Anonym bruker Skrevet 1. juni 2015 #1 Skrevet 1. juni 2015 Skulle ønske man kunne gi livet sitt til noen som fortjener det og vet å sette pris på det. Syke barn, mennesker i krig. Hvorfor er det slik når jeg har alt å være takknemlig for. Anonymous poster hash: 0ee00...f23
Anonym bruker Skrevet 1. juni 2015 #2 Skrevet 1. juni 2015 Jeg har ingen grunn til å stå opp lengre. Orker ikke engasjere meg i andre lengre heller. Drit lei. Sover bare. Så skjønner deg. Skulle gitt bort mitt jeg og Anonymous poster hash: f756b...a6f
Anonym bruker Skrevet 1. juni 2015 #3 Skrevet 1. juni 2015 Vi er flere.. Trist men sant Anonymous poster hash: 06fee...ded
Anonym bruker Skrevet 1. juni 2015 #4 Skrevet 1. juni 2015 Jeg har slitt med det samme.. hår nå på antidepressiva og det hjelper forsåvidt. Klarer å vri alt over til å handle om ungene og deres ve og vel. De trenger moren sin. Og om jeg dør tidlig vil de få det vondere enn jeg har det nå. Derfor fortsetter jeg å eksistere sånn at de skal få et godt liv. Anonymous poster hash: 169fe...ed4
Anonym bruker Skrevet 1. juni 2015 #5 Skrevet 1. juni 2015 Hjelpes! Håper dere ikke har barn!! Anonymous poster hash: b3eb8...e0d
Anonym bruker Skrevet 1. juni 2015 #6 Skrevet 1. juni 2015 Hjelpes! Håper dere ikke har barn!! Anonymous poster hash: b3eb8...e0d Nei har ikke barn. Kun meg selv Anonymous poster hash: f756b...a6f
Anonym bruker Skrevet 1. juni 2015 #7 Skrevet 1. juni 2015 Hjelpes! Håper dere ikke har barn!! Anonymous poster hash: b3eb8...e0d Får man ikke ha barn om man sliter?? Anonymous poster hash: 3e4e6...47d
Anonym bruker Skrevet 1. juni 2015 #8 Skrevet 1. juni 2015 Hjelpes! Håper dere ikke har barn!! Anonymous poster hash: b3eb8...e0d Jeg har barn. Beklager at jeg ikke visste dette kunne skje før jeg fikk de. ta det helt med ro, barnas ve og vel er selvsagt hivedprioritet og godt ivaretatt selv om deres mor har der forferdelig tung. Sånn ellers ser jeg ikke hva du gjør inne på denne tråden om du ille har en hjelpende hånd å strekkes ut. Det var den eneste grunnen til at jeg la det ut her. Det var en lettelse å lufte seg anonymt. I hverdagen jobbes det så hardt for å holde masken. Det er håp, men det er så ørlite. Dette var en desperat søken på inspirasjon og råd. Antidepressiva og psykolog er såklart prøvd. Dessuten har de en velfungerende og flott pappa. HI Anonymous poster hash: 0ee00...f23
Anonym bruker Skrevet 1. juni 2015 #9 Skrevet 1. juni 2015 Ja, nei Beklager. Jeg er en sånn slask som ikke orker å rette innlegget for skrivefeil ser jeg. Fryktelig rotete å lese. Ja gå. Har ikke dysleksi nei. Anonymous poster hash: 0ee00...f23
Hønemor30 Skrevet 1. juni 2015 #10 Skrevet 1. juni 2015 Huff så leit at dere har det sånn. Håper dere kan søke hjelp å få den hjelpen dere trenger! Snakk med partner/venner/familie/fastlege. Ikke bær på problemene alene. Livet kan bli så mye bedre enn dette for dere! Ønsker dere alt godt.
Anonym bruker Skrevet 1. juni 2015 #11 Skrevet 1. juni 2015 Takk hønemor. Jeg er bare så vanvittig frustrert og lang nede idag fordi jeg føler meg så alene. Årsaken til min depresjon er pga situasjonen min som jeg ikke kan (virkelig!) Gjøre noe med akkurat nå. Derfor er ikke medisin/terapi løsningen akkurat nå. Jeg vet det blir endring ok 2 måneder, og jeg håper det går oppover da. Det er bare så voldsomt vondt å føle slik mens man venter. Er åpen med mannen. Ønsker ikke dele omstendighetene som gjør at jeg ikke kan endre situasjonen min akkurat nå for å bevare min anonymitet. Men takk for at jeg kunne lufte meg her. Jeg håper på mindre skyer imorgen, og skal virkelig gi det som er for å komme meg opp. Barna mine fortjener en mor som setter pris på livet. Det er bare ikke så lett å være sterk alltid. Anonymous poster hash: 0ee00...f23
Anonym bruker Skrevet 2. juni 2015 #12 Skrevet 2. juni 2015 Takk hønemor. Jeg er bare så vanvittig frustrert og lang nede idag fordi jeg føler meg så alene. Årsaken til min depresjon er pga situasjonen min som jeg ikke kan (virkelig!) Gjøre noe med akkurat nå. Derfor er ikke medisin/terapi løsningen akkurat nå. Jeg vet det blir endring ok 2 måneder, og jeg håper det går oppover da. Det er bare så voldsomt vondt å føle slik mens man venter. Er åpen med mannen. Ønsker ikke dele omstendighetene som gjør at jeg ikke kan endre situasjonen min akkurat nå for å bevare min anonymitet. Men takk for at jeg kunne lufte meg her. Jeg håper på mindre skyer imorgen, og skal virkelig gi det som er for å komme meg opp. Barna mine fortjener en mor som setter pris på livet. Det er bare ikke så lett å være sterk alltid. Anonymous poster hash: 0ee00...f23 Det høres ikke noe greit ut.To mnd.er ikke sålenge, men når man har det sånn som du beskriver kan det oppleves som en evighet. Selv om du ikke kan forandre situasjonen nå, kan du kanskje gjøre noe med ventetiden? Dele den opp på et vis,kanskje, så den går fortere? Kanskje du kan finne tid til å gjøre noe for deg selv, f.eks. noen timer hver helg. Det trenger ikke være så mye, bare en liten timeout på en måte. Hva det kan være kommer jo an på hva du liker. En god film og noe god mat sammen med mannen etter at barna er i seng? En tur i skogen/på fjellet enten alene eller sammen med noen du er glad i? Male et bilde? Cafe med en venninne? Hvis du klarer å lage deg en liten timeout hver helg, vil det aldri være mer enn en uke til neste "pause". Nå tror jeg ikke dette løser problemet, men siden du har en løsning i siktet,kan det hende dette gjør tiden fram til da litt mer levelig? Ellers tror jeg slike timeouter kan være bra for de som sliter uten å ha en løsning i siktet også. Ikke som den eneste måten å løse problemet på, men som en måte å holde hodet over vannet mens man jobber med å få det bedre. Anonymous poster hash: bbbb6...bb6
Anonym bruker Skrevet 2. juni 2015 #13 Skrevet 2. juni 2015 Til alle dere som sliter ; det er håp. Dere er nådd bunnen. Dere kommer ikke lengre ned. En fin tanke er da at det bare er en vei, det er opp! Dere har slør forran øynene. Dere ser ikke klart. Dere trenger noen som kan hjelpe dere å fjerne dette sløret. Dere trenger noen som kan tenke de positive tankene dere ikke klarer å tenke nå, og fortelle dere hva som er positivt. Det er så lett å havne i en ond sirkel. Om man bare ligger i sengen og tenker negative tanker blir man ikke bedre. Noen av dere tenker dere har prøvd alt? Har dere hatt opphold på distriktspsykiatrisk? Der er det sykepleiere, leger, psykologer. Alle jobber i team for at dere skal føle dere bedre 💕 det er mange mange som sliter. Mange får det bedre. Anonymous poster hash: 12f7b...2c7
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå