Det du ikke vet

[Anonym bruker]

Du ser meg som den vellykkede kvinnen med alt på stell. Den som takler alt, har aktive barn, lederstilling i oljebransjen, alltid velkledd, slank,pen, smilende og blid. Du ser kanskje på meg og hater meg litt, tenker i ditt stille sinn at jeg sikkert er en drittkjerring, for det hele er vel bare en fasade.

 

Vel, du har i stor grad rett i dine antagelser. Nesten hver kveld overspiser jeg, og kvitter meg med det, lurer på når det hvite smilet er ødelagt av syreskader. Ofte får jeg ikke sove fordi hjernen ikke slår seg av, gjerne pga tvangstanker om at jeg ikke oppførte meg korrekt i den og den situasjonen på jobb, på skoleavslutningen, når jeg traff mammaen til barnets venn på butikken etc. "Hvorfor sa jeg det, hvordan kan det tolkes, hva vil konsekvensene være" og dette stresser jeg over, ting ingen andre ofrer en tanke.

 

I perioder er det så ille at skremmende suisidale tanker sniker seg inn i enhver situasjon og tankerekke. Men jeg vet jo at disse tankene ikke er reelle, bare veldig skumle.

 

Men det jeg vil frem til er at fasaden er særdeles viktig. Det er den som pusher meg videre. For alt i verden må ikke noen få vite hvor "gal" jeg egentlig er. Ingen vet. Ikke mine barn, min partner, mine foreldre. Ingen. Hvis jeg skulle åpnet opp om dette ville det (ovenfor meg selv) bli godtatt å være "svak". Da er sjansen for at jeg går til legen, eller tar en egenmelding, de dagene det er fysisk vondt å stå opp mye, mye større. Og det kan jeg ikke tillate. Jeg, som ikke har hatt en eneste sykedag på 10 år, kan ikke åpne for denne muligheten. Selv om det hadde vært så godt. Bare en eller to dager.

 

Så, til poenget. Det foregår så mye bak masken til menneskene rundt deg. Aldri føl deg mindreverdig. Glem misunnelsen. Ikke tenk på hva andre muligens måtte tenke eller mene om det du gjør (ref HI I innlegg om jogging med barnet). De fleste ser mest sannsynlig det gode du gjør.

 

Da vet dere det. Har aldri delt disse tankene og handlingene med noen før.

 

Anonymous poster hash: ff77a...f9d

[Anonym bruker]

Så flott at du deler! Du vet at dette ikke er bra for deg. Du lider av negativt selvbilde og sosial angst og håndterer det ved å ikke slippe noen inn på deg. Ingen skal få avsløre deg! Ingen må se skammen, selvforakten!

 

Du må ikke vise sårbarhet for da risikerer du å bli avvist.. så lenge du ikke er deg selv gjelder ikke avvisningen - ikke på ordentlig.

 

Du fortjener å ha det bedre enn dette! Det er ikke din skyld at du har det så vanskelig.. du er ikke et dårlig menneske, og du er heller ikke et overmenneske.. men jeg leser godhet og ekthet i innlegget ditt..

 

Takk for at du delte. Det vsr godt for meg, og godt for deg!

 

Anonymous poster hash: 62003...3c2

[Anonym bruker]

Tusen takk kjære anonym for et nydelig svar, det traff meg rett i hjertet.

 

Anonymous poster hash: ff77a...f9d

[Anonym bruker]

Jeg skulle ønske du ville oppsøke en psykolog. Du behøver jo ikke å starte med å fortelle folk. Hvis mannen din lurer, kan du vel kalle det selvutvikling, mindfullnesz eller noe sånt.. er ikke det passe trendy da?

 

Anonymous poster hash: 62003...3c2

[Virginia.]

Du ser meg som den vellykkede kvinnen med alt på stell. Den som takler alt, har aktive barn, lederstilling i oljebransjen, alltid velkledd, slank,pen, smilende og blid. Du ser kanskje på meg og hater meg litt, tenker i ditt stille sinn at jeg sikkert er en drittkjerring, for det hele er vel bare en fasade.

 

Vel, du har i stor grad rett i dine antagelser. Nesten hver kveld overspiser jeg, og kvitter meg med det, lurer på når det hvite smilet er ødelagt av syreskader. Ofte får jeg ikke sove fordi hjernen ikke slår seg av, gjerne pga tvangstanker om at jeg ikke oppførte meg korrekt i den og den situasjonen på jobb, på skoleavslutningen, når jeg traff mammaen til barnets venn på butikken etc. "Hvorfor sa jeg det, hvordan kan det tolkes, hva vil konsekvensene være" og dette stresser jeg over, ting ingen andre ofrer en tanke.

 

I perioder er det så ille at skremmende suisidale tanker sniker seg inn i enhver situasjon og tankerekke. Men jeg vet jo at disse tankene ikke er reelle, bare veldig skumle.

 

Men det jeg vil frem til er at fasaden er særdeles viktig. Det er den som pusher meg videre. For alt i verden må ikke noen få vite hvor "gal" jeg egentlig er. Ingen vet. Ikke mine barn, min partner, mine foreldre. Ingen. Hvis jeg skulle åpnet opp om dette ville det (ovenfor meg selv) bli godtatt å være "svak". Da er sjansen for at jeg går til legen, eller tar en egenmelding, de dagene det er fysisk vondt å stå opp mye, mye større. Og det kan jeg ikke tillate. Jeg, som ikke har hatt en eneste sykedag på 10 år, kan ikke åpne for denne muligheten. Selv om det hadde vært så godt. Bare en eller to dager.

 

Så, til poenget. Det foregår så mye bak masken til menneskene rundt deg. Aldri føl deg mindreverdig. Glem misunnelsen. Ikke tenk på hva andre muligens måtte tenke eller mene om det du gjør (ref HI I innlegg om jogging med barnet). De fleste ser mest sannsynlig det gode du gjør.

 

Da vet dere det. Har aldri delt disse tankene og handlingene med noen før.

 

Anonymous poster hash: ff77a...f9d

 

 Kjære deg, dette må du ta tak i. En god klem til deg.

Endret 4. juni 2015 av Ibsenfrue

[Anonym bruker]

Jeg jobber i helsevesenet, og møter dessverre mange som deg. Dette er på ingen måte unikt - men veldig trist. Fasaden er fin, men kostnadene for å holde den slik kan gå både på liv og helse løs.

 

Anonymous poster hash: 83f41...2bf

[Anonym bruker]

Tenk at du har tatt ett lite steg i riktig retning nå, du har satt ord på det:-)! Du erkjenner at du har usunne uvaner og tanker som bryter deg ned. Du overanalyserer deg selv i negativ retning, og er alt for streng med deg selv, dessverre vet jeg også endel om å analysere og gå gjennom situasjoner i etterkant, og jeg kommer aldri godt utav det. Det er slitsomt og ødeleggende.

 

Kan du ikke, i det små, øve deg på å sette mer pris på deg selv! Fortell deg selv at du fortjener å ha det bra, at du er verdifull fordi du er du. Ikke den (såkalte?) vellykkede lederdamen. Bli en litt mykere variant av deg selv. Gi en klem, et smil, gi og få tilbake. Se at du blir likt. Begynn smått. Oppsøk hjelp når du er klar for det. Du må slutte å mishandle deg selv både psykisk og fysisk. Du fortjener mye bedre. Du ER mye bedre.

 

Stå på! Klem:-)

 

Anonymous poster hash: 6da43...fa6

[Anonym bruker]

Jeg har vært der du er, slipper ingen innpå, ikke noe snakk om følelser, overpresterer og jobber til alle døgnets tider, hodet alltid koblet på å finne en løsning på en arbeidsoppgave, eller kverning om hva jeg sa, hva noen sa, hva det betyr, osv... Etter alt dette og to tette dødsfall i nær familie i fjor traff jeg veggen som det så fint heter, så det sang. Kroppen er i en kronisk betennelsessituasjon, noe som betyr at jeg har vondt over alt, blir syk hele tiden, det ene overlapper det andre, og jeg er jo egentlig aldri syk...

Vær snill og hør på hva de andre sier her, og på hva kroppen din sier. Snakk med noen, søk hjelp, og finn ting som er bra for deg å gjøre...

 

Anonymous poster hash: 9242f...61b