Sure besteforeldre, bursdag eller drite i det?

[Anonym bruker]

En ekstremt lang og sinnsyk historie kort: svigermor og svigerfar har psykiske problemer, førstnevnte verre enn den andre. Svigerfar dilter mer etter, er vel et "offer for manipulering", stakkars...

 

Deres sønn, min mann, har etter å ha vært underkuet, tråkket på og latterliggjort hele livet fått seg en ryggrad og en selvtillit, og da hans mor forsøkte seg på manipuleringen sin igjen nylig, fikk hun svar. Ærlig svar. Rett fra hjertet, men ikke noe usant og heller ingen frekkheter. Bare ren, litt dysset ned, ærlighet. Om hvordan han blir trist og oppgitt over deres oppførsel (både mot meg, og mot ham), og at han ikke lenger finner seg i det. At de må skjerpe seg og oppføre seg ordentlig hvis de ønsker kontakt med oss. Dette er som sagt en lang historie med en dårlig barndom, omsorgssvikt og paranoia.

 

Det svaret tålte hun tydeligvis ikke, og har ikke svart tilbake. Vi vet hva som foregår der borte, hvem som er det store samtaleemnet, det er det samme hver gang. Jeg er den store, stygge ulven som tar pengene til mannen min (hun er jo så lur at hun forteller hva de prater om, tror mannen min er på hennes side, nemlig!). Og at jeg tvinger ham til å få unger, og det tenk selvom svigermor forsøkte å bestemme at vi måtte sterilisere oss etter første barn!

 

Så han fikk nok og tok opp denne dårlige oppførselen for å en gang for alle få nøstet opp i dette. Vi orker ikke krangling og intriger, jeg er ikke vant til sånt og anser ikke det som familie når alle samtaler er baksnakking av andre eller lyving og synsing om hva andre gjør og ikke gjør så jeg har sett dette lenge, og da vi flyttet 1 time vekk fra min manns foreldre, så min mann også dette... Fikk øynene opp, og en mening om hva en familie egentlig skal være. All kjærligheten, ærligheten og det å ha hyggelige stunder sammen. Han blir så sliten av sin "familie", men samtidig er de hans foreldre og vi skulle bare så inderlig ønske at de var hyggelige og trivelige mennesker som man kunne ha hyggelige samtaler med.

 

Ja, så nå er de sure, fornærmet eller hva det måtte være. Tålte ikke at sønnen ikke lot seg manipulere kanskje, hvem vet hvorfor de ikke svarer, men jeg og mannen min avtalte for en mnd siden at kontakten (slik de er for tiden) skal være veldig begrenset, til jul og bursdager eller andre store dager. Og så kom denne siste "krangelen", eller feiden, og da lurer vi på.. Barnet vårt har snart bursdag. Hva da? La være og invitere dem, eller invitere dem i bursdagen av "plikt"? Hva hadde du gjort? Barnet har ikke noe forhold til dem, men litt usikker på hva som er det rette akkurat nå. Blir vel ubehagelig om de kommer også...?

 

Anonymous poster hash: a7065...708

[Førstemann]

Vi har en slik begrenset kontakt med svigermor av nogenlunde de samme årsakene. Vi inviterer alltid. Sjelden hun kommer, da, etter at mannen begynte å sette grenser for hva slags adferd han aksepterer i vårt hjem. Det som er viktig er at det er han som gjør det, og ikke jeg. Men vi har sagt at hun er velkommen i vårt hjem, men på våre premisser.

[Anonym bruker]

Vi har en slik begrenset kontakt med svigermor av nogenlunde de samme årsakene. Vi inviterer alltid. Sjelden hun kommer, da, etter at mannen begynte å sette grenser for hva slags adferd han aksepterer i vårt hjem. Det som er viktig er at det er han som gjør det, og ikke jeg. Men vi har sagt at hun er velkommen i vårt hjem, men på våre premisser.

Og hun lager ikke bråk i selskapet eller etter selskapet? Ønsker at ungene ikke skal få med seg dette. At det går over hodet på dem, men samtidig holde akkurat nok avstand til at svigermor ikke får manipulert.

 

Anonymous poster hash: a7065...708

[Førstemann]

Hun har gjort det foran barna 1 gang, men da var hun ikke hos oss så da dro vi bare. Tror det gikk litt inn på henne. Men som sagt, hun møter jo sjelden opp selv om hun blir invitert så det har ikke blitt noe problem.

[Nissefisen]

Jeg hadde invitert, ikke fordi jeg hadde lyst, men for barna (selv om de ikke har mye kontakt).

[Anonym bruker]

Jeg hadde invitert, ikke fordi jeg hadde lyst, men for barna (selv om de ikke har mye kontakt).

De er heldigvis for små til å forstå enda (eldste er 2), men hvis vi bestemmer oss for å invitere og de setter igang noe bråk, så orker jeg ikke mer...da er det ikke håp. Det går utover psyken til mannen min og, han får angst og blir deprimert stakkar

 

Anonymous poster hash: a7065...708