Er det lov å spørre:

[Anonym bruker]

Hvordan har dere mistet barn?

 

Anonymous poster hash: 32272...3e2

[valkyrien]

Alt er vel lov, men det passer seg sjeldent synes jeg.

[Anonym bruker]

Du må gjerne spørre, men ikke bli snurt om noen velger å 1) ikke svare, 2) svare "ufint". Dette er sårt for mange, kanskje for de fleste av oss.

 

Min sønn døde i min mage. Uvisst av hvilken årsak. 

 

 

Anonymous poster hash: cf3b5...656

[Anonym bruker]

Men hvorfor lurer du på det???

 

Anonymous poster hash: 79c52...f45

[Anonym bruker]

Det tenker jeg er naturlig å spørre om, dersom noen forteller om at de mistet barnet sitt. Dersom du vet at de mistet via andre, og er nysgerrig, er det ikke riktig. Hvis du står personen nær, er det en annen sak. Da vet man at man kan snakke om ting.

 

Anonymous poster hash: 191e1...527

[Anonym bruker]

Nei, mener i en samtale feks. En på jobben min fortalte meg at han hadde mistet sin datter. Jeg svarte bare "huff jeg er lei for det, så ufattelig trist". Så snakker han ikke mer om det.

Kanskje han tror jeg ikke bryr meg? Eller er det en slags tabu eller for sårt å snakke om slik at jeg ikke skal spørre noe mer? For føler ikke jeg bidro noe mer til den samtalen han kanskje ville føre.. Det var i forbindelse med noe annet vi snakket om.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 32272...3e2

[Anonym bruker]

Vel, jeg tror, iallefall når de åpner for samtaleemne selv med å nevne det, at de kan ha behov for å snakke om det.

Det er ikke helt det samme, men jeg mistet min mor veldig brått, hun var ung, og jeg såvidt voksen, og jeg hadde et stort behov for å snakke om henne, om hvordan hun døde og alt der i mellom. 

Flesteparten rundt meg turte såvidt å nevne henne i flere år etter på, og de få som gjorde det begynte alltid med "ikke for å gjøre deg trist, men...", som om det å snakke om henne ville gjøre meg trist. Når det som gjorde meg trist var at alle latet som om hun aldri hadde eksistert for å "beskytte" meg.

 

Så jeg synes du fint kan spør om datteren hans når han først har åpnet for det. 

Anonymous poster hash: 44966...fad

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hva du tenker. Hvis noen sier eller skriver at de mistet barnet sitt lurer jeg ikke nødvendigvis på hvordan, men alder på barnet. Uke 6 i svangerskapet eller toåringen sin? Vesentlig forskjell.

 

Anonymous poster hash: 617ce...aa4

[Anonym bruker]

Hvis vedkommende selv sa noe, tenker jeg det er greit å spørre (for å være medfølende og støttende, ikke for å grave og være nysgjerrig). Da kan man jo si "hvordan skjedde det? Hvis jeg får lov å spørre. Du må bare si fra hvis du ikke vil snakke om det". Da har du åpnet for at han kan snakke eller ikke alt etter som hva han selv føler for å gjøre. Mitt inntrykk er at folk ofte er glad for å få snakke om det. Et stort tap blir jo på en måte en del av identitet, og noe som man ofte vil at andre skal vite om.

 

Anonymous poster hash: 17e40...d6c

[Hjertefru]

Hvis du sitter i en samtale med en person og vedkommende forteller at de har mistet et barn, da mener jeg at det er naturlig å spørre om hvordan det skjedde. På en taktfull måte selvfølgelig. "Kan jeg spørre hva som skjedde?"

Ellers ikke.