Hva har vi gjort galt med barnet vårt?

[Anonym bruker]

Hele barndommen og ungdommen min var preget av at jeg var svært sjenert og utilpass blant mennesker. Da jeg flyttet hjemmefra arbeidet jeg hardt og målrettet med å kvitte meg med den sosiale angsten slik at jeg kunne fungere normalt. Jeg ble fulgt opp av psykolog og lege og fikk medisiner over en lengre periode. Etter en stund møtte jeg en mann som også hadde slitt en del med sosial angst. Sammen ble vi enda sterkere, vi fikk gode jobber, der vi begge jobber tett med mennesker, et godt nettverk og livet fungerte normalt. Etter en lang stund hvor ting fungerte godt trappet jeg ned og avsluttet alt av medisiner og hjelpetiltak. Da også dette hadde fungert godt en stund valgte vi å bli gravide, og fikk etterhvert en liten gutt.

 

Hele veien med barnet vårt har vi vært bevisste på at han ikke skulle få den barndommen vi har hatt. Vi har jobbet med å gjøre han trygg på seg selv, invitert venner med barn og generelt vært støttende og sosiale... Nå har han blitt tre år, og det begynner å bli svært tydelig at han er ekstremt sjenert. Han trenger enormt mye trygghet for å slippe seg løs, og selv i barnehagen der han har gått i to år og kjenner alle godt er det så vidt han tør å åpne munnen for å be om de enkleste ting, han peker, nikker og rister på hodet for å kommunisere det meste, selv om han har et godt språk og skravler dagen lang når han er hjemme med oss.

 

Jeg føler meg så fortvilet over at jeg ikke har klart å hjelpe barnet mitt bedre, jeg føler meg fullstendig kvitt den sosiale angsten selv men har tydeligvis allikevel klart å overføre dette til barnet mitt. Kan gener spille inn i så stor grad at han er "dømt" til å slite med dette hele barndommen? Og hvordan jobber dere for å styrke deres barns selvfølelse og selvtillit?

 

Anonymous poster hash: 09287...e0d

[Himmel og hav]

Det er ikke sikkert dere har gjort noe galt. Sjenanse er et karaktertrekk som kan være arvelig. Det høres ut som dere er veldig bevisste på dette og at dere gjør alt dere kan for at han skal våge å være sosial. Kanskje helsestasjonen har noen tips og råd?

[Anonym bruker]

Datteren vår var også ekstremt sjenert i mange år, selv om hverken mannen eller jeg er det og heller ikke lillesøster. Jeg tror dere bare skal fortsette å jobbe med det. For datteren vår løsnet det gradvis fra hun var omtrent 8.

 

Anonymous poster hash: 4ca40...2c8

[Anonym bruker]

Mest sannsynlig har han bare en personlighet som ligner på deres. Og det må være lov! Den viktigste faktoren for å bygge opp god selvfølelse er å gjøre barnet kjent med seg selv og sine egne følelser. Dvs å hjelpe barnet til å kjenne på følelser ved å sette ord på dem. Angst oppstår når man unngår sine egne følelser og forsøker å tenke på noe annet.

 

Jeg har selv en sjenert sønn og mange mener at jeg burde herde han og gjøre han tøffere. Det er helt feil! Man må snakke med barnet om hva som er ekkelt og hvorfor det er ekkelt. I tillegg må man bygge opp selvfølelsen ved å si: Det er så hyggelig å være sammen med deg. Nå var det fint å se deg osv.. istedet for å si: så flink du er, så fin du er osv.

 

Anonymous poster hash: 5f9ba...39c

[Anonym bruker]

Nei, men dere har da ikke gjort noe galt. Det virker som om dere er beviste på dette og legger til rette for at han skal være komfortabel i sosiale situasjoner. 

 

Men guttungen er da bare 3 år. Sjenanse kan være et arvelig trekk, men kanskje han forandrer seg mer etterhvert?

 

Likevel vil jeg påpeke at det er en forskjell på å være sjenert og sosial angst. Det er absolutt ingenting galt i å være sjenert eller å ikke ha behov for stor sosial omgang med andre. Jeg tenker at om dere presser på og ikke lar gutten være den har er så kan han utvikle sosial angst på grunn av det. Jeg sier ikke at dere gjør det! Men det er viktig at dere ikke bare skal passe på at han er sosial, men også at det er aksept for at det er greit å være sjenert også. 

 

Det er en gylden midtvei som er vanskelig å finne - Man må gjerne pushe på litt slik at de som er sjenert tør å stå frem litt, men man må ikke pushe for mye slik at det å være litt frempå blir for ukomfortabelt at de unngår det for alt de makter. 

 

Likevel - barnet er bare 3 år. Legg til rette for det sosiale, men ikke push på alt for mye slik at det blir overveldene. Mitt gutt var også slik på den alderen, ville nesten ikke snakke, ikke si imot andre barn, ikke rekke opp hånda høyt, og lignende. Nå når han er 4,5 år er han MYE mer utadvendt og finnes nesten ikke sjenert lenger. Han er virkelig ikke redd for å ta kontakt med hverken den ene eller andre, snakker som en foss med de andre barna og er ikke redd for å si sin mening. 

 

Men forresten, du sier gutten din har godt språk, men har han god språkforståelse? Siden han bare peker og nikker utenfor hjemmet, skjønner han hva f.eks barnehagepersonalet sier? Eller velger han å ikke svare språklig, men med tegn, på grunn av at han ikke forstår ordentlig? Bare en flyktig tanke.. 

Anonymous poster hash: f1cb6...ad9

[Anonym bruker]

Mest sannsynlig har han bare en personlighet som ligner på deres. Og det må være lov! Den viktigste faktoren for å bygge opp god selvfølelse er å gjøre barnet kjent med seg selv og sine egne følelser. Dvs å hjelpe barnet til å kjenne på følelser ved å sette ord på dem. Angst oppstår når man unngår sine egne følelser og forsøker å tenke på noe annet.

 

Jeg har selv en sjenert sønn og mange mener at jeg burde herde han og gjøre han tøffere. Det er helt feil! Man må snakke med barnet om hva som er ekkelt og hvorfor det er ekkelt. I tillegg må man bygge opp selvfølelsen ved å si: Det er så hyggelig å være sammen med deg. Nå var det fint å se deg osv.. istedet for å si: så flink du er, så fin du er osv.

 

Anonymous poster hash: 5f9ba...39c

Dette er sant. Akkurat sånn man bør tenke.

 

Anonymous poster hash: 55849...8f7

[Anonym bruker]

Barn lærer av foreldrenes oppførsel. Er du sjenert i møte med andre?

 

En ting til. Jeg var et stille barn. Omtrent til jeg var 12 sa jeg ikke så mye. Jeg rakk opp hånda i timen og sånt, men var stillfaren. Etterhvert tok jeg mer og mer ordet. Da jeg var 14 sto jeg på talerstol foran 300 mennesker uten at det plaget meg.

 

Jeg tror en del av min styrke til å gjøre dette var at jeg lærte å spille et instrument. Det var konserter minst en gang i halvåret og læreren vår tok oss med for å spille på sykehjem osv.

 

Send barnet av gårde på musikklek eller hva det heter hos dere. La ham bli trygg i en slik setting.

 

 

Anonymous poster hash: d6694...0b4

[Anonym bruker]

Takk for fine og tankevekkende svar. Jeg blir så usikker når jeg selv opplever at vi har gjort så mye "riktig" - og så sliter han allikevel... Han har forøvrig både god hørsel og språkforståelse, det er bare i situasjoner der han er utrygg at han bruker tegn virker det som. Feks at han istedenfor å si at han må tisse peker på dodøra...

 

Anonymous poster hash: 09287...e0d

[Gjest Antarctica]

Tror ikke dere har gjort noe galt. Dere prøver å forberede ham på livet, og gjør en kjempejobb. Han er liten ennå, det er mye som kan endre seg. Lykke til med gullet!