Barn som snakker om døden

[valkyrien]

Guttungen på 4,5 år har begynt å snakke en del om døden, og jeg er faktisk litt usikker på hvordan jeg skal håndtere det. Han mistet bestefaren sin for ca et år siden, og så ut til å takle det greit da. Vi forklarte så godt vi kunne at bestefar ble så syk at sykehuset ikke kunne fikse det, og han slo seg til ro med det da.

 

Nå i det siste så har han snakket en del om bestefaren sin, om at han savner han, og at det gjør sikkert alle de som var der som vi hørte på sanger (bisettelsen) også.

 

Men når han nå våkner om natten og prater om det, og begynner å spørre om hvor gammel man er når man skal dø, da blir jeg usikker på hvor mye jeg skal si. Synes det blir feil å si at man blir gammel først, for det er jo ikke alltid tilfelle, men vil ikke skremme han heller.

 

Er det noen  som har noen innspill på dette?

[Lektor Doppler med tillegg]

Si sannheten når han spør. Si at nesten alle blir gamle før de dør, men at noen blir syke og dør unge. Han kommer antageligvis til å høre om dette snart likevel. Det er tryggere at du snakker om det og vet hva du har sagt. Min erfaring er at unger spør om det de lurer på, og de kommer ikke nødvendigvis med de oppføringsspm som vi voksne forventer. 

[Anonym bruker]

Slik er min jente på 4 år også som opplevde å miste familiehunden som hun var så glad i.

Jeg møter henne med at alle dør engang, men at de aller fleste blir gamle og er mette av livet. Noen ganger dør man før man er gammel også, men sannsynligheten for det er ikke stor så det trenger hun ikke bekymre seg for.

Hun har slått seg til ro med det, men noen ganger så begynner hun å snakke om det igjen og da møter jeg på henne på samme måte. Hun spør sjeldnere og sjeldnere om det, og er ei trygg og god jente.

Men noe av det viktigste jeg har gjort tror jeg er å si til henne at uansett hva hun lurer på eller tenker på så kan hun snakke med meg, og at jeg da skal lytte til henne og ta henne på alvor. Jeg har ei jente som er langt fremme utviklingsmessig og som tenker mye tanker så jeg får mange rare spørsmål, men jeg tar meg alltid tid til å lytte på henne og svare etter beste evne. hvis jeg ikke har svaret så sier jeg det og legger opp til at vi kan finne ut av svaret sammen.

 

Anonymous poster hash: 32ac9...e42

[Anonym bruker]

Min sønn var nettopp fylt 7 da han mistet sin bestefar brått av hjerteinnfarkt. Vi hadde ikke gått mye innpå tema døden før det. Sønnen min var helt knust og gråt flere måneder hver dag. Vi var alle ærlige om døden og at livet er sårt og urettferdige noen ganger, dessverre. Men slik er det jo. Vi har grått mye sammen og snakket om det. Det hender at han spør om hvordan det er å være død og hva som skjer etter det.

 

Anonymous poster hash: 218a5...d77

[Gjest Maiken og barna]

Guttungen på 4,5 år har begynt å snakke en del om døden, og jeg er faktisk litt usikker på hvordan jeg skal håndtere det. Han mistet bestefaren sin for ca et år siden, og så ut til å takle det greit da. Vi forklarte så godt vi kunne at bestefar ble så syk at sykehuset ikke kunne fikse det, og han slo seg til ro med det da.

 

Nå i det siste så har han snakket en del om bestefaren sin, om at han savner han, og at det gjør sikkert alle de som var der som vi hørte på sanger (bisettelsen) også.

 

Men når han nå våkner om natten og prater om det, og begynner å spørre om hvor gammel man er når man skal dø, da blir jeg usikker på hvor mye jeg skal si. Synes det blir feil å si at man blir gammel først, for det er jo ikke alltid tilfelle, men vil ikke skremme han heller.

 

Er det noen som har noen innspill på dette?

 

Hei...min gutt er også 4.5 år. Mistet bestefaren sin i mars i fjor og taklet det bra da. I ettertid har han hatt masse spørsmål om bestefar og døden. Vi svarer og han får svar på det han lurer på. Han var med å se brstefaren ligge i respirator, så han lugge død i kisten og med i begravelsen. Han har vært med på hele prosessen.

 

Vi svarer han på spørsmål hvor bestefar er at han er i himmelen og ikke har vondt lenger. På graven pynter vi og forteller at det er et sted for å minnes han etc

[valkyrien]

Godt å høre at jeg har tenkt riktig rundt dette Da får jeg bare svare etter beste evne på det som kommer av spørsmål.

[Roheryn]

Min jente er litt større - straks 7 - men døden er et tema som stadig dukker opp. Mest av alt fordi det er så vanskelig å forstå for en liten knott. Vi måtte avlive hunden i fjor sommer og det ble selvfølgelig endel snakk om det da, og i ettertid dukker det gjerne opp i forbindelse med oldemora på 92 som er i ganske skrøpelig forfatning og sitter på sykehjem. "Når skal oldemor dø?" Dukker stadig opp.

 

Jeg svarer så ærlig jeg kan, men vokter ordvalget for å skremme minst mulig. Om oldemor må jeg bare si at selv om hun ikke er syk på en måte som hun kan dø av nå, så kan vi ikke vite fordi kroppen hennes er så gammel og tåler mye mindre enn våre kropper. Og så har jeg prøvd å forklare at veldig gamle mennesker ofte kan synes at det er helt greit å dø, fordi de føler at de har levd ferdig. Men akkurat det sliter hun litt med å skjønne, forståelig nok.

 

Jeg må også ærlig si at det hender mennesker blir skadet eller syke så de dør uten å bli gamle først, men det er ganske sjelden. Og det er ikke noe jeg legger vekt på når vi snakker.

 

Jeg tror det for noen barn er et så abstrakt tema at det må "snakkes ihjel" for å bli mindre uforståelig og skremmende. Jeg merker i alle fall på min at det hjelper å få svar på det hun lurer på, og at jo eldre hun blir jo mer forstår hun hvordan det henger sammen. Og jo mer hun forstår, jo mindre bekymrer hun seg.