Hva tenker dere om dette

[Anonym bruker]

Jeg har alltid ønsket meg en gutt, men vi er nå gravid med fjerde jenta.
Å nå er det nok barn, vi er fornøyd med dem vi har, så absolutt, men vi har begge en liten drøm om en gutt.
Unødig å si at vi ville hatt det istedet for barna vi har, og barnet vi venter.
Vi har slått oss til ro med at vi er utrolig heldige som vi er.

Søstera mi er nå gravid for første gang og noe i meg ønsket at de skulle få en jente, men de får en gutt.
Og ingenting er svart hvit her i verden, jeg er jo utrolig glad på deres vegne, og gleder meg til å få en gutt inn i familien, men alikevell føles det litt sårt.
Føler meg som et fælt menneske

Noen som har følt det slik?
Er dette normalt?

Jeg vil jo ikke på noen måte virke utakknemlig..

Anonymous poster hash: bf537...511

[Anonym bruker]

 

Jeg har alltid ønsket meg en gutt, men vi er nå gravid med fjerde jenta.

Å nå er det nok barn, vi er fornøyd med dem vi har, så absolutt, men vi har begge en liten drøm om en gutt.

Unødig å si at vi ville hatt det istedet for barna vi har, og barnet vi venter.

Vi har slått oss til ro med at vi er utrolig heldige som vi er.

 

Søstera mi er nå gravid for første gang og noe i meg ønsket at de skulle få en jente, men de får en gutt.

Og ingenting er svart hvit her i verden, jeg er jo utrolig glad på deres vegne, og gleder meg til å få en gutt inn i familien, men alikevell føles det litt sårt.

Føler meg som et fælt menneske

 

Noen som har følt det slik?

Er dette normalt?

 

Jeg vil jo ikke på noen måte virke utakknemlig..

 

Anonymous poster hash: bf537...511

 

OJ, tunga beint i munnen her.

 

"unødig å si at vi IKKE ville byttet noen av barna vi har mot en gutt".

Håper alle forstod det :/

 

HI

 

Anonymous poster hash: bf537...511

[Anonym bruker]

Jeg tenker at man kan ikke alltid for hva man tenker og føler. 

 

Har selv både følt og tenkt som deg, bare jeg har vært barnløs.

Det å være barnløs og ønske seg barn samtidig som venner får er sårt, men jeg ønsket meg også så veldig en jente, og hver gang en venninne skulle ha barn håpet jeg det ble gutt, fordi det føltes mindre sårt for meg, og var lettere å takle.

 

Selvfølgelig er det ingen av mine venner som vet at jeg har tenkt og følt slik som dette.

Og nå venter jeg min første, endelig, og det er en gutt. Så ikke får jeg jenta jeg ønsket meg, ikke denne gangen iallefall, men jeg får oppleve å bli mamma

 

Så ja, jeg skjønner deg, og jeg vet det er vondt å tenke slik, men man kan ikke for det.

Anonymous poster hash: 15ba5...858