Dere med normalt opprørske barn...

[Anonym bruker]

Har inntrykk av at alle her inne har barn som gjør alt de får beskjed om og aldri gjør opprør..

 

Vel,mine to på 4 og 6 har innimellom utbrudd som kunne skremt fanden på flat mark...

 

 

Dette skjer når jeg gjennomfører truslene mine om hva som skjer dersom de ikkehører etter.

I dag var det seksåringen som måtte ut av badekaret før han selv mente han var ferdig.

Han ble helt hysterisk. Men jeg tenker at jeg må gjennomføre når jeg har satt i gang.

 

Hvordan gjør dere det i praksis om feks ungen nekter å gå ut av badekaret?

Kjefter? Lar de få sitte eller løfter dere de fysisk ut?

 

Føler meg nemlig ganske slem som tok tak i en våt og naken gutt ig løftet han ut på golvet og tvangstørket han...😦

 

Anonymous poster hash: 1ced3...63a

[Mamma_til_2]

Akkurat den kjenner jeg igjen men har ikke hatt badekar siden minste var 2 år og største har dusjet siden hun var 3ca men jeg tok ut troppa så det ble tomt for vann ☺

Ellers så gjelder det og gjennomføre det man bestemmer, det faller ikke bestandig i god jord men barna kan ikke bestemme alt ☺

[Anonym bruker]

Dersom det er ting som må gjøres og overtalelse, vennlige beskjeder, litt strengere stemme el ikke fungerer, så gjør jeg det med makt mens jeg forklarer hvorfor. Jeg har f.eks. tvangspusset tenner mang en gang. Noen ting er ikke valgfritt, enkelt og greit. Litt raserianfall tåler vi helt fint.

Anonymous poster hash: a5bd4...f17

[Anonym bruker]

Jeg tar min ut ja. Hun er bare to da, så fysisk er det ikke så vanskelig enda. Men hun blir rasende og hyler og skriker, og noen ganger lurer jeg på om det er riktig det jeg gjør. Samtidig tenker jeg at jeg må jo holde på det jeg har sagt(innen rimelighetens grenser) og hvis jeg sier "nå skal du stå opp/gå inn/kle på deg" og så videre og hun ikke gjør det, må jeg jo til slutt gjøre det for henne. For hun kan jo ikke bestemme alt selv.

 

Anonymous poster hash: 13cc1...6c0

[Anonym bruker]

Tror nok jeg hadde valgt mine kamper med omhu, og det at barnet hadde lyst å sitte litt lenger i badekar hadde vært helt ok for meg, og ikke noe jeg hadde orket lage sjau over. Han hadde nok ikke giddet sitte i uendelig tid heller.

Anonymous poster hash: a9d7a...044

[Anonym bruker]

Jepp, det lurer jeg også på.

Min fireåring er sta inn til beinet, i tillegg til å ha en viljestyrke av stål.

Slik kan dialogen gå en fredagskveld;

Jeg: "nå må vi pusse tenner."

Han:"nei.

Jeg; "jo ellers kan vi ikke spise lørdagsgodt i morgen. Da må jeg spise hele den gode posen med sjokolade selv..

Han: "Gjør det! Spis den med en gang! Jeg vil IKKE pusse tenner."

 

Anonymous poster hash: 43d73...a70

[Anonym bruker]

Nå er ikke eldste så gammel enda, bare 3 1/2, men han blir løftet ut og tvangstørket når han etter advarsler ikke gjør som vi sier.

Generelt fjerner vi han fysusk fra en hver situasjon når han ikke gjør som han skal. Såsitter vi med ham til han forstår hvorfor det var galt og sier unnskyld.

 

Anonymous poster hash: f00d9...d14

[Anonym bruker]

 

Tror nok jeg hadde valgt mine kamper med omhu, og det at barnet hadde lyst å sitte litt lenger i badekar hadde vært helt ok for meg, og ikke noe jeg hadde orket lage sjau over. Han hadde nok ikke giddet sitte i uendelig tid heller.

 

Anonymous poster hash: a9d7a...044

Forsåvidt enig med deg.

Men han hadde gjort noe han vet han ikke har lov til. Av en eller annen merkelig grunn kastet vann utover hele badet. Herjet med søstera og kastet vann etter henne...

Da klikket jeg nesten.

 

Anonymous poster hash: 1ced3...63a

[Anonym bruker]

Jeg prøver å snakke med dem. Men mine barn er litt mindre da. Jeg ville nok hørt hvorfor han ikke ville gå ut. Kanskje det er kaldt? Kanskje han ville bade lengre? Hvis det er kaldt kan vi forte oss inn i et varmt håndkle. Hvis han vil bader lengre fordi det var gøy, så kan vi bade igjen i morgen. Hvis det fortsatt er galt så gir jeg dem litt tid. "Om 5 min går vi opp. Om 2 min går vi opp. Sånn nå må vi gå opp." Og så fikser jeg noe på badet mens de venner seg til tanken. Og så rekker jeg ut en hånd eller styrer de litt (mens de skriker kanskje, men det pleier å gå fort over hvis vi begynner å tulle med noe annet eller noe). Men det er skjeldent at jeg må ta tak i dem å tvinge dem. Men nå er barna mine litt mindre da. Men for oss så ligger mye i det å bare bekrefte det de føler. "Ville du ikke stå opp? Ville du bade lengre? Det skjønner jeg, men vi kan bade mer i morgen. Kom så hopper vi i håndkle..."

 

Anonymous poster hash: 079e1...6e7

[Gjest Antarctica]

Fjerner dem fysisk hvis jeg har sagt jeg kommer til å gjøre det, ja. Men det "trengtes" bare med den eldste, han er anarkist. De yngre så vel at det ikke var poeng i å krangle? Det har i alle fall blitt mindre av de situasjonene med dem

[Anonym bruker]

 

 

Tror nok jeg hadde valgt mine kamper med omhu, og det at barnet hadde lyst å sitte litt lenger i badekar hadde vært helt ok for meg, og ikke noe jeg hadde orket lage sjau over. Han hadde nok ikke giddet sitte i uendelig tid heller.

 

Anonymous poster hash: a9d7a...044

Forsåvidt enig med deg.

Men han hadde gjort noe han vet han ikke har lov til. Av en eller annen merkelig grunn kastet vann utover hele badet. Herjet med søstera og kastet vann etter henne...

Da klikket jeg nesten.

 

Anonymous poster hash: 1ced3...63a

Å ja, da misforsto jeg. Jeg trodde han bare ikke ville ut av karet. Men hadde du gitt en advarsel så må man jo følge opp. Men når du følger opp, hvilket sinnelag har du da? Når jeg gir mine barn konsekvenser så blir det full skjæring om jeg er sint selv, men hvis jeg er rolig og vennlig går det mye greiere. Det er ikke så mye hva vi gjør. Men mere mentaliteten vi gjør det med.

 

Anonymous poster hash: 079e1...6e7

[Anonym bruker]

Glemte å skrive, at jeg også ser positive sider med slik enorm viljestyrke.

Han er flink til å arbeide, hjelper gjerne til i huset og har han satt seg et prosjekt som å male et spesielt dyr gir han seg IKKE før han får det til  

 

Vi har i det siste begynt med "smileskjema," der man må følge 3 enkle regler for å få et smilefjes. 

Ikke tulle om morgenen, ikke tulle når vi skal sove, og rydde opp leker.

Det har hatt veldig  bra effekt her i huset, siden jeg begynte med dette har morgenene vært mindre kaotisk og etter 5 smilefjes drar vi på badeland eller noe annet gøy

 

nony #6

Anonymous poster hash: 43d73...a70

[Anonym bruker]

Jeg var nettopp på "kurs" om dette i regi av bhg. 

Det handlet om å være mild, men konsekvent. Ikke at dèt er noe nytt... Men altså, la oss ta dette badekarscenarioet for oss:
Mor står rett ved barnet, kanskje berører hun ham med en enkelt bevegelse, og hun har øyekontakt.
Mor: Trekk ut proppen og tørk deg.
Barnet reagerer som det reagerer, men mor teller til ti uten å ense barnets svar om det er av negativ karakter (dvs at barnet ikke hører etter). Imens hun teller til ti, skal hun bare stå der. Hun skal ikke virke lei, oppgitt, sint eller irritert. Hun avventer rolig, men trenger ikke se på barnet, men venter helt tydelig på at beskjeden skal nå inn. 
Nå har mor kommet til ti, og ingenting har skjedd, annet enn barnets reaksjon, gjentar hun seg på samme måte. Så teller hun til ti nok en gang på samme måte. Gjenta til barnet utfører beskjeden. 

En annen ting er at du ikke skal stille spørsmål. "Kan du trekke ut proppen og tørke deg?" Og du skal ikke kommandere av typen "Nå trekker du ut proppen og tørker deg etterpå". Det er altså ordet "nå" du skal unngå først i en setning. Det blir fort litt hardt, "NÅ trekker du ut proppen og tørker deg!" Om du skjønner... 
Hun som holdt kurset, sa også at det gjerne tok noen sekunder til barnet oppfattet beskjeden, og at det er derfor man teller til ti. Gir man en ny beskjed over den første, så er det ikke sikkert den første beskjeden når inn, og det hele regnes som mas... Og da går gjerne barnet lett i vranglås. 

Jeg har en toåring, og jeg kan si at dette ikke funker på henne, men at denne metoden var beregnet på 4 år og opp. Jeg snakket med en mor i bhg etter dette, hun har en på 4 og 7, og hun kunne fortelle meg at hun var sjokkert over hvor fort det virket. Hun måtte gjenta noen ganger de første gangene, men så begynte de å høre på henne med en gang. 
Kanskje verdt å prøve? Om det gjelder å komme seg ut av badekaret, slå av tven/nettbrett, kle av/på seg, henge sekken på plass, rydde etc.

Anonymous poster hash: 2cdf1...241

[Leeloo76]

Jeg prøver å unngå slike utbrudd ved å forberede dem på at de snart er ferdig (om jeg skal følge opp ditt eksempel), det pleier som regel å være nok, men skulle de nekte uansett må de på et eller annet tidspunkt ut, så da blir det jo som hos deg (tannpuss har vært et større problem hos oss).

 

Akkurat bading/dusj går litt under "velg dine kamper" kategorien, de dusjer stort sett 1-2 ganger i uka, så da får de som regel bruke den tiden de vil, 20-30 min er ikke uvanlig. Heldigvis forstår begge (3 og 9) at noen ganger må det gå fort (v/dusj om morgenen f.eks.).

 

Jeg har innsett etter ni år som mamma at for vår del kan ni av ti utbrudd unngås ved rett håndtering før det kommer så langt, men jeg har ganske "enkle" barn så vidt jeg har forstått, de er stort sett greie (sett bort fra normal treårs"trass" fra yngste). Har det først gått så langt som til fullt raseriutbrudd gjennomfører jeg så sant jeg ikke har vært helt urimelig (og det skjer jo, da er det lov å si unnskyld og ordne opp).

 

Det jeg synes er viktig er å vise litt forståelse selv om utbruddene ikke skal resultere i at vi gir etter. Jeg blir ikke sint når de hisser seg opp, så sant de ikke er hel på viddene (da gjerne eldste, som tross alt forstår mye mer enn Lillesøss, men av og til får noen merkelige ideer), men gir kos og trøst om de vil ha, de er jo ofte lei seg i tillegg til sinte.

[Anonym bruker]

Som førskolelærer i mange år før jeg fikk egne barn har jeg virkelig fått erfare at det er vanskelig å være pedagog overfor rgne barn. Vel, hun yngste på snart tre år er det ikke så vanskelig - hun er ganske typisk, med 2-års trass og utprøving av styrke og vilje, og det takler jeg ganske bra. Men, hun eldste som nylig ble fire evner ofte å presse meg til ytterpunktet hvor jeg tilslutt mister besinnelsen og blir sint. Hun er freidig og tar seg tilrette og har alltid en forklaring på sine egne handlinger.

 

Har sett nå hvor ulik personlighet to søstre kan ha og at det ikke nytter med en fasit og et svar. Det som er stødig er at det er vi voksne som bestemmer, så vi har lite problemer med påklednibg, tannpuss, leggetid etc, men å høre på beskjeder og høre etter er noe helt annet!!

 

Anonymous poster hash: 9d587...4ab

[Anonym bruker]

Jeg gjør som deg HI. Har jeg sagt noe, så blir det sånn, selv om det er upopulært.

 

De eneste barna jeg vet som "aldri" gjør opprør, er de barna som får gjøre stort sett akkurat som de vil. Jeg kjenner noen slike. Men du verden for noen opprør de lager når foreldrene iblant finner det for godt å bestemme over dem...

Anonymous poster hash: ebfa7...a6c

[Anonym bruker]

Jeg har også rimelig opprørske barn..

jeg er opptatt av å unngå masse kjefting, krangling og diskusjoner. Her gis en beskjed max to ganger, før jeg evt går over til barnet og løfter ut av badekaret eller hva det skal være. "Telle til ti" hadde ikke hjulpet her.

 

Anonymous poster hash: 41fe1...d37

[Anonym bruker]

Har en liten opprører selv, samtlige av regler og beskjeder ser han som et forslag eller en mulighet til å tøye strikken. Så vi gir ikke så mange muligheter lengre, gir beskjed og hvis den ikke blir fulgt opp tar vi over. Prøver å forberede barnet ved å si i fra om at ting snart er over, gir alltid en advarsel men aldri to. Første gangen det tømmes vann på gulvet får han beskjed om at vannet skal være i badekaret, og hvis han kaster mer på gulvet kan vi ikke bade lengre. Blir det mere vann på gulvet da er det rett ut. 

 

Synes det er veldig mye enklere å ikke bli sint når man er superkonsekvent på alt. Han får aldri spørsmål lengre når han ikke har et reelt valg (f.eks "skal vi gå på badet og stelle oss" når vi _skal_ dit), og roser alltid når han hører etter. Han skal likevel teste alt mulig men blir ikke like dramatisk når vi setter ned foten.

Anonymous poster hash: 1a3d8...47d