Någen som ha født premature barn?

[Anonym bruker]

For litt over en uke siden fødte jeg mitt første barn i uke 26. Lillemor veide 735 gram bare, og er det minste jeg noen gang har sett. Den siste tiden har vært en evig berg o dal-bane. Jeg har så mye følelser i sving og kroppen jobber konstant. Ord kan ikke beskrive hvordan jeg har det.

 

Det jeg lurer på er om det er noen her som har født premature barn?

Jeg er desperat etter råd, men jeg aner ikke hvilke råd jeg trenger. Alt er nytt, skummelt og det å vite at barnet mitt svever mellom liv og død et det jævligste jeg har opplevd!

 

Faren er helt super, men jeg er så sint. Jeg er sint på han (noe han ikke fortjener), jeg orker ikke prate med familie og har stengt meg litt inne.

 

Jeg vet ikke hvor jeg vil, men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har så lyst til å redde den lille babyen min, men jeg må bare sitte på sidelinjen og se at rommet er fullt av leger og sykepleiere som jobber konstant for å holde liv i der lille underet vårt.

 

Det er så sårt og tungt, det er bokstavelig talt helt jævlig!!!😭😭

 

Jeg aner ikke mine arme råd! Hjelp!

 

(Skriver her i håp om at noen kanskje har noen oppløftende historier. Orker ikke prate med familien, de gjør det nesten bare tyngre med å overføre sine følelser og sorger. Klart dem er triste, det skal de få lov til, men jeg føler jeg har nok med meg og mitt).

 

Anonymous poster hash: 757ed...252

[Oktavia]

Uff hva kan man si i en situasjon annet en masse lykke og klemmer deres vei!

 

Min søsters venninne fødte et prematur barn for snart 7 år siden. Var på tv med norske jordmødre.

Hun som en liten sukkerpose i større...

I dag spiller hun hockey med gutta!!

 

Alt er mulig så hold håpet oppe!

[Anonym bruker]

Stor klem til dere. Har vært gjennom det samme selv da jeg har en gutt født i uke 25. Han er i dag en frisk og rask 7-åring. 

Anonymous poster hash: 1c3f6...10c

[Anonym bruker]

Jeg født bare 5 uker prematurt og det gikk veldig bra med barnet.

Har en venninne som fødte 10 og 5 uker prematurt med mere trøbbel de første par årene. Det går veldig bra med begge.

 

Jeg var så syk at jeg nok ikke hadde tankene i den retningen. Jeg vet min venninne hadde kjempetøft med 6 uker på sykehus. I tillegg til alle problemene med barnet så skjedde det stadig noe med henne.

 

Jeg råder deg til å prøve å klare å senke skuldrene. Du er den som bestemmer hvordan du skal ha det, besøk osv. Alle har problemer med å vite hva godt de skal gjøre for dere. La dem få lov om du orker! Vær tydelig på hva du klarer og ikke klarer å ta inn akkurat nå og snakk for all del med mannen din om dette!

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: a21b5...122

[Anonym bruker]

Huff, kjenner igjen meg selv i det du skriver. Fikk ekstremt premature trillinger for noen år tilbake. Grusom tid. Hvordan går det med den lille og har det oppstått noen komplikasjoner?

 

Anonymous poster hash: 9ee7d...24d

[Anonym bruker]

Huff, kjenner igjen meg selv i det du skriver. Fikk ekstremt premature trillinger for noen år tilbake. Grusom tid. Hvordan går det med den lille og har det oppstått noen komplikasjoner?Anonymous poster hash: 9ee7d...24d

Det gikk bra med oss, forresten. Det er gode sjansen for at dette går bra.

 

Anonymous poster hash: 9ee7d...24d

[Anonym bruker]

Man lever i en merkelig boble den første tiden. Mye er skummelt. Du får sikkert en liten dagbok du kan skrive i. Når jeg ser tilbake i min er ordet «skummelt» brukt mange ganger den første tiden. Den første tiden kvapp jeg av alt som gikk av alarmer, men etter hvert som man forstår at de går av lenge før det er noe fare og man ble kjent med verdiene på monitorene så endrer dette seg. Man slapper mer av og har ikke skuldrene opp under ørene. Etter hvert føler man seg nesten halvveis utdannet sykepleier og forståelsen av hva som skjer og begrepsforståelse gir også en trygghet. Still spørsmål til sykepleierne om det er noe du lurer på – ikke gå å grunn på ting, men spør. På disse avdelingene har de mye bedre tid til de pårørende enn de har andre steder. Prøv å ta ting som det kommer. Vi hadde oppturer og nedturer hele veien. Forbered dere allerede nå på at dere blir lenge på sykehuset. Vi var der i 16 uker. Og prøv å få sove – det er lettere å bearbeide alle fremmede inntrykk når man har nok søvn. Og prøv å spise selv om du kanskje ikke har all verdens matlyst.
(meg med gutt født i uke 25)

Lykke til!

Anonymous poster hash: 1c3f6...10c

[Anonym bruker]

 

Huff, kjenner igjen meg selv i det du skriver. Fikk ekstremt premature trillinger for noen år tilbake. Grusom tid. Hvordan går det med den lille og har det oppstått noen komplikasjoner?Anonymous poster hash: 9ee7d...24d

Det gikk bra med oss, forresten. Det er gode sjansen for at dette går bra.

 

Anonymous poster hash: 9ee7d...24d

Så godt å høre at det gikk bra med dem alle!

 

Hun kom til og ble lagt rett på respirator i kuvøse, og hun ligger enda der. De prøvde å fjerne den etter 5 dager, men grunnet mange pustestopp ble hun lagt på respirator igjen.

Hun hadde lav blodprosent, så måtte få blodoverføring. Lungene er heller ikke ferdig utviklet, også har hun en bilyd på hjertet.

Hun får antibiotika.

 

Jeg synes det er så mye, og alt er så kritisk jeg føler ikke at noen forstår meg, jeg er så fortvilet. Jeg blir til og med sint på pleierne som bare vil meg alt vel.

Jeg pleier aldri å være sur eller sint, men nå har jeg vært det konstant.

Jeg kjenner meg ikke igjen på noen måter. Alt er så nytt og fremmed.

 

Skulle ønske det gikk bra, men har forstått at vi går ei helvettes tid i møte

Ord kan bare ikke beskrive hva jeg føler.

Jeg er redd, skremt, sint, fortvilet, stresset osv. Alt er ukjent!

 

Måtte sende ei mld til mannen, og alt renner som ei elv. Jeg vil så gjerne være god mot han, for han har det heller ikke greit. Men jeg klarer ikke. Jeg er blitt til et monster.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 757ed...252

[Anonym bruker]

Gutten vår var veldig lik datteren deres den første tiden. Han hadde lav blodprosent og fikk blodoverføringer. I tillegg så strevde de veldig med å få kontroll på pulsen hans. Den gikk opp og ned. Men etter ca 1 uke tror jeg det var fikk de den endelig under kontroll.

Ingen av de som er født så tidlig er ferdigutviklede lunger. De trenger dermed hjelp av respirator til å puste. Barn født før uke 34 har heller ikke ferdig utviklet pustesenter i hjernen så det hender de glemmer å puste. Derfor må de ofte først ha hjelp av respirator og senere av C-PAP (eller varinter av denne). Ofte er de av respirator en stund for så å komme på den igjen for å få en pause der de kan hvile seg litt.

På mange ekstremt premature er det en blodåre (duktus) som ikke lukker seg som den skal etter fødsel. Ved åpen duktus lekker oksigenrikt blod ut i feil del av kreftsløpet (følger fortsatt kretsløpet som barne hadde i magen). På sønnen min ble den lukket med en klype da han var litt over en uke. Andre barn gir de bedre tid og noen prøver de å lukke med medisiner.  Det er ikke farlig Det er mulig det er denne som lager bi-lyden på hjertet til datteren deres. 

Sykehuset har tilgang på psykolog og sosionom som har erfaring med foreldre til premature barn. Be om å få snakke med en psykolog nå så får du kanskje hjelp til å sortere følelsene og tankene dine. 

Fortsatt lykke til og bare spør om det er noe mer dere lurer på. 
(jeg med gutt fra uke 25)

Anonymous poster hash: 1c3f6...10c

[Anonym bruker]

Kjære HI.

 

Jeg synes du skal prate med en lege eller sykepleier om det du føler, slik at du får profesjonell oppfølging samtidig med at du får fulgt opp det lille nurket ditt kontinuerlig. Det har du åpenbart behov for. Helsepersonellet har vært gjennom dette mange ganger tidligere og vet at foreldrene har masse følelser og frustrasjon oppi dette. Hvis du klarer - vær åpen. Ønsker dere all verdens lykke til!

 

Anonymous poster hash: 98bee...b92

[Leirha]

Uff, det må være en forferdelig situasjon å være i.
Jeg har ikke opplevd akkurat det å få et prematurt barn selv, men jeg har hatt det tett innpå livet mange ganger og kan.
Min søster sin førstefødte var ekstremt prematur, med komplikasjoner, som en diger hjernebløding, og infeksjon på infeksjon. Det gikk også et virus på nyfødt intensivavdelingen da han lå der, han fikk det selvfølgelig.
Han er i dag en fin konfirmant uten noen form for problemer som følge av at han var såpass prematur og veldig syk (uke 26).

Jeg har skrevet en bacheloroppgave om mors stress relatert til det å få et barn født prematurt. Om stress, tilknytningsproblemer og gjerne føle at det nesten ikke er ens eget barn, for det er så mange ledinger koblet til, en får ikke holde, være mor, det er så mange andre som ordner alt for barnet du aller helst ville gjort selv. En kan føle en ikke strekker til og en kan føle seg mislykket.
Det er ekstremt vonde følelser, og mange kjenner på mye av dette, om gjerne ikke alt.
Og det er helt normalt, og pleiepersonell skal være veldig oppmerksom på dette, og hjelpe og bistå det de kan. Men dette får en gjerne mer utbytte av litt senere, når ting faller bittelitt mer på plass.
 

Da denne bacheloren ble levert hadde jeg selv termin, og fødte et barn som ble lagt inn på nyfødt intensiv pga komplikasjoner.
Selv om han ikke var prematyr, fikk jeg selv kjenne på nettopp de tingene jeg hadde skrevet om, redselen for å miste ham, redselen for å ikke strekke til, jeg var i konstant spenning, jeg sov ikke,jeg spiste ikke, det var helt grusomt å ikke kunne gjøre noe, bare vente... Dette med den manglende tiknytningen kjente jeg så enormt godt på. Jeg elsket ham, men jeg kjente ham ikke.
Nyfødt intensiv avdeling er den eneste avdeling hvor barn blir lagt inn og foreldre ikke enda har opparbeidet tilknytning.
Men det kommer. Men lat er tungt i begynnelsen, spesielt det å være så redd for å miste. SInne, bitterhet, mye vonde følelser, det er jo ikke slik det skal være, å få barn skal jo være en lykkelig bevgivenhet.
Men ettersom barnet vokser, blir det sterkere, det vil treffe enormt mange milepæler, og du vil mest sannsynlig føle glede og stolthet hver gang.

Jeg har vært så heldig  få lov å jobbe på nyfødt intensiv med disse små, skjøre men dog så enormt sterke barna.
Så jeg har fått sett den siden også.
Og det jeg har sett , er at det som oftest går godt.
Hvor enn små de er, hvor enn dramatisk start de fikk, så går det ofte bra.
De gangene det ikke har gått fult så bra, er de gangene de virkelig er komplikasjoner, store komplikasjoner. Og det var gjerne de aller alle minste det gjaldt,  de i uke 23-24.
Men det er ikke så ofte jeg har vært vitne til det.
Jeg jobbet ikke med de aller aller minste, men de fra uke 26 og oppover.
Men det var ikke ofte jeg hørte at det ikke gikk godt.

Vet ikke om det er noe trøst i det jeg skrev her, men det er den erfaringen jeg har.
De er skjøre, men veldig tøffe de små. Medisin, utstyr, leger og sykepleiere er veldig flinke i dag. Kunnskapen om prematyre har gjort et hopp de siste 10-15 årene.
Men det vil som regel alltid være dramatisk i begynnelsen.

Stor klem til deg, lykke til. 

 

[Anonym bruker]

Nyfødtavdelingen har meget mulig en psykolog tilknyttet avdelingen. Det kan være lurt å få sortert litt tanker og følelser. Til tross for at det er grusomt, så må du huske at dette er livet hennes. Uansett hvordan det går, vil disse vanskelige dagene være livet hennes. Forsøk å lev i nuet, forsøk å nyt henne også. Hun trenger både mamma og pappa nå. Om du ikke orker å slippe andre inn, så må du slippe pappaen inn. Dere tre skal kjempe sammen som et team.

 

Ønsker dere minnerike øyeblikk oppi alt det uvirkelige og tunge. De er der.

 

Anonymous poster hash: d9336...623