fornærmet frøken...

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jenta mi på snart 9 er stort sett en fornærmet frøken. Hun blir støtt av det meste, og er sur og fornærmet mer enn hun er tilfreds. Heldigvis bare når hun er med meg da. 

 

Jeg må veie mine ord for å unngå dette, og det går jo faktisk ikke, jeg må jo oppdra henne også. Hvordan håndterer dere andre slike nykker?

[Anonym bruker]

Bare lar dem være fornærmet eller sure. Blir de for ikke sender jeg dem ut eller på rommet så jeg slipper å se dem.

 

Anonymous poster hash: b720d...e32

[Pengetreet]

Jeg lar henne få lov til å surmule, men ikke nødvendigvis i nærheten av meg.

[Den perfekte mor, påan igjen]

Bare lar dem være fornærmet eller sure. Blir de for ikke sender jeg dem ut eller på rommet så jeg slipper å se dem.

 

Anonymous poster hash: b720d...e32

Jeg har også gjentatte ganger sendt henne bort. Men dette kan også skje mens vi er på handletur f.eks., og jeg må samhandle med henne, hvis det er noe hun trenger f.eks. Vi bor såpass langt borte at vi ikke bare reiser hjem selv om hun får disse nykkene sine. 

 

Jeg synes jo også at hun må få lov til å bli sur og fornæmet av og til, og det føles derfor litt feil å hele tiden avvise disse følelsene. Samtidig så gjør hun jo stemningen veldig ukoselig med å gå rundt som en furie.

[Gjest Antarctica]

Du vet vel ofte når hun er lei seg, og når hun bare bruker furtent som våpen for å få gjennom sitt? Jeg syns ikke man trenger å "belønne" rein furting, men heller ta seg ekstra god tid når man ser at de er berørt på en dypere måte.

(Broren min hadde svart belte i furting hele oppveksten, så jeg har sett dette på nært hold. Det var en balansegang av en annen verden for mine foreldre, siden han også var en følsom og tander figur, så mange ganger trengte han jo faktisk trøst også.)