Hva gjør du for å ikke krangle?

[Anonym bruker]

Jeg syns mannen prioriterer helt feil og jeg må ta det opp med han. Men har bestemt meg for å vente til mandag. For han skal på fest både fredag og lørdag, dette har vært bestemt lenge, men jeg blir surere og surere jo nærmere vi kommer. Så han skal få dra på disse festene uten at jeg ødelegger moroa for han. Men på mandag må vi ha en prat.

 

Han har jobbet til 21.00 hele uken. Jeg er høygravid, datteren vår har et syndrom og er ganske krevende til tider. Sønnen vår har vært borte i 3 døgn og kommer hjem i dag. Han er sikkert sliten og savner oss. Men faren kommer han mest sansynlig ikke til å treffe før i morgen utover dagen.

Og han kommer til å være kaputt hele dagen.

 

Det toppet seg i går da keg spurte om han ville være med på foreldresamtale til sønnen vår i dag, men det kunne han ikke for han måtte allerede ta seg fri halve dagen for å dra til frisøren og kjøpe nye klær til helgen. Hva faan liksom?

 

Jeg kjenner jeg er drit sur. Hvordan skal jeg klare å holde meg til mandag? Jeg har lyst til å kaste han på dør.

 

Anonymous poster hash: 81382...110

[Anonym bruker]

Hva jeg gjør for ikke å krangle, jeg lar være å irritere meg over forskjellene mellom oss og bare aksepterer at sånn er det.

 

Selvfølgelig kan man ikke leve sammen uten å av og til irritere seg over den andres prioriteringer, gjøren og laden, men man trenger ikke dyrke den følelsen. Han er ikke meg og jeg er ikke han, han må akseptere meg som jeg er og jeg må akseptere han som han er. 

 

Joda, det irriterer meg litt at han aldri tørker av bordet/benken når han har ryddet av, men nå har vi vært sammen i 17 år og han kommer nok aldri til å forandre seg på det punktet. Jeg velger da bare å se på det å tørke av som en av mine jobber også gjør jeg det uten å bruke særlig negativ energi på det.

 

Det irriterer mannen min at jeg aldri går ut med søpla, jeg bare presser og presser mer nedi, så det står en bue over kanten på posen, helt til han tar den ut. Men han kan ikke kjefte på meg flere ganger i uken i 17 år for det, så han tier still og bare tar ut søpla....

 

Han er en fin mann, en god far og jeg er veldig glad i han. Livet er for kort til å krangle over bagateller. Å gå to stykker på foredresamtale er da ikke nødvendig om det ikke er spesielle problemer på skolen, det har vi aldri gjort. Vi bytter litt på da, med hvem som går på foreldremøter og samtaler, men vi går aldri begge.

 

Men er det ting han gjør som du overhodet ikke kan leve med må du jo ta det opp, selvfølgelig. Men det hjelper ikke å bli sinna, krangle og anklage, da går han rett i forsvar. Du må fortelle hva du tenker, hva du føler og hvordan du ønsker at familielogistikken skal være også må han få fortelle hva han tenker, om dere er helt uenige må dere finne et kompromiss.

Anonymous poster hash: 70c4f...b0e

[Anonym bruker]

For det første gjøre som deg, velge rett tidspunkt å ta det opp som irriterer meg.

Ikke bare slenge ut irritasjoner midt i hverdagsstresset men sier foreksempel "kan vi snakke litt i kveld når barna er lagt."

 

Nummer to, prøve å sette meg inn i hens situasjon. Ikke bare se min side, mitt stress og frustrasjon.

Kanskje har den andre det tøft på jobben eller noe annet.

 

Velger mine ord, en bra start er "jeg skjønner at det er mye å gjøre for deg også for tiden, men akkurat i denne saken her synes jeg i burde samarbeide mer.." osv.

 

Åpne for dialog, og svelge sin egen irritasjon litt og heller prøve å finne løsninger sammen.

Iblant kan løsningen bli en annen enn det jeg trodde det skulle bli før vi begynte å prate.

 

 

Anonymous poster hash: 36db6...505

[Anonym bruker]

Før kunne jeg bruke så himla mye tid på å irritere meg over akkurat slike ting og ikke minst krangle om dem. En dag så gikk det opp for meg at jeg faktisk kan velge å ikke bære irritasjonen, jeg kan velge å gjøre det beste ut av det og jeg kan velge å ha det bra.

 

Med litt trening så har jeg blItt kjempeflink til å la være å irritere meg om unødvendige ting og så sier jeg ifra på en saklig og ordentlig måte når det er noe. Jeg har også sagt ifra hva jeg forventer i et parforhold, av partneren min og av han som far.

Resultatet er at jeg har det bra, forholdet vært er mye bedre og mannen tar ansvar på en annen måte. Min mann er også mye borte, men etter at jeg sluttet å mase og irritere meg grønn over alt som ikke ble gjort eller prioritert, så har mannen måtte prioritere helt selv uten å kjempe for retten til å være borte femte helga på rad. Nå vil han være hjemme for der er et fredelig sted med barnelatter og masse glede, han ser selv ting og vi krangler nesten aldri. Deilig!!

 

Anonymous poster hash: 3f085...4ce

[Anonym bruker]

Her er det mannen min som henger seg oppi bagateller og kritiserer meg for den minste ting.

 

Han klarer ikke å godta at vi er forskjellige. Og han bidrar minimalt til husarbeid feks. Likevel kritiserer han hva og hvordan ting er gjort.

 

Det får meg til å se rødt og er da iflg han den som velger å krangle...

 

Skal ikke være enkelt,,

Anonymous poster hash: 6da8e...ec5

[Anonym bruker]

Jeg tar opp ting med en gang, mens det fortsatt er små ting, så det slipper å bli en stor krangel. Går aldri og venter sånn så det blir bare verre og verre. Og mannen ikke skjønner noe heller, da han fikk jo lov, så skal jeg bli sur etterpå.

Anonymous poster hash: 739a6...8b7

[Anonym bruker]

Vi er veldig enige om ting, tar opp ting når detn fortsatt er "liten" i grad, vi er rolige av natur, og ingen kranglefanter, vi deler på alt arbeid omkring hus og barn og er snille mot hverandre og har tillit til hverandre:)

 

Anonymous poster hash: df37c...fc7

[Gjest Antarctica]

Oj, hard nøtt. Han leker ungkar og du blir mor for dere alle uten å ville det.

Du får lage en punkt for punkt-liste til mandag og prøve å legge det til side. Bestemme deg for at når du nesten sprekker, skriver du et nytt punkt på lista i stedet for å si det høyt. Så rydder du i lista før dere setter dere ned.

 

 

Hovedproblemet her høres jo ut til å være at du er den som er gift, du er den som er forelder, du er den som har forpliktelser og som gjør alle de tråkige tingene, og at forholdet oppleves veldig urettferdig, når han bare bruker tid og krefter på egen moro? Da er det udemokratisk og skeivt, og ikke morsomt å leve i for deg. Jeg ville ha følt meg svikta.

[Anonym bruker]

Fant meg en mann som tåler alt Hos oss er det han som er rolig og avbalansert, mens jeg er mer den som krangler. Han vet hva som skal til for å unngå krangling og han har med sin tålmodighet latt meg lære at verden går ikke under om ikke ting blir gjort på min måte og med en gang

 

Jeg har jobbet med meg selv og ser meg selv og situasjoner mer fra utsiden, og da ser jeg ofte at det ikke er noe å hisse seg opp for, og at jeg kan velge en annen metode. Noe som oftere er smartere enn min vanlige

 

Nå funker jo ikke dette alltid, men jeg tror jeg har verdens beste mann som takler meg på en måte ingen andre har gjort!❤

 

Anonymous poster hash: 66e72...dd2

[Anonym bruker]

Sikkert teit, men det hjelper meg når jeg vet at jeg må holde kjeft over en periode. 

På badet har jeg en veldig fin tegning som min datter tegnet til meg en gang for lenge siden. Det er ei stor sol med et ansikt som bare barn kan tegne. Jeg ser på den og leter så godt jeg evner for å finne en god følelse. Jeg legger tegningen tilbake og går ut med hva for en følelse jeg fikk.

Anonymous poster hash: 31f67...36c

[kristinehufine]

Jeg velger det som er viktig for meg, og tar opp det jeg ikke klarer å leve med. Og så holder jeg kjeft og jobber med meg selv for å ikke irritere meg så mye over ting som egentlig er ubetydelig! Vi er to ulike personer, og må bare innse det.

[Anonym bruker]

 

Her er det mannen min som henger seg oppi bagateller og kritiserer meg for den minste ting.

 

Han klarer ikke å godta at vi er forskjellige. Og han bidrar minimalt til husarbeid feks. Likevel kritiserer han hva og hvordan ting er gjort.

 

Det får meg til å se rødt og er da iflg han den som velger å krangle...

 

Skal ikke være enkelt,,

 

Anonymous poster hash: 6da8e...ec5

Akkurat sånn er det her også. Ting skal gjøres sånn som han vil/mener det skal gjøres. Og husker jeg ikke på alle "opphengene" og reglene hans, er det kjeft å få.

Han sjekker søpla og innstillingene på vaskemaskina for å se om jeg "gjør rett"😠

 

Anonymous poster hash: 99b77...6d5

[Anonym bruker]

 

Her er det mannen min som henger seg oppi bagateller og kritiserer meg for den minste ting.

Han klarer ikke å godta at vi er forskjellige. Og han bidrar minimalt til husarbeid feks. Likevel kritiserer han hva og hvordan ting er gjort.

Det får meg til å se rødt og er da iflg han den som velger å krangle...

Skal ikke være enkelt,,Anonymous poster hash: 6da8e...ec5

Akkurat sånn er det her også. Ting skal gjøres sånn som han vil/mener det skal gjøres. Og husker jeg ikke på alle "opphengene" og reglene hans, er det kjeft å få.

Han sjekker søpla og innstillingene på vaskemaskina for å se om jeg "gjør rett"Anonymous poster hash: 99b77...6d5

Hvorfor finner dere dere i det? Kan dere ikke bare si "gjør det sjøl eller kutt ut å klage?"

 

Anonymous poster hash: ce99e...266

[Anonym bruker]

Sier jo det.. Men det dukker stadig opp noe nytt som er viktig å gjøre "rett"..

Men jeg vasker feks ikke klær. For det er aldri godt nok! I hans petimeterøyne..

 

Anonymous poster hash: 99b77...6d5

[Anonym bruker]

Jeg syns mannen prioriterer helt feil og jeg må ta det opp med han. Men har bestemt meg for å vente til mandag. For han skal på fest både fredag og lørdag, dette har vært bestemt lenge, men jeg blir surere og surere jo nærmere vi kommer. Så han skal få dra på disse festene uten at jeg ødelegger moroa for han. Men på mandag må vi ha en prat.

 

Han har jobbet til 21.00 hele uken. Jeg er høygravid, datteren vår har et syndrom og er ganske krevende til tider. Sønnen vår har vært borte i 3 døgn og kommer hjem i dag. Han er sikkert sliten og savner oss. Men faren kommer han mest sansynlig ikke til å treffe før i morgen utover dagen.

Og han kommer til å være kaputt hele dagen.

 

Det toppet seg i går da keg spurte om han ville være med på foreldresamtale til sønnen vår i dag, men det kunne han ikke for han måtte allerede ta seg fri halve dagen for å dra til frisøren og kjøpe nye klær til helgen. Hva faan liksom?

 

Jeg kjenner jeg er drit sur. Hvordan skal jeg klare å holde meg til mandag? Jeg har lyst til å kaste han på dør.

 

Anonymous poster hash: 81382...110

Hvorfor holde deg? Fortell ham akkurat hvordan du har det! Hvordan skal han ellers få innsikt i det...

 

 

Anonymous poster hash: 613c4...b08

[Anonym bruker]

 

 

Her er det mannen min som henger seg oppi bagateller og kritiserer meg for den minste ting.

 

Han klarer ikke å godta at vi er forskjellige. Og han bidrar minimalt til husarbeid feks. Likevel kritiserer han hva og hvordan ting er gjort.

 

Det får meg til å se rødt og er da iflg han den som velger å krangle...

 

Skal ikke være enkelt,,

 

Anonymous poster hash: 6da8e...ec5

Akkurat sånn er det her også. Ting skal gjøres sånn som han vil/mener det skal gjøres. Og husker jeg ikke på alle "opphengene" og reglene hans, er det kjeft å få.

Han sjekker søpla og innstillingene på vaskemaskina for å se om jeg "gjør rett"😠

 

Anonymous poster hash: 99b77...6d5

Det hadde jeg ikke funnet meg i!

 

 

Anonymous poster hash: 613c4...b08