Far og fødsel

[BumblebeeBaby89]

Er det flere som har opplevd at far er blitt behandlet dårlig eller ikke blitt tatt vare på på fødeavd. under og etter fødsel?

Vi sitter igjen med en veldig dårlig følelse av fødeavdelingen/sykehuset vi fødte på pga. dette.

De behandlet min partner dårlig, og hjalp han ikke overhodet.

Skjønner jo at det meste av fokusen er på kvinnen, de er jo vi som føder barnet... men saken er denne.

 

Fødselen gikk ikke helt smertefritt. Babyen satt fast og måtte tas med vakuum. Fra vi kom inn til babyen var ute tok det 20 timer. Det var en lang fødsel og jeg kastet opp mye og kreftene ebbet av. Da tiden kom til trykking var jeg helt borte. Jeg skrek høylytt og ba "på mine knær" jordmoren om å drepe meg. Jeg ble klippet, pluss at jeg revnet og jeg mistet over en liter blod. Min stakkars mann satt forskrekket ved siden av meg og så og hørte på alt som skjedde. Jeg som ønsket og dø, blod som sprutet over alt og ut kom en baby som ikke pustet og som ble hastet av sted. Like etter forløsningen ble jeg hastet ned på opperasjonsalen, og lå på oppvåkningen til dagen etter. Jeg fikk se min mann i noen minutter etter opprasjonen. Han er likblek, og sliter med å si noen ting. Jeg kan se på hele han at han har det vondt psykisk. For å være ærlig opplevde han nok fødselen værre en jeg gjorde.

Under alt dette er det ingen ansatte som gjør noen ting for å hjelpe han. Han får et rom hvor han kan sove og thats it! Ingen som spør han hvordan han har det, om han lurer på noe, hvordan han hadde opplevd fødselen. INGENTING! Og ikke en eneste gang i løpet av de fem dagene vi er der er det noen av jordmødrene som lurer på om han har det bra. Det er kun fokus på om jeg har det bra, hvordan jeg takla fødselen. Og de passet på at jeg ikke skulle få fødselsdepresjon, men ingen tenkte på at kanskje mannen min sto i fare for å få det. For menn kan faktisk få det de også.

Mannen min spurte om ting han lurte på når han fikk tak i en jordmor inne imellom, men ofte følte vi at når han spurte om noe var de veldig korte i svarene eller himlet med øynene som om spørsmålene var dumme. Og når de var inne på rommet vårt for å spørre om noe eller gi info, var det kun meg de rettet seg mot. De rett og slett oppførte seg som far var ikke-eksisterende. Og nei jeg overdriver ikke. Han ble rett og slett dårlig behandlet.

 

Andre som har opplevd noe lignende, og er oppgitte på fars vegne. Far har akkurat fått et barn han også, og trenger så visst like mye oppfølging som mor.