Til deg

[Anonym bruker]

 

Han kysset meg ømt, holdt hardt rundt meg og sa "jeg elsker deg", da han dro på jobb fredag morgen. Han kom hjem lørdag morgen, fortalte at han ikke elsket meg mer og at han hadde truffet en annen.

Hvordan du kan tro at du ikke er en medvirkende årsak til at han forlater barna og meg, er faktisk helt uforståelig. Han forlot meg den dagen han traff deg, en person som trenger han, en han kan være der for. Problemet er at han allerede har flotte barn han bør være der for.

Han mener det ikke bør komme overraskende på meg at det er over, men det gjør faktisk det. At han har funnet seg en ny gjør ting bare enda verre...Hvem blir sammen med en mann som har vært i et godt og lykkelig forhold i mange år og som har barn? Man kan faktisk ikke bygge sin egen lykke på andres ulykke.

 

Vi hadde endelig begynt å komme oss på beina etter en tøff start på nytt sted. Mange fremtidsplaner, gode samtaler, latter og kos. Nå er det ødelagt og jeg ser ingen vei tilbake for oss to sammen, for mye er sagt og gjort. For barna er dette en total katastrofe, og her er det jeg som må plukke opp deler i lang tid fremover.

 

Eldstemann er knust og sint på pappa. Hvorfor vil ikke pappa være med oss? Hva har vi gjort galt? Hva svarer man en niåring som har disse spørsmålene? Jo, at mamma og pappa alltid vil være glad i deg, vi ønsker ditt beste og at mamma og pappa ikke kan være kjærester lenger.....Svar som aldri vil være bra nok for en niåring, for de skaper bare nye spørsmål. Hvorfor kan dere ikke være kjærester? Er dere virkelig glad i meg når dere kan gjøre slikt? Hva svarer man for at det skal være greit? Vet du det?

 

Anonymous poster hash: 9ac7e...088

[Anonym bruker]

ok

Anonymous poster hash: f9e7f...60e

[Anonym bruker]

100% enig.

Anonymous poster hash: 2bc6f...4c9