselig at de har besøk, men nå så takler jeg dårlig at de herjer og bråker rundt øra mine. Sender de ofte ut igjen etter kort tid.

 

Misforstå meg rett... jeg elsker hele familien min, mannen, barna og hunden. Jeg har bare fått et fryktelig behov for å være i fred for alt og alle de siste par ukene. Håper det går over snart.

 

Er det noen andre som har følt det sånn under graviditeten og gikk det over like fort som det kom? Tror ikke jeg er deprimert heller. Har det stortsett ganske bra. Bortsett fra behovet om å være alene.

 

Anonymous poster hash: ca304...cd1

Sånn var jeg også. Under min første graviditet hadde jeg bare lyst til å gå tur i fjellet i 9 mnd i strekk. Jeg syntes plutselig det var utrolig irriterende å bo i byen og med andre mennesker. Jeg ville bare være helt, helt alene med meg selv.

 

Anonymous poster hash: d0000...437