Ja, men hva er det du vil da?!!?

[Anonym bruker]

Det er svaret jeg får da jeg prøver å snakke med min mann om hvordan jeg føler meg....

Føler meg deprimert, etter vi mistet datteren vår for 1.5 år siden... Føler stort sett alt jeg gjør er feil da jeg får masse kritikk . Lite energi og overskudd. Arbeidsledig. Jeg føler meg rett og slett tom og innbiller meg innimellom at både mann og barn hadde hatt det bedre uten meg.....!

 

Det er ikke det svaret jeg trenger!

 

Dritt......

 

Anonymous poster hash: 883ba...ff1

[Anonym bruker]

Det er litt vanskelig å vite hvorfor han svarte det uten å vite hva du sa til ham..

Men utifra hva du skriver om hvordan du føler, får du hjelp utenfra? Altså, av psykolog eller annen terapi?

 

Å miste et barn er det verste man kan oppleve, og man kan ikke forvente at livet bare er fryd og gammen etter en viss tid. Man opplever bølgedaler av følelser og savn så lenge man lever, og dette må bearbeides. Håper du har fagfolk som hjelper deg?

 

Sender deg en stor klem <3

 

Anonymous poster hash: 6d2e8...46a

[Anonym bruker]

Det jeg prøver å si til han da jeg får sånne svar, er det jeg skrev her...

 

Har ikke fått hjelp utenfra enda men vurderer det ja!

 

Anonymous poster hash: 883ba...ff1

[Elsker livet]

Du trenger støtte, han har ikke mer å gi. Du trenger hjelp utenfra, gå til lege i første omgang.

[Anonym bruker]

Kanskje dere begge trenger terapi? Du blir deprimert og nedstemt pga bortgangen til deres barn, mens han har en sorgprosess som går på sinne? 

Huff, sender deg en stor klem!

Anonymous poster hash: c239c...8aa

[Anonym bruker]

Jeg forstår at du har det veldig vanskelig og at dette absolutt ikke er det du trenger å høre fra mannen din. Men hvis vi skal prøve å se det fra hans side så er det kanskje vanskelig for han også, og han vet kanskje ikke hva han skal si eller gjøre for at det skal bli bedre? Dette har nok gnagd på dere begge over lang tid og er noe du trenger hjelp til å takle utenfra, det er ikke bare bare å være mann oppi dette heller, ofte reagerer vi alle ulikt på ting og det er ikke lett å vite hva andre har behov for. Første skritt er å få hjelp utenfra, så må dere jobbe dere gjennom dette sammen underveis. Prøv å se ting fra hans side også, dette er traumatisk for begge. Sender dere mange gode tanker!

Anonymous poster hash: e6531...6e9

[Anonym bruker]

Det er vel kanskje litt typisk menn, de hører hva du sier, men aner ikke hva de kan gjøre med det.

 

Dere har mistet et barn, livet er snudd på hodet, sorgen tar veldig mye plass og hånd i hånd med sorg går gjerne sinne. Sinne over urettferdigheten, sinne over at barnet kunne dø fra dere, fustrasjon og bitterhet.

 

Hva vil du at mannen skal gjøre da, kanskje du rett og slett må være mer konkret i dine samtaler med han, fortelle hva du trenger.

 

Jeg har aldri mistet et barn så hvor tøft det må være kan jeg ikke sette meg inn i, men jeg har vært deprimert. Jeg fikk en skikkelig fødselsdepresjon og jeg taklet overhodet ikke dilling, omsorg og empati fra mannen min da. Det jeg trengte var bare at han var der som en solid grunnmur og støtte i livet mitt, en som tok ansvar for at ting blir gjort, ansvar for barna vi hadde fra før, oppfølging av alt fra fotballtreninger til middagslaging. Jeg trengte at han bare var der, solid og trygg, uten å mase på meg, presse meg, dille med meg eller slike ting. Det klarte jeg heldigvis å formidle til mannen min og han var helt perfekt, han sto som en bauta i livet mitt og ventet til det gikk over. Jeg jobbet med meg selv og kom meg ut av depresjonen og da sto han der og tok meg imot. Jeg ble helt nyforelsket igjen, han var fantastisk gjennom den perioden. Men han hadde nok ikke vært det om ikke jeg tydelig hadde sagt fra hva jeg ønsket fra han...

 

Du må også gjøre det, formidle hva du trenger for å ha det bra. Det kan du gjøre uten å gå til angrep på han så han går i forsvar, det handler om dine behov og hva han kan gjøre for å hjelpe deg gjennom dette.

Men så må du ikke glemme at han har opplevd det samme som deg, å miste et barn. Han må takle sin egen sorg og sine egne reaksjoner samtidig som han liksom skal skjønne helt av seg selv hva du ønsker av han. Det er ikke lett.

 

Dere trenger nok hjelp utenfra, hver for dere for å bearbeide sorgen, men kanskje også sammen for å klare kommunisere gjennom prosessen.

 

Ønsker dere lykke til.

Anonymous poster hash: 28416...398

[Anonym bruker]

Takk for svar og klemmer. Skjønner selvfølgelig at det er kjempetøft for han også! Og nettopp derfor ville jeg ikke svart på den måten da han trenger å snakke.... t.o.m da jeg kom frem fra legen og sa at legen sa jeg har en depresjon fikk jeg til svar: Ja, jeg skjønner ikke hva du vil jeg!

Det er utrolig frustrerende..... Virker som om det er han som må ha det verst. Mest sliten, sover minst, vondest, tettest i nesa osv, uansett hva det gjelder 😐

 

Anonymous poster hash: 883ba...ff1

[*Miss Marple*]

Vi har også mistet et barn og vi sørger på ganske forskjellige måter. Jeg har hatt, og har nok fremdeles, større behov for å snakke om det enn han. Det har vi løst med at jeg har funnet andre rundt meg som jeg kan snakke med. Hos meg er det min mor som er min 'klagemur', men det kan jo være alt fra venninner til profesjonelle som kan fylle den rollen. Vi snakker selvsagt sammen også, men vi er åpne på at vi har forskjellig behov og prøver å respektere den andres ønsker.

 

Men jeg er enig med deg at det er litt respektløst å svare sånn som mannen din gjør, selv om han nok ikke skjønner at det sårer deg. Og å spør om hva du vil... Det du vil er jo å få det bra igjen.

 

Har dere prøvd å snakke med utenforstående? Enten som par eller hver for dere? Å miste et barn er en livslang sorg, og vissheten om at savnet alltid vil være en del av livet er ganske utmattende og overveldende. Noen ganger får jeg helt åndenød av å tenke på at jeg må bære med meg denne smerten alltid, men så trekker man pusten ekstra dypt, og så går man videre likevel.

 

Sender deg en klem og de beste ønsker om at dere kommer gjennom dette sammen. Det blir tross alt litt lettere etterhvert.

[Anonym bruker]

Vi har også mistet et barn og vi sørger på ganske forskjellige måter. Jeg har hatt, og har nok fremdeles, større behov for å snakke om det enn han. Det har vi løst med at jeg har funnet andre rundt meg som jeg kan snakke med. Hos meg er det min mor som er min 'klagemur', men det kan jo være alt fra venninner til profesjonelle som kan fylle den rollen. Vi snakker selvsagt sammen også, men vi er åpne på at vi har forskjellig behov og prøver å respektere den andres ønsker.

 

Men jeg er enig med deg at det er litt respektløst å svare sånn som mannen din gjør, selv om han nok ikke skjønner at det sårer deg. Og å spør om hva du vil... Det du vil er jo å få det bra igjen.

 

Har dere prøvd å snakke med utenforstående? Enten som par eller hver for dere? Å miste et barn er en livslang sorg, og vissheten om at savnet alltid vil være en del av livet er ganske utmattende og overveldende. Noen ganger får jeg helt åndenød av å tenke på at jeg må bære med meg denne smerten alltid, men så trekker man pusten ekstra dypt, og så går man videre likevel.

 

Sender deg en klem og de beste ønsker om at dere kommer gjennom dette sammen. Det blir tross alt litt lettere etterhvert.

❤ takk

 

 

 

Anonymous poster hash: 883ba...ff1

[the amazing spidermamma]

Jeg kan på ingen måte sette meg inn i deres smerte, men kan det være at han på en måte misforstår deg?

 

Hvis du føler behov for bare å snakke, kan det hende at han tror at du ønsker en eller annen 'løsning på problemet'? Og blir frustrert fordi her er det faktisk ikke noen enkel løsning som han kan komme med?