Kjære pappa!

[Anonym bruker]

Da mamma lå for døden lovte jeg henne at jeg skulle være der for deg. Jeg lovte henne at jeg skulle hjelpe deg å finne ei ny kone. Etter mammas død, viste det seg at du allerede hadde funnet din nye sjelevenn. Hun var enke, så det ble litt "felles skjebne, felles trøst". Jeg var glad på dine vegne.

 

Jeg er det eneste biologiske barnet du har i nærheten. Hvorfor ringer du

Meg aldri lengre? Hvorfor spør du meg aldri hvordan jeg har det? Stesøster holdt en rørende tale i din storslåtte bursdag, om hvor fantastisk du er. Om hvordan du ALLTID stiller opp for henne, hennes søstre og deres familier. Hvorfor kjenner ikke jeg til den siden av deg?

 

Hvorfor kjøper du leilighet til ene stesøster, mens du på den andre siden ikke gir så mye som en 10kr til 17.mai engang til barnebarna dine?

 

Hvorfor vil ikke denne stedattera di ha NOE kontakt med meg? Hvorfor tar hun ikke telefonen når jeg ringer? Hvorfor svarer hun ikke på sms? Hvorfor sletter hun meg på FB? Ser du ikke, pappa, at dette ikke kun går utover meg? Ungene mine, DINE barnebar, spør etter gutten de ser på som sitt søskenbarn!! Vi bor ikke mer enn 25min fra dere alle, ungene stiller mange spørsmål. Jeg har ingen svar... Jeg er nødt til å svare ærlig, jeg er nødt til å si at heller ikke jeg vet hvorfor...

 

Jeg liker ikke følelsen av å være glemt. Jeg liker ikke følelsen av å være bitter. Jeg liker ikke den følelsen jeg har fått i det siste, følelsen av at jeg ikke kan stole på deg og din nye familie. Det er slik det føles, du har valgt bort meg og mine til fordel for din nye familie.

 

Når alt kommer til alt pappa, er blod tykkere enn vann? Jeg trenger å vite, fordi for meg vil du alltid være pappaen min. Slik det er nå er uutholdelig. Eneste måten jeg kan komme videre på, tror jeg, er å fortsette mitt liv med min familie. Du har tatt ditt valg, jeg blir nødt å fatte mitt: Å leve livet videre uten å ha mer kontakt med deg...

 

 

 

Anonymous poster hash: bd23b...d26

[Anonym bruker]

Akkurat det du har skrevet her synes jeg du skal skrive for hånd til faren din og sende til ham, la ham få lese det og se det svart på hvitt - så ser du om du får noen reaksjon fra ham.

 

Jeg vet hvor vondt det er, har opplevd omtrent det samme med min far. Jeg fikk ham aldri tilbake, han var aldri villig til å gjøre det som skulle til. Håper pappen din leser det du skriver og endrer seg!

 

Klem

Anonymous poster hash: 391fa...6f9

[Anonym bruker]

 

Akkurat det du har skrevet her synes jeg du skal skrive for hånd til faren din og sende til ham, la ham få lese det og se det svart på hvitt - så ser du om du får noen reaksjon fra ham.

 

Jeg vet hvor vondt det er, har opplevd omtrent det samme med min far. Jeg fikk ham aldri tilbake, han var aldri villig til å gjøre det som skulle til. Håper pappen din leser det du skriver og endrer seg!

 

Klem

 

Anonymous poster hash: 391fa...6f9

Takk!

 

Har prøvd å snakke med han, får da høre at jeg er problemet. I fortvilelse tok mannen det opp for flere år siden, etter det har han vært synderen...

 

Hadde de bodd langt borte, hadde det gjort ting enklere og lettere å akseptere. De bor i nabokommunen, det gjør det hele mer komplisert...!

 

Takk for at du leste! HI

 

Anonymous poster hash: bd23b...d26

[Anonym bruker]

Skriv akkurat det i et brev til ham! Trist lesing... Lykke til

 

Anonymous poster hash: 16127...1d4