Selvopptatte venninner...

[Anonym bruker]

Ofte- for å være høflig lar jeg venninne mine fortelle om seg og sine. Når de har sagt noe, spør jeg gjerne for å få dem til å utdype så jeg skal forstå mer om hva de snakker om.

 

Det som jeg plutselig nå har lagt merke til er at jeg vet mye mer om mine venninner enn de vet om meg. Jeg vet en masse om kolleger, barn, ektemenn, foreldre og søsken. De vet nesten ikke noe om meg, for de spør aldri og jeg kommer ikke gjennom for de skal alltid snakke om seg.

 

Det er i grunnen veldig sårende og selvopptatt. Jeg kunne ønske at andre var opptatt av mitt liv, min jobb og de jeg må forholde meg til. 

 

Noen andre som skjønner hva jeg mener? 

 

 

Anonymous poster hash: 73789...617

[Anonym bruker]

De tenker vel ikke på at de må spørre deg så veldig direkte om ting og tang da vel. Det er for meg du som høres selvopptatt ut her, som forventer at folk skal fordype seg i dine hverdagsproblemer.

 

Anonymous poster hash: f19d0...fed

[Anonym bruker]

Nei, for når jeg sier noe om meg, så er det som om de kommer på noe mer de må si om seg selv og så var det det jeg fikk sagt om meg selv før de er tilbake i samme tralten med å snakke om sitt liv....

Anonymous poster hash: 73789...617

[Anonym bruker]

Jeg vet akkurat hva du mener, Hi. Noen er bare slik, de liker å prate om seg selv, og de tenker ikke på at de ikke vet så mye om den andre.

 

Jeg vet at jeg i perioder når ting har vært vanskelig har vært litt slik selv, men jeg blir det alltid bevisst, som regel i samme samtale, og da spør jeg. Eller jeg sier fra neste gang vi prater at sist ble det så mye prat om meg og spør hvordan den andre har det.

Jeg tror det er en balansegang, livet går i faser, noen ganger er man mer selvopptatt enn andre ganger pga. ting som skjer.

Men hvis det alltid er stor ubalanse i dette, at det ikke bare er perioder, da tenker jeg at det er uheldig for vennskapet. Da er det kanskje bedre å "degradere" disse vennene i ditt eget hode og følelser til litt mer fjerne venner, og heller bruke mer tid på de som er virkelige venner, gjensidige venner.

Anonymous poster hash: 61b87...9ff

[Anonym bruker]

De tenker vel ikke på at de må spørre deg så veldig direkte om ting og tang da vel. Det er for meg du som høres selvopptatt ut her, som forventer at folk skal fordype seg i dine hverdagsproblemer.

 

Anonymous poster hash: f19d0...fed

Ja, HI er skikkelig selvopptatt som synes det hadde vært ok at hennes venner visste litt om henne.

Alle liker å bli sett, anerkjent. Da er man, i følge deg, selvopptatt. La oss alle utslette egoet vårt og bare la andre prate om seg og så driter vi i oss selv. Mitt behov er ikke så farlig, bare vennene mine får oppfylt sine ønsker og behov. Jadda, hyggelig det.

 

Anonymous poster hash: c86a5...71c

[Gjest Antarctica]

Nei, for når jeg sier noe om meg, så er det som om de kommer på noe mer de må si om seg selv og så var det det jeg fikk sagt om meg selv før de er tilbake i samme tralten med å snakke om sitt liv.... Anonymous poster hash: 73789...617

Haha! Der har du mannen min i et nøtteskall! Men ham kjenner jeg så godt at jeg av og til sier "nå tror jeg du har fortalt nok om deg selv for denne helga!" Han vet det jo selv også, så han greier å le.

Litt vanskeligere når det er en venninne, for man kan ikke være så direkte. Jeg tror du og dine venninner har ulik "samtalestil". At dersom du skal få dem til å høre om deg, må du kutte ut oppfølgingsspørsmål og heller gjøre som de gjør, si "det minner meg om ...", eller "ja, samme her, hør bare ..." og så gå videre til ditt eget.