Klarer ikke ta steget å gå...

[Anonym bruker]

Vi har problemer og det ser ikke ut til å bli bedre. Han har sagt en del ting i det siste som har gjort at jeg føler forholdet er dødt. Allikevel klarer jeg ikke ta steget. Jeg ser hvor glad min datter er i pappan. Jeg ser hva hun vil miste. Usikkerhet med økonomi, bodsted? Omsorgsfordelingen ? Jeg har det vondt... Men klarer ikke gå? Andre som har vært i denne situasjonen som kan gi meg råd? Jeg elsker han , men etter så mange år ser jeg at vi ikke fungerer sammen 😔 barnet er 3,5, så det er kanskje best å gå nå før barnet blir større.... Vi vil ikke holde sammen for alltid uasnett . .

 

Anonymous poster hash: b8790...928

[Anonym bruker]

Jeg slet med å gå, alle fortalte meg at jeg ville angre. Og jeg var heldig som hadde en så snill mann. Men han var jo ikke så snill, de så bare ikke de dårlige sidene hans, bare de gode. Ikke at han var en ond mann. Men han var lite hjelpsom, og løy og sviktet mange ganger. Så vi gikk til familieterapi i 1 år. Selv om jeg egentlig følte forholdet var over. Men jeg ønsket å prøve for barna sin skyld.

 

Nå er det 7 år siden jeg gikk, og har ikke angret meg. Men også glad for at vi prøvde ekstra, for da vet jeg at det var ikke håp.

 

Her var barna 9 år og 2 år da vi gikk. Minste har taklet det veldig bra, for han husker jo ikke noe annet. Største har slitt en god del med det. Men her har far sviktet barna x antall ganger og. Hadde nok gått mye bedre med henne, om far hadde stilt opp.

Anonymous poster hash: cf70e...c97

[Anonym bruker]

Men når du hadde ei på 2 år.. Hvordan orket du å se henne mindre? Beklager tåpelig spørsmål, men det stopper meg sånn. Jeg aner jo ikke hva utfallet blir... Men om det blir 50/50 kommer det til å blir helt grusomt for meg...

 

Anonymous poster hash: b8790...928

[Anonym bruker]

Men når du hadde ei på 2 år.. Hvordan orket du å se henne mindre? Beklager tåpelig spørsmål, men det stopper meg sånn. Jeg aner jo ikke hva utfallet blir... Men om det blir 50/50 kommer det til å blir helt grusomt for meg...

 

Anonymous poster hash: b8790...928

 

Her hadde far bare annenhver helg, og en ettermiddag i uka. Så det var ikke noe problem å være borte fra minste den tiden. Far har bare ønsket mindre og mindre samvær. Og ser de ekstremt sjelden. Synd for han og barna. Han gjør det for å straffe meg, men ser ikke at det er jo jeg som vinner på det, og barna som straffes.

 

Anonymous poster hash: cf70e...c97