Sønn med spesielle behov og barnehage..

[Anonym bruker]

Har en sønn med spesielle behov som går på vanlig avdeling i barnehagen. Han har egen assistent 100% av tiden han er der.

 

Han er 3 år men mentalt som et barn på maks 2 år, har lite språk og er til tider utagerende mot andre barn fordi han blir frustrert og ikke forstår bedre. Han har en medfødt diagnose (kromosomfeil), og kommer aldri til å bli som andre barn. En stor sorg for oss. Vi vet ikke engang om han vil lære å snakke.

 

Fikk nylig høre at flere foreldre i barnehagen har klaget på han og jeg er så lei meg:/ Hver dag jeg henter han sitter han alene og leker mens de andre barna sitter andre steder på avdelingen og leker sammen. Føler folk glor på oss i garderoben når han hyler og nekter å kle på seg.

 

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, er bare så lei meg og rådvill..

 

 

Anonymous poster hash: f283f...766

[Anonym bruker]

Kjære deg! Sender deg en stor klem! Jeg har ikke barn med kromosomfeil selv, men har flere i bekjentskapskretsen. Jeg forstår godt det du sier om stor sorg, det må være tøft! Reagerer veldig på at foreldre i bhg skal ha "klaget " på han! Et det fordi han.slår andre barn? I tilfelle er det faktisk de ansatte ( og assistenten) sin jobb å passe på! Med 100% assistent burde dette ikke være et problem! Og veldig uprofesjonelt at dere skal få høre sånt, det er rett og slett ikke noe hyggelig!

 

Vil bare si at det er barn med diverse handicap i barnehagen til mine barn også . Det synes jeg er positivt. Barn ( og voksne ) har godt av å lære av vi er forskjellige. Barn med handicap kan tilføre oss masse positivt . Håper ting går bedre for dere enn du frykter!

 

Anonymous poster hash: 2037f...99e

[Himmel og hav]

Så leit.

 

Jeg er selv mamma til et barn som ikke er som alle andre, og opplevde ofte at han var alene når jeg hentet han i barnehagen. Jeg kjenner igjen den følelsen av å finne sitt barn alene. Det er vondt. Etterhvert skjønte jeg heldigvis at det jeg så når jeg hentet bare var et øyeblikksbilde. Barnet mitt var slitent etter en dag med krevende samspill og mange inntrykk, og valgte seg ofte ut av leken selv for å kunne pusle i fred og ro med sitt. Kan det være slik for din gutt?

 

Om han har assistent, så kan du jo snakke med vedkommende og høre hvordan resten av dagen går. Min gutt hadde en assistent som var kjempeflink til å finne på spennende aktiviteter (f.eks vannlek, bilbane) noe som lokket andre barn til å delta, men på mitt barns betingelser, slik at leken ble positiv og slik at de andre barna "oppdaget" lekekameraten i han.

 

Sorgen over å ha fått et annerledesbarn vil dempes med tiden, jeg lover. Gutten min er nesten voksen, og selv om det er ting han ikke kan eller får til, så har han et godt liv og han trives med å være den han er, og hva har jeg som mor å sørge over da? Jeg ønsker for deg at du også kommer dit en dag! 

[Anonym bruker]

Ikke morsomt å høre slike rykter når barnet har spesielle utfordringer. Synes synd i sønnen din som sitter alene, men jeg tenker at siden han er på et lavere utviklingstrinn er han KAnskej ikke kommet til det å leke sammen ennå? Han forstår vel ikke de sosiale kodene de lærer seg i denne alderen, her må assistenten på banen med veiledning og tilrettelegging!

 

Anonymous poster hash: 27bee...6a5

[Mamma.til.en.2013]

Det jeg reagerte mest på i innlegget ditt var at andre foreldre faktisk har klaget på gutten din! Jeg får vondt i mammahjertet mitt, samtidig som jeg som pedagog er sjokkert over hva foreldre kan få seg til å si/klage på. Jeg håper ped.leder sa tydelig i fra at hun ikke kunne diskutere ditt barn med dem.

 

Jeg ønsker alt vel videre for deg og sønnen din!

[Anonym bruker]

Jeg ville tatt en prat med de voksne i bhg.... det er jo de som gjør noe galt om det kommer klager. Da må de følge med bedre, slik at de kan stoppe handlinger før de skjer fra ditt barn som ikke vet bedre. 

 

Skjønner at det er vondt å se barnet alene, men slik vil det nok kanskje være frem til han kommer sammen med mer liksinnede. Jeg jobber med barn og ungdom med ulike utfordringer - autisme, kromosomfeil, downs syndrom, utviklingsforstyrrelser osv. Om det er til noen hjelp eller oppmuntring kan jeg si at det vil komme flere tilbud for han når han blir skolegutt, og de barna som går i spesialklasse fremfor vanlig får ofte mange venner Det finnes mange fine opplegg for disse barna, og samtlige jeg er i kontakt med er faktisk veldig fornøyde med livet sitt:) Jeg kan også legge til at enkelte barn som ikke snakket i det hele tatt og som var ganske utagerende og lite kontaktsøkende helt frem til de var 6-7 år, nå snakker, leker, er snille og rolige i samspill med andre 3-4 år etterpå. 

Anonymous poster hash: 0b835...747

[Anonym bruker]

Det jeg reagerte mest på i innlegget ditt var at andre foreldre faktisk har klaget på gutten din! Jeg får vondt i mammahjertet mitt, samtidig som jeg som pedagog er sjokkert over hva foreldre kan få seg til å si/klage på. Jeg håper ped.leder sa tydelig i fra at hun ikke kunne diskutere ditt barn med dem.

 

Jeg ønsker alt vel videre for deg og sønnen din!

Tja.... om et barn stadig var fysisk med mitt barn, slik at mitt barn følte seg utrygt eller fikk vondt ofte så ville jeg da tatt det opp i bhg. Selv om det var et barn med spesielle behov. Alle barn har rett på en fin hverdag, og jeg ville jo ikke godtatt det fordi det barnet ikke visste bedre. Da hadde jeg forventet at de voksne passet bedre på, og jeg ville bedt om det. Det betyr ikke at jeg hadde klandret det andre barnet, men at jeg forventet at de voksne gjorde jobben sin slik at alle fikk det bedre. 

 

Anonymous poster hash: 0b835...747

[Anonym bruker]

 

Har en sønn med spesielle behov som går på vanlig avdeling i barnehagen. Han har egen assistent 100% av tiden han er der.

 

Han er 3 år men mentalt som et barn på maks 2 år, har lite språk og er til tider utagerende mot andre barn fordi han blir frustrert og ikke forstår bedre. Han har en medfødt diagnose (kromosomfeil), og kommer aldri til å bli som andre barn. En stor sorg for oss. Vi vet ikke engang om han vil lære å snakke.

 

Fikk nylig høre at flere foreldre i barnehagen har klaget på han og jeg er så lei meg:/ Hver dag jeg henter han sitter han alene og leker mens de andre barna sitter andre steder på avdelingen og leker sammen. Føler folk glor på oss i garderoben når han hyler og nekter å kle på seg.

 

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, er bare så lei meg og rådvill..

 

 

 

Anonymous poster hash: f283f...766

 

 

Så utrolig vondt å lese. Jeg har samme opplevelsen med jenta mi. Eneste jeg kan råde deg til er å ta tiden til hjelp- Jeg ba også om min egen tid i foreldremøte til å presentere mitt barn og hva som var galt og hvilke hensyn som måtte tas i forhold til henne. Etter jeg fikk denne tiden i møte ble det en helt annen tone på foreldrene. En helt annen! Håper du får samme mulighet eller tør å be leder på avd om det.

 

Gode varme klemmer!

 

Dette var en uttalelse fra en far med en sønn født med spesielle behov:

 

"The news hits you like a freight train.

"You are depressed for a while because you are grieving for the difference between your hopes and the reality. But then you get over that, because he's wonderful."

 

Dette var ord som traff meg rett i hjerte, og det var godt å lese dem.

Ønsker dere alt godt!

 

 

Anonymous poster hash: 297f7...3f8

[Roheryn]

Har vært stemor til ei jente med en god del utfordringer (bl.a. manglende språk og svært forsinket utvikling). Da begge våre barn (den "friske" er to år yngre) gikk på samme avdeling oppstod det endel situasjoner der eldste beit eller var voldelig mot yngste under lek - så vi fikk sett "begge sider" av en sånn sak. Det er vondt både å være forelder til den med spesielle behov og den som blir offer. Hjemme fotfulgte vi 24 timer i døgnet, barnehagen gjorde ikke det på tross av assistentressurs. Det verste var da barnehagen sa at eneste løsning var at vi hentet tidligere, fordi episodene gjerne var på ettermiddag når det var færre voksne på vakt (og assistenten dermed ble brukt på hele avdelinga og ikke 100% på eldste vår slik det skulle vært). Det er fryktelig å hente en treåring med blodutredelser på ryggen og få beskjed om at det er din feil fordi du ikke kan hente mer enn et par timer før stengetid... som om knuffingen søstrene i mellom var et rent familieanliggende selv når det foregikk i barnehagen.

 

Mitt råd er å kjøre hardt på at barnehagen skal være "på" HELE TIDEN for å forhindre uheldige episoder, og ta en alvorsprat om å bygge gode relasjoner barna i mellom. Hjelpe gutten inn i lek, støtte i leken, forebygge konflikter, og ikke minst at noen på en informativ og lettfattelig måte forklarer de andre barna hvorfor han er som han er. Barn er utrolig tokerante når de får mulighet til å forstå!

 

Jeg ville også gitt litt info (enten selv eller via personale) til de andre foreldrene på foreldremøte. Åpne for dialog og svar på spørsmål, da blir alt så mye lettere. Fordommer bygger stort sett på uvitenhet...

 

Regner med dere har ansvarsgruppe og kontakt mot bup/helsevesen. Kanskje noen derfra kan bistå både med info på foreldremøte og til de andre barna?

Endret 4. juni 2015 av Roheryn

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lest de andre svarene.

 

Jeg har jobbet mange år i barnehagen og det vi ser som fungerer med anderledesbarn er åpenhet. Møt opp på foreldremøtet til høsten, avtal med pedleder og reis deg opp og fortell om barnet ditt.

 

Forklar diagnosen, hva dere vet og hva dere ikke vet. Si til foreldrene at du håper de kan være inkluderende. Si at du håper at han blir invitert i selskap på lik like med alle andre, og at du da selvsagt vil være med han om foreldrene ønsker!

 

Si til foreldrene at du håper barna kan bli kjent med han og se det positive i han på tross av utfordringene. At du faktisk er avhengig av foreldrene og barna i barnehage og skole for at han skal få ha det bra på sin måte.

 

Si at du ønsker de tar kontakt dersom det er noe de lurer på.

 

Forklar også om den utfordrende garderobesituasjonen.

 

Dette virker som regel hver gang. Ukjente ting er skummelt.

 

Jeg gikk selv på skole med en jente som de voksne ville vi skulle behandle som alle andre, vi fikk ikke vite noe at hun var anderledes og lå langt bak oss mentalt. Vi prøvde å være med henne, men reagerte selvsagt på at hun ikke var på "samme planet" som oss.

 

Vi har diskutert det i vennegjengen flere ganger som voksne. Vi var ganske stygge med henne (ikke mobbing med ord og fysisk men vi ville ikke ha henne med oss). Hadde de voksne forklart hvasom var galt, lært oss å ta hensyn ville vi nok tålt mer av henne. Hun bor i vernet bolig idag.

 

I mitt barns barnehage forklarte de voksne at en jente hadde en feil i hjernen. Dersom hjernen var en legofigur der alle brikkene hadde sin plass, plutselig var en av brikkene helt feil plassert.

 

Barnet mitt fortalte dette hjemme når han var 3 år. Det var full åpenhet på foreldremøte. Ungene var ikke gamle før de skjønte at denne jenten måtte ha egne regler enn dem selv. De passet på og var forståelsesfulle. Om hun dyttet forklarte de voksne at det ikke var fordi hun var slem, det var denne klossen i hjernen som gjorde at hun ikke snakket og kunne si hva hun ville osv.

 

Idag går det på skolen. Hun går i vanlig klasse. Blir invitert (med foreldre) i alle selskap, de fra barnehagen har slått ring om henne, de forklarer de som ikke kjenner henne hvorfor og hjelper henne!

 

Åpenhet for barn og voksne er utrolig viktig. Jeg har enda dårlig samvittighet for hun jeg gikk i klasse med. Tenk om de voksne kunne forklart oss ting.

 

Anonymous poster hash: 4189f...373

[Anonym bruker]

 

 

Det jeg reagerte mest på i innlegget ditt var at andre foreldre faktisk har klaget på gutten din! Jeg får vondt i mammahjertet mitt, samtidig som jeg som pedagog er sjokkert over hva foreldre kan få seg til å si/klage på. Jeg håper ped.leder sa tydelig i fra at hun ikke kunne diskutere ditt barn med dem.

 

Jeg ønsker alt vel videre for deg og sønnen din!

Tja.... om et barn stadig var fysisk med mitt barn, slik at mitt barn følte seg utrygt eller fikk vondt ofte så ville jeg da tatt det opp i bhg. Selv om det var et barn med spesielle behov. Alle barn har rett på en fin hverdag, og jeg ville jo ikke godtatt det fordi det barnet ikke visste bedre. Da hadde jeg forventet at de voksne passet bedre på, og jeg ville bedt om det. Det betyr ikke at jeg hadde klandret det andre barnet, men at jeg forventet at de voksne gjorde jobben sin slik at alle fikk det bedre.

 

Anonymous poster hash: 0b835...747

Selvfølgelig er jeg enig i det. Men slik jeg oppfattet HI hadde andre foreldre klaget, ikke tatt opp et problem med tanke om å løse det.

 

Jeg vet jo ikke selvfølgelig ikke noe om akkurat denne situasjonen.

 

Anonymous poster hash: 5765f...489

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lest de andre svarene.

 

Jeg har jobbet mange år i barnehagen og det vi ser som fungerer med anderledesbarn er åpenhet. Møt opp på foreldremøtet til høsten, avtal med pedleder og reis deg opp og fortell om barnet ditt.

 

Forklar diagnosen, hva dere vet og hva dere ikke vet. Si til foreldrene at du håper de kan være inkluderende. Si at du håper at han blir invitert i selskap på lik like med alle andre, og at du da selvsagt vil være med han om foreldrene ønsker!

 

Si til foreldrene at du håper barna kan bli kjent med han og se det positive i han på tross av utfordringene. At du faktisk er avhengig av foreldrene og barna i barnehage og skole for at han skal få ha det bra på sin måte.

 

Si at du ønsker de tar kontakt dersom det er noe de lurer på.

 

Forklar også om den utfordrende garderobesituasjonen.

 

Dette virker som regel hver gang. Ukjente ting er skummelt.

 

Jeg gikk selv på skole med en jente som de voksne ville vi skulle behandle som alle andre, vi fikk ikke vite noe at hun var anderledes og lå langt bak oss mentalt. Vi prøvde å være med henne, men reagerte selvsagt på at hun ikke var på "samme planet" som oss.

 

Vi har diskutert det i vennegjengen flere ganger som voksne. Vi var ganske stygge med henne (ikke mobbing med ord og fysisk men vi ville ikke ha henne med oss). Hadde de voksne forklart hvasom var galt, lært oss å ta hensyn ville vi nok tålt mer av henne. Hun bor i vernet bolig idag.

 

I mitt barns barnehage forklarte de voksne at en jente hadde en feil i hjernen. Dersom hjernen var en legofigur der alle brikkene hadde sin plass, plutselig var en av brikkene helt feil plassert.

 

Barnet mitt fortalte dette hjemme når han var 3 år. Det var full åpenhet på foreldremøte. Ungene var ikke gamle før de skjønte at denne jenten måtte ha egne regler enn dem selv. De passet på og var forståelsesfulle. Om hun dyttet forklarte de voksne at det ikke var fordi hun var slem, det var denne klossen i hjernen som gjorde at hun ikke snakket og kunne si hva hun ville osv.

 

Idag går det på skolen. Hun går i vanlig klasse. Blir invitert (med foreldre) i alle selskap, de fra barnehagen har slått ring om henne, de forklarer de som ikke kjenner henne hvorfor og hjelper henne!

 

Åpenhet for barn og voksne er utrolig viktig. Jeg har enda dårlig samvittighet for hun jeg gikk i klasse med. Tenk om de voksne kunne forklart oss ting.

 

Anonymous poster hash: 4189f...373

Jobber med barn med spesielle behov, og helt enig med hun over her. Åpenhet og forklaring er så viktig. Uvitenhet er oftest det som ligger til grunn for irritasjon og at de rett og slett ikke forstår ditt barns hverdag 😔 ta det opp på foreldremøter eller få personale til å snakke med foreldrene på samtalene. Vond følelse for dere foreldre.

 

Anonymous poster hash: 1d762...851

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Jeg vil sende deg en stor klem😊

For jeg kjenner meg så igjen med de følelsene som du beskriver.

Da jeg selv har et barn med særskilte behov. Også språk som ditt barn, men mye annet også.

 

Det er helt vanlig at barn som strevet med språket blir frustrerte til tider. Det gjorde også mitt barn. Mitt barn har også full assistent som ditt barn.

 

Jeg fortalte litt om mitt barn på foreldremøter i bhg. Da fortalte jeg litt om hva barnet mitt strevde ned, og hvordan det kom i uttrykk ovenfor andre voksne og barn. Det var sårt der og da, men etter det ble barnet mitt bedt i bursdager. Så det var absolutt verdt det!

 

Klem

[Anonym bruker]

Må også bare kommentere dette med åpenhet. Jeg verken jobber i bhg eller har barn med spesielle behov, så har ingen erfaring sånn sett.

Men begge mine barn gå i bhg med barn med spesielle behov. Jeg dømmer såklart ikke barna med spesielle behov, men jeg føler det er vanskelig å forholde seg til det når jeg ikke vet hva som er galt.

 

Det hadde vært greit vite med tanke på hvordan jeg selv skal møte disse barna, men også for å kunne svare når barna mine spør om dette barnet. Spesielt 6 åringen min har lurt på hvorfor xxx er slik og hvorfor xxx gjør slik og slik og ikke vil/kan leke.

Og det er ikke lett å gi noe svar når jeg ikke aner hva problemet er. Sånn som det er nå så kan jeg bare anta hva det er, noe som egentlig er fryktelig dumt.

Anonymous poster hash: 9bbfb...9c7

[Anonym bruker]

Når det gjelder bursdager er det mange dom dessverre utelater barn som er anderledes. De er redde for hvordan de skal møte dem, hvordan de skal håndtere dem.

 

Dersom man på foreldremøte i barnehage og skole sier at man ønsker barnet blir invitert i bursdag, og at man selv vil følge barnet ig være i selskapet så blir alt mye enklere! :-)

 

Anonymous poster hash: 4189f...373

[Anonym bruker]

Nå vet jeg ikke hvilket avvik det er snakk om. Men jeg har en datter med syndrom. Språket har blitt ganske bra, så hun gjør seg godt forstått nå som hun er 4.

 

Du må absolutt ta en prat med bhg. Kall inn til et samarbeidsmøte med ppt.

Har han egen spesialpedagog som hjelper med språket? Det burde han i såfall.

Han burde også ha en helt konkret plan om hvordan han skal lære å omgås andre barn. For at han ikke skal falle utenfor.

 

Som sagt så vet jeg ikke noe om dere problematikk men mye er likt ved kromosomavik; så prøver meg. Språket er roten til mye frustrasjon, det er også over-stimuli. Så dersom det blir mye inntrykk i løpet av en dag, så må han skjermes med mindre grupper osv.

Jeg var i en bursdag til et av barna på Avd der fikk jeg mulighet til å fortelle litt om min datter og problematikken, det skulle jeg gjort for lenge siden. De var så i møtekommende og glad for å få vite det. Og sa at det gjorde det mye lettere å forklare til sine barn hvorfor "Thea" slo for eksempel. Og jeg vet at disse foreldrene har kommet hjem med både bitemerker og blåmerker pga mitt barn.

 

Anonymous poster hash: 00068...c2b

[Anonym bruker]

Det første jeg tenker er : vet de andre foreldrene at ditt barn har spesielle behov og egen assistent?

Hvis ikke, så oppfordrer jeg dere til å oppheve deler av taushetsplikten for de ansatte, så de kan fortelle foreldre som klager, litt om hvorfor ditt barn reagerer som han gjør. Jeg er er sikker på at noen av de foreldrene som klager, ikke engang har fått med seg at ditt barn har spesielle behov, med mindre det er veldig tydelig fysisk. Ikke sikkert de har har fått med seg at barnet ditt har egen assistent en gang. Vær helt åpne, og la de ansatte og være det (innen visse begrensninger selvfølgelig). Mange ganger blir det problemer fordi de vet ikke at "Anne" har spesielle behov, og da har de helt andre forventninger til henne enn om de hadde visst det.

Anonymous poster hash: b8289...9f4

[Anonym bruker]

Hva med å ha et innlegg på foreldremøte om diagnosen hans, hvordan han blir og folk må ha forståelse for at han er annerledes?

 

En mor til datteren min gjorde det da hun fikk ADHD. Barna fikk info og mor holdt forelegg på foreldremøte. Hvordan datteren er og blir, og hvilke behov hun bar.

Etter det fikk jeg en stor respekt og forståelse - tenkte det bare var en fryktelig urolig og rastløs jente. Stod aldri i ro på klassearrangemenfer osv.

 

Anonymous poster hash: 877f2...d0e