jeg er så ulykkelig i forholdet.

[Anonym bruker]

Han gjør det nok ikke med vilje/ eller kanskje gjør han? Kanskje er han så ulykkelig at han må behandle meg respektløst, kjørlighetsløst og ufint. Vi koser kun etter stor krangel eller når han vil hs sex. Han gjør aldri noe romantisk som å be meg ut å spise, kino lage middag..... Jeg har sluttet å spørre om han vil bli med for han ser ikke poenget eller har ikke tid, vil andre ting. Han drikker mye. Han er psykisk ustabil ( ingen diagnose) men jeg som lever med han hver dag ser at de humørsvingninger, trussler mot meg osv ikke er normale. Det vonde er at dette kom frem tydelig etter at vi fikk barn. Nå har vi verdens nydeligste, morsomste, empatiske, smarteste, søteste lille 3 åring. Hun elsker pqppa. Hun elsker mamma. Mamma elsker pappa, men pappa klarer ikke vise kjærlighet. Han sier han elsker, men det er bare et ord. Jeg har prøvd i 2,5 år nå. Gitt gitt ig gitt... Blitt krenket, bristet selvtillit og såret gang på gang. Nå sier det stopp. Hjertet mitt brister for jenta vår, som er så glad i dette hjemmet, i foreldrene sine... Jeg vil miste tid med henne, gå glipp av øyeblikk. Hjertet blør. Jeg vet hva jeg må/ bør gjøre.. Men det er så vondt så vondt 😔 måtte bare få det ut 😔

 

Anonymous poster hash: 45a23...9fa

[Anonym bruker]

Vil bare ønske deg lykke til og gi deg en klem via nettet

 

Du kan ikke fortsette å leve med en slik mann, og heldigvis har du innsett det. Ikke utsett ting nå, bare start prosessen med det samme!

 

Ring familievernkontoret NÅ, du rekker fremdeles det før de stenger for dagen. Da har du tatt første steg.

 

 

Anonymous poster hash: 26e65...e11

[Anonym bruker]

Uff, dette er jo ikke bra for hverken deg eller veslejenta deres. Hva med å prøve å bo fra hverandre en stund? Du må jo tenke på deg selv, før du blir helt utslettet!

 

 

Anonymous poster hash: e6967...543

[Anonym bruker]

Det er liksom smertefullt beggge deler. Blir jeg og ting ikke endrer seg, vil jeg bli ødelagt på sikt. Drar jeg, vil jenta vår vokse opp som skillsmissebarn. Jeg ønsker over alt på denne jord at vi skal holde sammen. Han virker ikke i stand til å elske meg slik man elsker moren til sitt barn. Han viser mest avsky og nærmest hat. Han kommenterer alle små mangler og feil. Han snur om i perioder og er så hyggelig og snill, men disse går over- hver gang en stor skuffelse. Hver gang gråter jeg like mye av sluffelse og fortvilelse. Jeg elsker han virkelig. Han vil ikke innse hva han gjør med meg, da tror jeg ikke han vil endre seg. Jeg føler meg helt tom. Mislykket. Verden er et grått sted nå. Jeg savner mitt barn selv om hun sitter rett vedsiden av meg. Rar følelse...hi

 

Anonymous poster hash: 45a23...9fa

[Anonym bruker]

Andre som sliter med å dra, men som ikke ser en annen utvei? Har ingen venninder å snakke med, så hadde vært så godt å få høre andres erfaringer. Trenger også praktiske tips. Barnet er 3 år men han sier han vil ha 50/50. Jeg tror ikke dette er det beste foe barnet som er svært knyttet til meg ettersom jeg er der mest. Hvordan få dette frem? Pleier det bli 50/50 når faren vil?

 

Anonymous poster hash: 45a23...9fa

[Anonym bruker]

Kjære deg! Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Mannen min viste seg å ha en alvorlig depresjon.

Nå er han på bedringens vei, og livet er godt igjen. Det er håp, men han må ønske å gjøre noe med det selv.

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 7f5a5...46a

[Anonym bruker]

Kjære deg! Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Mannen min viste seg å ha en alvorlig depresjon.

Nå er han på bedringens vei, og livet er godt igjen. Det er håp, men han må ønske å gjøre noe med det selv.

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 7f5a5...46a

Glad på dine veine😃 hva kjenner du igjen? Jeg mistenker depresjon nemlig... Men jeg vet jo ikke. Var han også irritabel, kurt lunte, rask til å kommentere osv? Vil sÅ gjerne at han skal ha det bedre.. Med Eller uten Meg 😔

 

Anonymous poster hash: 45a23...9fa

[Heeii123]

Å huff... hadde det slik med xn min. Vi holdt sammen i 4år.. mine vondeste og mest grusomme år. ... heldigvis hadde han dårlig svømmere,så jeg ble.ikke gravid.. selv om vi prøvde icsi..

 

Kan ikke vite hvor vondt dette må være for deg .. og med barn oppi alt. Men vil bare sende deg en klem. <3

[Anonym bruker]

Kjære deg! Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Mannen min viste seg å ha en alvorlig depresjon.

Nå er han på bedringens vei, og livet er godt igjen. Det er håp, men han må ønske å gjøre noe med det selv.

 

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 7f5a5...46a

Hvordan innsåg han at han var deprimert og fikk hjelp til å fikse problemet?

 

 

Anonymous poster hash: c67c7...f2d

[Anonym bruker]

Du har skrevet om dette før.

Ta grep, følg de rådene du har fått.

Slutt å synes synd på deg selv, begynn å se framtida for ditt barn og deg. Noter deg alt din eks gjør og sier, alle trusler og raseriutbrudd, alle ganger han bryter avtaler. Det blir nyttig hvis han slår seg vrang mht barnefordeling.

 

 

Kom deg ut av dette skinn-forholdet og slutt å tro på noe som ikke fins. Det forholdet du tror du er i, eksisterer kun i hodet ditt. Beklager å måtte si det, men du ser det jo ikke selv!

 

Anonymous poster hash: a969c...a44

[Anonym bruker]

Før du går for godt, har dere prøvd å fikse forholdet? Har du snakket skikkelig med han og fortalt dine følelser? Kanskje er han deprimert og trenger hjelp. Da er det gjerne sykdommen som gjør han slik. Har dere prøvd parterapi? Hvis ikke, gjør det! Jeg ville prøvd det meste før jeg gav opp. Selvsagt skal du ikke bli dersom du er ulykkelig, men det er siste utvei synes jeg. Eller kansjje dere bare trenger en liten pause fra hverandre?

 

Anonymous poster hash: 3e34d...27b

[Anonym bruker]

Før du går for godt, har dere prøvd å fikse forholdet? Har du snakket skikkelig med han og fortalt dine følelser? Kanskje er han deprimert og trenger hjelp. Da er det gjerne sykdommen som gjør han slik. Har dere prøvd parterapi? Hvis ikke, gjør det! Jeg ville prøvd det meste før jeg gav opp. Selvsagt skal du ikke bli dersom du er ulykkelig, men det er siste utvei synes jeg. Eller kansjje dere bare trenger en liten pause fra hverandre?Anonymous poster hash: 3e34d...27b

Jesus Maria, hun har jo skrevet om dette siden jul omtrent, siste sjanse har kommet og gått 100 ganger. Mannen er en drittsekk med fullt av psykoser, og det beste hun gjør er å komme seg ut. For ALLE parter, også ham

 

Anonymous poster hash: a969c...a44

[Anonym bruker]

 

Før du går for godt, har dere prøvd å fikse forholdet? Har du snakket skikkelig med han og fortalt dine følelser? Kanskje er han deprimert og trenger hjelp. Da er det gjerne sykdommen som gjør han slik. Har dere prøvd parterapi? Hvis ikke, gjør det! Jeg ville prøvd det meste før jeg gav opp. Selvsagt skal du ikke bli dersom du er ulykkelig, men det er siste utvei synes jeg. Eller kansjje dere bare trenger en liten pause fra hverandre?Anonymous poster hash: 3e34d...27b

Jesus Maria, hun har jo skrevet om dette siden jul omtrent, siste sjanse har kommet og gått 100 ganger. Mannen er en drittsekk med fullt av psykoser, og det beste hun gjør er å komme seg ut. For ALLE parter, også hamAnonymous poster hash: a969c...a44

Hvordan vet du at det er samme person? Og hvordan i all verden skal JEG vite det i så fall?

 

Anonymous poster hash: 3e34d...27b

[Anonym bruker]

 

 

Før du går for godt, har dere prøvd å fikse forholdet? Har du snakket skikkelig med han og fortalt dine følelser? Kanskje er han deprimert og trenger hjelp. Da er det gjerne sykdommen som gjør han slik. Har dere prøvd parterapi? Hvis ikke, gjør det! Jeg ville prøvd det meste før jeg gav opp. Selvsagt skal du ikke bli dersom du er ulykkelig, men det er siste utvei synes jeg. Eller kansjje dere bare trenger en liten pause fra hverandre?Anonymous poster hash: 3e34d...27b

Jesus Maria, hun har jo skrevet om dette siden jul omtrent, siste sjanse har kommet og gått 100 ganger. Mannen er en drittsekk med fullt av psykoser, og det beste hun gjør er å komme seg ut. For ALLE parter, også hamAnonymous poster hash: a969c...a44

 

Hvordan vet du at det er samme person? Og hvordan i all verden skal JEG vite det i så fall? Anonymous poster hash: 3e34d...27b

Fordi jeg skrev det her oppe.

 

Anonymous poster hash: a969c...a44

[Anonym bruker]

 

 

 

Før du går for godt, har dere prøvd å fikse forholdet? Har du snakket skikkelig med han og fortalt dine følelser? Kanskje er han deprimert og trenger hjelp. Da er det gjerne sykdommen som gjør han slik. Har dere prøvd parterapi? Hvis ikke, gjør det! Jeg ville prøvd det meste før jeg gav opp. Selvsagt skal du ikke bli dersom du er ulykkelig, men det er siste utvei synes jeg. Eller kansjje dere bare trenger en liten pause fra hverandre?Anonymous poster hash: 3e34d...27b

Jesus Maria, hun har jo skrevet om dette siden jul omtrent, siste sjanse har kommet og gått 100 ganger. Mannen er en drittsekk med fullt av psykoser, og det beste hun gjør er å komme seg ut. For ALLE parter, også hamAnonymous poster hash: a969c...a44

 

Hvordan vet du at det er samme person? Og hvordan i all verden skal JEG vite det i så fall? Anonymous poster hash: 3e34d...27b

Fordi jeg skrev det her oppe.Anonymous poster hash: a969c...a44

Da begynte jeg å skrive før svaret ditt ble postet, for det var ikke der da jeg begynte. Uansett kan du jo ikke vite sikkert at det er samme person? HI har jo ikke bekreftet det. Finnes nok flere i Norge med samme problemer.

 

Anonymous poster hash: 3e34d...27b

[Anonym bruker]

Det stemmer at jeg har skrevet her mange ganger . Det er en måte for meg å få " snakket " med noen om det på. Det har pågått mye lengre enn jul... Ca 2,5 år. Jeg er nok preget av at han er så utrolig snill i perioder . Dette gir meg håp.. Gang på gang . Dumt, jeg vet. Men elsker han jo. Elsker vertfall den han var. Min store drøm wr en familie. Å få se min datter hver dag. Jeg er også redd for at hun ikke skal få det bra. Det er så mye som gjør at jeg blir. Vi har vært sammen i 10 år, slik at jeg vet jo han ikke alltid var slik han er nå. Det er også forvirrende for meg. Klarer ikke ta steget. Selv om jeg nå kjenner jeg er veldig veldig nær. Orker bare ikke mer... Kan stemme han er deprimert, men over så lang tid? Han vil ikke innse det selv, han nekter gå til legen..

 

Anonymous poster hash: 45a23...9fa

[Anonym bruker]

OK, da sier vi det sånn. Konklusjonen er likevel den samme til HI: komme seg ut, la mannen ta tak i sin psykiske helse selv. En treåring skal ikke være vitne til hans oppløsning.

 

Anonymous poster hash: a969c...a44

[Anonym bruker]

til 27b:

OK, da sier vi det sånn. Konklusjonen er likevel den samme til HI: komme seg ut, la mannen ta tak i sin psykiske helse selv. En treåring skal ikke være vitne til hans oppløsning.Anonymous poster hash: a969c...a44

Anonymous poster hash: a969c...a44

[Anonym bruker]

Det stemmer at jeg har skrevet her mange ganger . Det er en måte for meg å få " snakket " med noen om det på. Det har pågått mye lengre enn jul... Ca 2,5 år. Jeg er nok preget av at han er så utrolig snill i perioder . Dette gir meg håp.. Gang på gang . Dumt, jeg vet. Men elsker han jo. Elsker vertfall den han var. Min store drøm wr en familie. Å få se min datter hver dag. Jeg er også redd for at hun ikke skal få det bra. Det er så mye som gjør at jeg blir. Vi har vært sammen i 10 år, slik at jeg vet jo han ikke alltid var slik han er nå. Det er også forvirrende for meg. Klarer ikke ta steget. Selv om jeg nå kjenner jeg er veldig veldig nær. Orker bare ikke mer... Kan stemme han er deprimert, men over så lang tid? Han vil ikke innse det selv, han nekter gå til legen..Anonymous poster hash: 45a23...9fa

Skit nå i om han er deprimert eller hva han er. Pass på DEG SELV og ungen din i stedet!

 

Anonymous poster hash: a969c...a44

[Anonym bruker]

Hvis han ikke har fått hjelp, kan han selvfølgelig ha hatt depresjon så lenge. Til og med når man får hjelp, går det ikke så fort over. Men du må tenke på deg og ta vare på deg selv. Du lever bare en gang og skal ikke være nødt i leve ulykkelig resten av livet ditt. Jo fortere du gjør noe, desto fortere kan du begynne på et nytt og bedre liv. Skjønner selvfølgelig at det ikke er lett, men det er bedre å hoppe i det enn å krype i det (som min mor alltid sier ). Barnet deres foretrekker nok heller en glad mor enn et kjærlighetløst hjem med begge foreldrene. Jeg ønsker deg lykke til! Du klarer det!

 

Anonymous poster hash: 3e34d...27b

[Isola&Lille+julegave]

Andre som sliter med å dra, men som ikke ser en annen utvei? Har ingen venninder å snakke med, så hadde vært så godt å få høre andres erfaringer. Trenger også praktiske tips. Barnet er 3 år men han sier han vil ha 50/50. Jeg tror ikke dette er det beste foe barnet som er svært knyttet til meg ettersom jeg er der mest. Hvordan få dette frem? Pleier det bli 50/50 når faren vil?

 

Anonymous poster hash: 45a23...9fa

50/50 får han ikke hvis du ikke gir han det frivillig. Og det må du selvfølgelig aldri gå med på!! Det er uansett ikke anbefalt for så små barn!! Når han drikker mye og er så ustabil, høres han ikke ut som en god omsorgsperson uansett! Du må kjempe for barnets beste og ikke ta hensyn til hva far ønsker. Hans ønsker er fullstendig irrelevante!!

Lykke til!! Jeg tror du får det veldig godt uten han!

[Anonym bruker]

 

Andre som sliter med å dra, men som ikke ser en annen utvei? Har ingen venninder å snakke med, så hadde vært så godt å få høre andres erfaringer. Trenger også praktiske tips. Barnet er 3 år men han sier han vil ha 50/50. Jeg tror ikke dette er det beste foe barnet som er svært knyttet til meg ettersom jeg er der mest. Hvordan få dette frem? Pleier det bli 50/50 når faren vil?

 

Anonymous poster hash: 45a23...9fa

50/50 får han ikke hvis du ikke gir han det frivillig. Og det må du selvfølgelig aldri gå med på!! Det er uansett ikke anbefalt for så små barn!! Når han drikker mye og er så ustabil, høres han ikke ut som en god omsorgsperson uansett! Du må kjempe for barnets beste og ikke ta hensyn til hva far ønsker. Hans ønsker er fullstendig irrelevante!!

Lykke til!! Jeg tror du får det veldig godt uten han!

Hvordan vet du han ikke vil få 50/50?

 

 

Anonymous poster hash: 45a23...9fa

[Isola&Lille+julegave]

 

 

Andre som sliter med å dra, men som ikke ser en annen utvei? Har ingen venninder å snakke med, så hadde vært så godt å få høre andres erfaringer. Trenger også praktiske tips. Barnet er 3 år men han sier han vil ha 50/50. Jeg tror ikke dette er det beste foe barnet som er svært knyttet til meg ettersom jeg er der mest. Hvordan få dette frem? Pleier det bli 50/50 når faren vil?

 

Anonymous poster hash: 45a23...9fa

50/50 får han ikke hvis du ikke gir han det frivillig. Og det må du selvfølgelig aldri gå med på!! Det er uansett ikke anbefalt for så små barn!! Når han drikker mye og er så ustabil, høres han ikke ut som en god omsorgsperson uansett! Du må kjempe for barnets beste og ikke ta hensyn til hva far ønsker. Hans ønsker er fullstendig irrelevante!!

Lykke til!! Jeg tror du får det veldig godt uten han!

Hvordan vet du han ikke vil få 50/50?

 

 

Anonymous poster hash: 45a23...9fa

Fordi ingen rett idømmer 50/50 på et så lite barn.