Ang adferdsproblemer, noen som har noen ord....?

[Anonym bruker]

Hei

 

Har en gutt som går i 2. klasse. Han har slitt gjennom hele barnehagen, 1. og 2. klasse på skolen med det sosiale. Han er egentlig en veldig god og omsorgsfull gutt som egentlig bare vil ha venner. Problemet hans er at han ikke skjønner de sosiale kodene helt og velger feil metoder for å bli med i lek og når han er i lek.

 

Jeg er alene med han og prøver å følge opp som best jeg kan med fotball, svømming, og lekser. Pappaen er ikke veldig mye på banen men har han annenhver helg.

 

Jeg merker at det er så fortvilende, har snakket så mye med han nå i to år og det virker som ingenting går inn, og at han fortsetter å ta valg som ødelegger for han selv. Han gjør ting som kun gir negativ oppmerksomhet og det er utrolig frustrerende å få telefoner fra kontaktlærer om at han ikke har det bra på skolen.

 

Dette har nå gått så langt at vi innser at kontaktlærer og jeg ikke helt klarer å hjelpe han alene, og nå har vi koblet inn sosiallærer. Skal i møte med henne i slutten av neste uke og merker jeg gruer meg veldig. Det er da snakk om å koble inn en instans som skal hjelpe han på skolen og være i situasjonene når de oppstår. Det det er snakk om da er noen fra barnevernet, og jeg merket hvordan det knøt seg i meg med en gang jeg hørte det. Er dette instansen å gå til? Jeg aner virkelig ikke.

 

Jeg vil gjerne få hjelp til å hjelpe han, og kommer til å gjøre hva som helst, men samtidig er jeg redd for å bli satt spørsmålstegn ved som mor. Det er veldig vanskelig inni meg nå, og jeg håper at kanskje noen som har vært borti dette kan komme med noen ord om hvordan prosessen var for dere og hvordan det utviklet seg. Skyter kanskje i blinde her, men prøver.

 

Vondt å se at gutten ikke har det bra på skolen, og vondt å se at han ikke klarer å følge råd og veiledning fra folk som vil han godt. Han er jo det kjæreste jeg har...

 

Hilsen Fortvilt mamma

Anonymous poster hash: 15fb1...f86

[Anonym bruker]

 

Hei

 

Har en gutt som går i 2. klasse. Han har slitt gjennom hele barnehagen, 1. og 2. klasse på skolen med det sosiale. Han er egentlig en veldig god og omsorgsfull gutt som egentlig bare vil ha venner. Problemet hans er at han ikke skjønner de sosiale kodene helt og velger feil metoder for å bli med i lek og når han er i lek.

 

Jeg er alene med han og prøver å følge opp som best jeg kan med fotball, svømming, og lekser. Pappaen er ikke veldig mye på banen men har han annenhver helg.

 

Jeg merker at det er så fortvilende, har snakket så mye med han nå i to år og det virker som ingenting går inn, og at han fortsetter å ta valg som ødelegger for han selv. Han gjør ting som kun gir negativ oppmerksomhet og det er utrolig frustrerende å få telefoner fra kontaktlærer om at han ikke har det bra på skolen.

 

Dette har nå gått så langt at vi innser at kontaktlærer og jeg ikke helt klarer å hjelpe han alene, og nå har vi koblet inn sosiallærer. Skal i møte med henne i slutten av neste uke og merker jeg gruer meg veldig. Det er da snakk om å koble inn en instans som skal hjelpe han på skolen og være i situasjonene når de oppstår. Det det er snakk om da er noen fra barnevernet, og jeg merket hvordan det knøt seg i meg med en gang jeg hørte det. Er dette instansen å gå til? Jeg aner virkelig ikke.

 

Jeg vil gjerne få hjelp til å hjelpe han, og kommer til å gjøre hva som helst, men samtidig er jeg redd for å bli satt spørsmålstegn ved som mor. Det er veldig vanskelig inni meg nå, og jeg håper at kanskje noen som har vært borti dette kan komme med noen ord om hvordan prosessen var for dere og hvordan det utviklet seg. Skyter kanskje i blinde her, men prøver.

 

Vondt å se at gutten ikke har det bra på skolen, og vondt å se at han ikke klarer å følge råd og veiledning fra folk som vil han godt. Han er jo det kjæreste jeg har...

 

Hilsen Fortvilt mamma

 

Anonymous poster hash: 15fb1...f86

Dette høres veldig vanskelig ut. Jeg tror ikke barn klarer å følge råd og veiledning. Et barn trenger å bli sett, speilet og bekreftet slik at det lærer å regulere følelsene sine. Et barn som ikke klarer å regulere følelsene sine får ofte en problemtisk atferd. Er dere som foreldre gode på dette?

 

Anonymous poster hash: c258b...f3b

[Anonym bruker]

 

Hei

 

Har en gutt som går i 2. klasse. Han har slitt gjennom hele barnehagen, 1. og 2. klasse på skolen med det sosiale. Han er egentlig en veldig god og omsorgsfull gutt som egentlig bare vil ha venner. Problemet hans er at han ikke skjønner de sosiale kodene helt og velger feil metoder for å bli med i lek og når han er i lek.

 

Jeg er alene med han og prøver å følge opp som best jeg kan med fotball, svømming, og lekser. Pappaen er ikke veldig mye på banen men har han annenhver helg.

 

Jeg merker at det er så fortvilende, har snakket så mye med han nå i to år og det virker som ingenting går inn, og at han fortsetter å ta valg som ødelegger for han selv. Han gjør ting som kun gir negativ oppmerksomhet og det er utrolig frustrerende å få telefoner fra kontaktlærer om at han ikke har det bra på skolen.

 

Dette har nå gått så langt at vi innser at kontaktlærer og jeg ikke helt klarer å hjelpe han alene, og nå har vi koblet inn sosiallærer. Skal i møte med henne i slutten av neste uke og merker jeg gruer meg veldig. Det er da snakk om å koble inn en instans som skal hjelpe han på skolen og være i situasjonene når de oppstår. Det det er snakk om da er noen fra barnevernet, og jeg merket hvordan det knøt seg i meg med en gang jeg hørte det. Er dette instansen å gå til? Jeg aner virkelig ikke.

 

Jeg vil gjerne få hjelp til å hjelpe han, og kommer til å gjøre hva som helst, men samtidig er jeg redd for å bli satt spørsmålstegn ved som mor. Det er veldig vanskelig inni meg nå, og jeg håper at kanskje noen som har vært borti dette kan komme med noen ord om hvordan prosessen var for dere og hvordan det utviklet seg. Skyter kanskje i blinde her, men prøver.

 

Vondt å se at gutten ikke har det bra på skolen, og vondt å se at han ikke klarer å følge råd og veiledning fra folk som vil han godt. Han er jo det kjæreste jeg har...

 

Hilsen Fortvilt mamma

 

Anonymous poster hash: 15fb1...f86

Dette høres veldig vanskelig ut. Jeg tror ikke barn klarer å følge råd og veiledning. Et barn trenger å bli sett, speilet og bekreftet slik at det lærer å regulere følelsene sine. Et barn som ikke klarer å regulere følelsene sine får ofte en problemtisk atferd. Er dere som foreldre gode på dette?

 

Anonymous poster hash: c258b...f3b

 

Ja det mener jeg at jeg er (jeg kan ikke snakke for faren, for han er ikke mye på banen) og har prøvd alt i min makt med positive tilbakemeldinger og stjernesystem, masse oppmerksomhet og kjærlighet.

 

Kontaktlærer sier også at barnet mitt er en nøtt og hun har jobbet en stund i skolen , men ingen av de tingene som vanligvis fungerer på barn fungerer på han.

 

Veldig vond følelse, og man føler jo at man kommer til kort.

Kan også nevne at jeg er en ressurssterk dame i slutten av 30 årene med god jobb. Han har også veldig engasjerte besteforeldre og onkler og tanter.

 

Ser ikke mye av problemene på hjemmebane, bortsett fra en viss "intensitet" om vi har besøk, men det er på skolen problemet ligger. Det er så viktig for han med venner, og han klarer liksom ikke å holde på de fordi han plutselig finner på noe som gjør at de ikke liker han lenger. Dette gjør jo noe med selvbildet hans. Og det er forferdelig å se på at han er lei seg fordi han føler at han ikke har venner. Samtidig vanskelig å gjøre noe annet enn å prøve å gi gode råd for å hjelpe han til å ta rette valg.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 15fb1...f86

[Anonym bruker]

Jeg synes det er merkelig at ingen nevner PPT og BUP her, som jeg tenker at ville være den mest naturlige veien å gå. Nå er det litt ulikt fra kommune ti kommune, men i veldig mange kommuner må man innom PPT før man kan henvise til utredning hos BUP. Jeg vet ikke helt hvor kjent du er bed instansene, så jeg kan forklare kort, og så må jeg bare beklage om du synes jeg er belærende, men jeg får inntrykk av at dette er litt nytt for deg?

 

PPT er en pedagogisk-psykologisk tjeneste som skal ivareta at barn med ulike ekstra behov og utfordringer får god nok og rett tilrettelegging i barnehage og på skolen. De skriver bl.a. sakkyndige uttalelser om hva de anbefaler av tilrettelegging, og innkaller til jevnlige møter for å se at barnet blir fulgt opp tilfredsstillende. De kan også foreta noe testing og utredning, men i utgangspunktet ikke sette så mange diagnoser. Likevel må ofte barnet meldes opp til PPT og disse igjen utrede det du kan/har lov til (f.eks. evnetesting) slik at disse papirene følger med til BUP.

 

BUP står for barne- og ungdomspsoriatisk poliklinikk. I BUP jobber det både leger, psykologer, sosionomer osv. Til sammen er disse kvalifisert til å stille diagnoser som autisme, ADHD, Tourettes osv, og er den instansen som håndterer og behandler angst, OCD, depresjon osv, og sosiale vansker. Det er fastlegen som må sende henvisning til BUP, men da må han/hun først foreta en somatisk undersøkelse av barnet (altså en fysisk sjekk av syn, hørsel, reflekser osv + blodprøver) og legger da ved papirer fra en ev. utredning hos PPT.

 

Slik du beskriver barnet ditt, og det faktum at problemet er mer økende enn minskende, ville jeg begynt å tenke i de baner at det kan være en underliggende grunn for de sosiale vanskene. Selv om det virker fremmed og rart å tenke på dette nå, er det ofte slik at f.eks. milde former for både autisme, ADHD osv ofte ikke er spesielt synlige eller åpenbare for verken foreldre eller skolen (jeg snakker av egen erfaring her også), men gir seg små utslag som f.eks. i nedsatt sosial kompetanse, vansker med søvn, rastløshet osv.

 

Jeg synes du skal begynne med å melde barnet ditt til PPT. Dette kan du gjøre helt selv, og du gjør det ved å Google opp PPT og din kommune og så følge anvisningene. Der forklarer du problemene så grundig og godt som du kan. Det er en del ventetid, men det kan være verd det. Aller best er det å få skolen med på laget. Problemet er bare at lærere på mange skoler får ordre fra ledelsen, som igjen har fått ordre fra skoleeier, om at de helst og i det lengste ikke skal melde barn til PPT (det er for dyrt må vite) Jeg synes i hvert fall ikke at barnevernet skal inn i bildet ut i fra det du beskriver.

Anonymous poster hash: 58dbe...25e

[Anonym bruker]

*ungdomspsykriatisk skulle det stå lenger oppe i innlegget mitt.

 

Anonym over her.

Anonymous poster hash: 58dbe...25e

[Anonym bruker]

 

Jeg synes det er merkelig at ingen nevner PPT og BUP her, som jeg tenker at ville være den mest naturlige veien å gå. Nå er det litt ulikt fra kommune ti kommune, men i veldig mange kommuner må man innom PPT før man kan henvise til utredning hos BUP. Jeg vet ikke helt hvor kjent du er bed instansene, så jeg kan forklare kort, og så må jeg bare beklage om du synes jeg er belærende, men jeg får inntrykk av at dette er litt nytt for deg?

 

PPT er en pedagogisk-psykologisk tjeneste som skal ivareta at barn med ulike ekstra behov og utfordringer får god nok og rett tilrettelegging i barnehage og på skolen. De skriver bl.a. sakkyndige uttalelser om hva de anbefaler av tilrettelegging, og innkaller til jevnlige møter for å se at barnet blir fulgt opp tilfredsstillende. De kan også foreta noe testing og utredning, men i utgangspunktet ikke sette så mange diagnoser. Likevel må ofte barnet meldes opp til PPT og disse igjen utrede det du kan/har lov til (f.eks. evnetesting) slik at disse papirene følger med til BUP.

 

BUP står for barne- og ungdomspsoriatisk poliklinikk. I BUP jobber det både leger, psykologer, sosionomer osv. Til sammen er disse kvalifisert til å stille diagnoser som autisme, ADHD, Tourettes osv, og er den instansen som håndterer og behandler angst, OCD, depresjon osv, og sosiale vansker. Det er fastlegen som må sende henvisning til BUP, men da må han/hun først foreta en somatisk undersøkelse av barnet (altså en fysisk sjekk av syn, hørsel, reflekser osv + blodprøver) og legger da ved papirer fra en ev. utredning hos PPT.

 

Slik du beskriver barnet ditt, og det faktum at problemet er mer økende enn minskende, ville jeg begynt å tenke i de baner at det kan være en underliggende grunn for de sosiale vanskene. Selv om det virker fremmed og rart å tenke på dette nå, er det ofte slik at f.eks. milde former for både autisme, ADHD osv ofte ikke er spesielt synlige eller åpenbare for verken foreldre eller skolen (jeg snakker av egen erfaring her også), men gir seg små utslag som f.eks. i nedsatt sosial kompetanse, vansker med søvn, rastløshet osv.

 

Jeg synes du skal begynne med å melde barnet ditt til PPT. Dette kan du gjøre helt selv, og du gjør det ved å Google opp PPT og din kommune og så følge anvisningene. Der forklarer du problemene så grundig og godt som du kan. Det er en del ventetid, men det kan være verd det. Aller best er det å få skolen med på laget. Problemet er bare at lærere på mange skoler får ordre fra ledelsen, som igjen har fått ordre fra skoleeier, om at de helst og i det lengste ikke skal melde barn til PPT (det er for dyrt må vite) Jeg synes i hvert fall ikke at barnevernet skal inn i bildet ut i fra det du beskriver.

 

Anonymous poster hash: 58dbe...25e

 

Tusen takk for svar. Og ja du har helt rett, jeg er ikke så veldig kjent med disse instansene.

 

Jeg syns også det var merkelig at de dro frem barnevernet, snakket med kontaktlærer i går og det var sosiallærer som hadde nevnt at det var der man måtte søke hjelp... Kontaktlærer hadde også reagert på dette.

 

Får høre litt mer på møtet i neste uke, det viktigste for meg er at gutten min får det bra, og jeg skal vurdere også disse instansene du nevner og høre også om dette i det møtet.

 

Jeg er ikke redd barnevernet for jeg vet at jeg har alt på det rene sånn sett. Så om de kan gi noen råd og tips til hvordan vi løser dette for han så er jo det også fint.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 15fb1...f86

[Anonym bruker]

En annen ting, far her nekter å innse at det er noe "galt" med sønnen sin.

 

Er dette noe jeg kan gjennomføre alene (altså BUP og PPT) eller må de ha godkjennelse fra begge foreldre?

 

HI

Anonymous poster hash: 15fb1...f86

[Anonym bruker]

 

En annen ting, far her nekter å innse at det er noe "galt" med sønnen sin.

 

Er dette noe jeg kan gjennomføre alene (altså BUP og PPT) eller må de ha godkjennelse fra begge foreldre?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 15fb1...f86

 

Jeg er ganske sikker på at du kan melde opp uten godkjennelse fra far. Jeg kan i hvert fall ikke huske at vi begge måtte signere eller godkjenne noe da vi meldte opp.

 

Uten å utbrodere for mye, kan jeg si at med vår sønn hadde vi ikke mistanke om noe som helst før mot slutten av 2. klasse. Da synes vi at "noe" skurret litt med ham uten at vi kunne sette fingeren på det. Læreren synes gutten vår var flink og grei, men måtte litt for ofte "på do", spisse blyanter osv, var litt for ofte sen inn fra friminutter, litt for ofte i konflikt med klassekamerater selv om han egentlig hadde mange venner osv. Vi på vår side synes han byttet litt for mye på venner, reagerte litt for kraftig på nye situasjoner, at det var rart at ikke søvnvanskene hadde gått over osv. Etter hvert ble det mer og mer av dette lille "noe", og i tillegg falt han mer og mer etter på lesing og skriving. Likevel gikk det helt til 4. klasse før vi så smått begynte å vurdere utredning.

 

Først i 6. klasse var vår gutt ferdig utredet, og det viste seg at han har Tourettes og ADHD. Begge diagnosene ble foreslått av BUP tidlig, men det var likevel et lite sjokk. Han passet liksom ikke inn i det bildet jeg hadde av barn med disse diagnosene, spesielt ikke ADHD. Gutten vår var jo både så snill, smart, hadde mange venner osv og hadde aldri "hengt i gardinene" eller vært slem med noen slik jeg nok feilaktig hadde sett for meg at alle med ADHD var.

 

Poenget med at jeg skriver dette, er at det kan være både vanskelig og faktisk litt vondt, å se at det kan være noe "mer" med barnet sitt. Det er ikke alle barn som har veldig tydelig trekk eller symptomer på diagnoser man har hørt om, og man må gjerne være trent for å se dem, noe vi ikke var. Vi visste f.eks. ikke at den hoppende "leken" hans utenfor var tics, eller at den ustanselige trangen til å fikle med ting var en form for hyperaktivitet, men nå har i jo lært.

 

Uansett vil jeg ønske deg lykke til videre!

 

Anonymous poster hash: 58dbe...25e

[Anonym bruker]

Kunne i grunn ha skrevet samme innlegg for mange år siden. Gutten min har alltid hatt problemer sosialt og hjertet mitt bløt med tanke på alt det han har opplevd av avvisninger og negative tilbakemeldinger gjennom årene. Det gikk så langt at han på ungdomsskolen måtte bytte over til en spesialskole pga mobbing, skolevegring og stryk-karakterer i alle fag.

 

Jeg ble etterhvert som han vokste til klar over at noe var annerledes med denne vakre ungen min, at han ikke valgte å bli satt utenfor, at han rett og slett ikke klarte å ta de riktige valgene. Fra ca fjerde klasse presset jeg på en utredning, men vi kom aldri inn. Har ikke tall på hvor mange henvisninger til bupa jeg har fått Fastlegen til å skrive, men fikk avslag på avslag. Til slutt var det så ille at gutten i sjuende klasse prøvde å ta livet av seg. Vi fikk da komme inn på bupa, men ikke til utredning, men familieterapi. Bevares, var absolutt nyttig det, men de nektet å se at det kunne være noen underliggende fysiologisk grunn for at ting ble som de ble. Etter å ha hatt ukentlig timer på bupa I ca 1,5 år, ble han friskmeldt og tuppet ut igjen.

 

Etter ca to år, sto vi igjen på randen, INGENTING fungerte, men bupa ville fremdeles ikke utrede. Til slutt tok jeg kontakt med barnevernet, fikk de til å åpne sak. Jeg nektet å sitte å se på at gutten min gikk til grunne og jeg kom rett og slett ikke gjennom. Jeg fikk saksbehandler til å henvise han til bupa (igjen..) og da måtte de ta oss inn. 17 - år gammel ble han til slutt utredet og fikk en soleklar adhd - diagnose. Han ville selv prøve medisinering og etter å ha prøv ut litt forskjellig, fant vi det som fungere for han. Han er i dag mer eller mindre uten symtomer på adhd så lenge han bruker medisinene sine, glemmer han dem en dag, merker jeg det umiddelbart. Men han har gått glipp av så mye og sjelen hans har store sår. Jeg blir så utrolig lei meg på hans vegne med tanke på hvordan ting kunne ha vært dersom han fikk denne utredningen tidligere.

 

Nå har jeg skrive meg litt bort her kjenner jeg. Men det jeg ønsker å si deg, er som følger : Dersom dette har vært et problem for han hele veien og de almennpedagofiske tiltakene ikke fungerer, så få han inn på bupa og få han utredet. Sånn sett er det greit å få barnevernet på banen. De kan også henvise, og har ofte større tyngde enn legen.

 

Jeg håper så inderlig at ting ordner seg for deg og gutten din.

 

 

 

Anonymous poster hash: c847d...969

[Anonym bruker]

 

 

En annen ting, far her nekter å innse at det er noe "galt" med sønnen sin.

 

Er dette noe jeg kan gjennomføre alene (altså BUP og PPT) eller må de ha godkjennelse fra begge foreldre?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 15fb1...f86

 

Jeg er ganske sikker på at du kan melde opp uten godkjennelse fra far. Jeg kan i hvert fall ikke huske at vi begge måtte signere eller godkjenne noe da vi meldte opp.

 

Uten å utbrodere for mye, kan jeg si at med vår sønn hadde vi ikke mistanke om noe som helst før mot slutten av 2. klasse. Da synes vi at "noe" skurret litt med ham uten at vi kunne sette fingeren på det. Læreren synes gutten vår var flink og grei, men måtte litt for ofte "på do", spisse blyanter osv, var litt for ofte sen inn fra friminutter, litt for ofte i konflikt med klassekamerater selv om han egentlig hadde mange venner osv. Vi på vår side synes han byttet litt for mye på venner, reagerte litt for kraftig på nye situasjoner, at det var rart at ikke søvnvanskene hadde gått over osv. Etter hvert ble det mer og mer av dette lille "noe", og i tillegg falt han mer og mer etter på lesing og skriving. Likevel gikk det helt til 4. klasse før vi så smått begynte å vurdere utredning.

 

Først i 6. klasse var vår gutt ferdig utredet, og det viste seg at han har Tourettes og ADHD. Begge diagnosene ble foreslått av BUP tidlig, men det var likevel et lite sjokk. Han passet liksom ikke inn i det bildet jeg hadde av barn med disse diagnosene, spesielt ikke ADHD. Gutten vår var jo både så snill, smart, hadde mange venner osv og hadde aldri "hengt i gardinene" eller vært slem med noen slik jeg nok feilaktig hadde sett for meg at alle med ADHD var.

 

Poenget med at jeg skriver dette, er at det kan være både vanskelig og faktisk litt vondt, å se at det kan være noe "mer" med barnet sitt. Det er ikke alle barn som har veldig tydelig trekk eller symptomer på diagnoser man har hørt om, og man må gjerne være trent for å se dem, noe vi ikke var. Vi visste f.eks. ikke at den hoppende "leken" hans utenfor var tics, eller at den ustanselige trangen til å fikle med ting var en form for hyperaktivitet, men nå har i jo lært.

 

Uansett vil jeg ønske deg lykke til videre!

 

Anonymous poster hash: 58dbe...25e

 

Igjen tusen takk.

 

Ja det kan være at det er noe sånt. Får han medisiner nå da eller annen behandling? Merker dere forskjell på han etter at dere fikk hjelp?

 

Det kan jo være noe sånt med min sønn også, han har ofte en fikle trang og en trang til å lage lyd uansett nesten. Har tenkt på det som oppmerksomhetsbehov men det kan jo være noe han sliter med faktisk som ikke han kan kontrollere om han vil eller ikke.

 

Han er også veldig smart faglig, spesielt i matte, og kan konsentrere seg og sitte rolig i lengre perioder om det er noe han syns er interessant eller spennende.

 

Får vel bare være glad for at vi nå får hjelp og starte med samtalen neste uke og ta det derfra.

 

Takk for fine og støttende ord Man føler liksom at man har feilet litt som mor når sånne ting oppstår (selv om jeg vet at jeg ikke kunne gjort noe annerledes).

 

HI

 

Anonymous poster hash: 15fb1...f86

[Anonym bruker]

Kunne i grunn ha skrevet samme innlegg for mange år siden. Gutten min har alltid hatt problemer sosialt og hjertet mitt bløt med tanke på alt det han har opplevd av avvisninger og negative tilbakemeldinger gjennom årene. Det gikk så langt at han på ungdomsskolen måtte bytte over til en spesialskole pga mobbing, skolevegring og stryk-karakterer i alle fag.

 

Jeg ble etterhvert som han vokste til klar over at noe var annerledes med denne vakre ungen min, at han ikke valgte å bli satt utenfor, at han rett og slett ikke klarte å ta de riktige valgene. Fra ca fjerde klasse presset jeg på en utredning, men vi kom aldri inn. Har ikke tall på hvor mange henvisninger til bupa jeg har fått Fastlegen til å skrive, men fikk avslag på avslag. Til slutt var det så ille at gutten i sjuende klasse prøvde å ta livet av seg. Vi fikk da komme inn på bupa, men ikke til utredning, men familieterapi. Bevares, var absolutt nyttig det, men de nektet å se at det kunne være noen underliggende fysiologisk grunn for at ting ble som de ble. Etter å ha hatt ukentlig timer på bupa I ca 1,5 år, ble han friskmeldt og tuppet ut igjen.

 

Etter ca to år, sto vi igjen på randen, INGENTING fungerte, men bupa ville fremdeles ikke utrede. Til slutt tok jeg kontakt med barnevernet, fikk de til å åpne sak. Jeg nektet å sitte å se på at gutten min gikk til grunne og jeg kom rett og slett ikke gjennom. Jeg fikk saksbehandler til å henvise han til bupa (igjen..) og da måtte de ta oss inn. 17 - år gammel ble han til slutt utredet og fikk en soleklar adhd - diagnose. Han ville selv prøve medisinering og etter å ha prøv ut litt forskjellig, fant vi det som fungere for han. Han er i dag mer eller mindre uten symtomer på adhd så lenge han bruker medisinene sine, glemmer han dem en dag, merker jeg det umiddelbart. Men han har gått glipp av så mye og sjelen hans har store sår. Jeg blir så utrolig lei meg på hans vegne med tanke på hvordan ting kunne ha vært dersom han fikk denne utredningen tidligere.

 

Nå har jeg skrive meg litt bort her kjenner jeg. Men det jeg ønsker å si deg, er som følger : Dersom dette har vært et problem for han hele veien og de almennpedagofiske tiltakene ikke fungerer, så få han inn på bupa og få han utredet. Sånn sett er det greit å få barnevernet på banen. De kan også henvise, og har ofte større tyngde enn legen.

 

Jeg håper så inderlig at ting ordner seg for deg og gutten din.

 

 

 

Anonymous poster hash: c847d...969

Nå fikk jeg tårer i øynene... Så sterkt å lese.

 

Godt det endelig ordnet seg med gutten deres, og håper han får leget sårene etter som årene går.

 

Og takk for råd og lykkeønskninger. Jeg ser for meg at jeg må være veldig sterk fremover...

 

HI

 

Anonymous poster hash: 15fb1...f86

[Anonym bruker]

 

 

 

En annen ting, far her nekter å innse at det er noe "galt" med sønnen sin.

 

Er dette noe jeg kan gjennomføre alene (altså BUP og PPT) eller må de ha godkjennelse fra begge foreldre?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 15fb1...f86

 

Jeg er ganske sikker på at du kan melde opp uten godkjennelse fra far. Jeg kan i hvert fall ikke huske at vi begge måtte signere eller godkjenne noe da vi meldte opp.

 

Uten å utbrodere for mye, kan jeg si at med vår sønn hadde vi ikke mistanke om noe som helst før mot slutten av 2. klasse. Da synes vi at "noe" skurret litt med ham uten at vi kunne sette fingeren på det. Læreren synes gutten vår var flink og grei, men måtte litt for ofte "på do", spisse blyanter osv, var litt for ofte sen inn fra friminutter, litt for ofte i konflikt med klassekamerater selv om han egentlig hadde mange venner osv. Vi på vår side synes han byttet litt for mye på venner, reagerte litt for kraftig på nye situasjoner, at det var rart at ikke søvnvanskene hadde gått over osv. Etter hvert ble det mer og mer av dette lille "noe", og i tillegg falt han mer og mer etter på lesing og skriving. Likevel gikk det helt til 4. klasse før vi så smått begynte å vurdere utredning.

 

Først i 6. klasse var vår gutt ferdig utredet, og det viste seg at han har Tourettes og ADHD. Begge diagnosene ble foreslått av BUP tidlig, men det var likevel et lite sjokk. Han passet liksom ikke inn i det bildet jeg hadde av barn med disse diagnosene, spesielt ikke ADHD. Gutten vår var jo både så snill, smart, hadde mange venner osv og hadde aldri "hengt i gardinene" eller vært slem med noen slik jeg nok feilaktig hadde sett for meg at alle med ADHD var.

 

Poenget med at jeg skriver dette, er at det kan være både vanskelig og faktisk litt vondt, å se at det kan være noe "mer" med barnet sitt. Det er ikke alle barn som har veldig tydelig trekk eller symptomer på diagnoser man har hørt om, og man må gjerne være trent for å se dem, noe vi ikke var. Vi visste f.eks. ikke at den hoppende "leken" hans utenfor var tics, eller at den ustanselige trangen til å fikle med ting var en form for hyperaktivitet, men nå har i jo lært.

 

Uansett vil jeg ønske deg lykke til videre!

 

Anonymous poster hash: 58dbe...25e

 

Igjen tusen takk.

 

Ja det kan være at det er noe sånt. Får han medisiner nå da eller annen behandling? Merker dere forskjell på han etter at dere fikk hjelp?

 

Det kan jo være noe sånt med min sønn også, han har ofte en fikle trang og en trang til å lage lyd uansett nesten. Har tenkt på det som oppmerksomhetsbehov men det kan jo være noe han sliter med faktisk som ikke han kan kontrollere om han vil eller ikke.

 

Han er også veldig smart faglig, spesielt i matte, og kan konsentrere seg og sitte rolig i lengre perioder om det er noe han syns er interessant eller spennende.

 

Får vel bare være glad for at vi nå får hjelp og starte med samtalen neste uke og ta det derfra.

 

Takk for fine og støttende ord Man føler liksom at man har feilet litt som mor når sånne ting oppstår (selv om jeg vet at jeg ikke kunne gjort noe annerledes).

 

HI

 

Anonymous poster hash: 15fb1...f86

 

Ja, den følelsen av å ha feilet er helt grusom. Sånn sett er det en lettelse å få diagnoser, fordi man da får en forklaring på ting som har tynget en. F.eks. det med søvn for oss. Vi følte oss ofte veldig uglesett da han var yngre og vi "aldri" fikk ham til å sove. Det måtte jo så klart være noe vi gjorde galt! Vel, nå har overlegen på nevrologisk avdeling som er spesialist på søvnvansker konstatert at han har alvorlige søvnvansker som skylder reguleringsvansker (det er til og med synlig på EEG-tester ved at det er større topper enn normalt). Det var SÅ deilig å få en grunn! Vite at det faktisk ikke var vår feil på noen måte. For meg ble det litt som å få en slags oppreisning, hvor tåpelig det enn høres ut.

 

Ja, gutten vår får medikamentell behandling og i tillegg tilrettelegging, og livskvaliteten hans er vanvittig mye bedre nå. Han tar bare medisin akkurat når han er på skolen, så han er medisinfri på ettermiddager og i helger. Hovedproblemet hans på skolen er konsentrasjons- og oppmerksomhetsvansker, samt en del tics. Medisinene hjelper ham til å holde fokus og demper tics. Tilretteleggingen gjør resten av jobben, f.eks. mindre lekser, egen PC (han har dysleksi også), mulighet til å forlate klasserommet ved behov, hvor han sitter i klasserommet, lærer kommer bort til ham og hjelper ham i gang med oppgaver osv. Men aller viktigst, å bli møtt som den han er. At ingen stirrer rart på ham lenger om han ticser fordi de vet hva det er osv.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 58dbe...25e

[Anonym bruker]

 

 

 

 

En annen ting, far her nekter å innse at det er noe "galt" med sønnen sin.

 

Er dette noe jeg kan gjennomføre alene (altså BUP og PPT) eller må de ha godkjennelse fra begge foreldre?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 15fb1...f86

 

Jeg er ganske sikker på at du kan melde opp uten godkjennelse fra far. Jeg kan i hvert fall ikke huske at vi begge måtte signere eller godkjenne noe da vi meldte opp.

 

Uten å utbrodere for mye, kan jeg si at med vår sønn hadde vi ikke mistanke om noe som helst før mot slutten av 2. klasse. Da synes vi at "noe" skurret litt med ham uten at vi kunne sette fingeren på det. Læreren synes gutten vår var flink og grei, men måtte litt for ofte "på do", spisse blyanter osv, var litt for ofte sen inn fra friminutter, litt for ofte i konflikt med klassekamerater selv om han egentlig hadde mange venner osv. Vi på vår side synes han byttet litt for mye på venner, reagerte litt for kraftig på nye situasjoner, at det var rart at ikke søvnvanskene hadde gått over osv. Etter hvert ble det mer og mer av dette lille "noe", og i tillegg falt han mer og mer etter på lesing og skriving. Likevel gikk det helt til 4. klasse før vi så smått begynte å vurdere utredning.

 

Først i 6. klasse var vår gutt ferdig utredet, og det viste seg at han har Tourettes og ADHD. Begge diagnosene ble foreslått av BUP tidlig, men det var likevel et lite sjokk. Han passet liksom ikke inn i det bildet jeg hadde av barn med disse diagnosene, spesielt ikke ADHD. Gutten vår var jo både så snill, smart, hadde mange venner osv og hadde aldri "hengt i gardinene" eller vært slem med noen slik jeg nok feilaktig hadde sett for meg at alle med ADHD var.

 

Poenget med at jeg skriver dette, er at det kan være både vanskelig og faktisk litt vondt, å se at det kan være noe "mer" med barnet sitt. Det er ikke alle barn som har veldig tydelig trekk eller symptomer på diagnoser man har hørt om, og man må gjerne være trent for å se dem, noe vi ikke var. Vi visste f.eks. ikke at den hoppende "leken" hans utenfor var tics, eller at den ustanselige trangen til å fikle med ting var en form for hyperaktivitet, men nå har i jo lært.

 

Uansett vil jeg ønske deg lykke til videre!

 

Anonymous poster hash: 58dbe...25e

 

Igjen tusen takk.

 

Ja det kan være at det er noe sånt. Får han medisiner nå da eller annen behandling? Merker dere forskjell på han etter at dere fikk hjelp?

 

Det kan jo være noe sånt med min sønn også, han har ofte en fikle trang og en trang til å lage lyd uansett nesten. Har tenkt på det som oppmerksomhetsbehov men det kan jo være noe han sliter med faktisk som ikke han kan kontrollere om han vil eller ikke.

 

Han er også veldig smart faglig, spesielt i matte, og kan konsentrere seg og sitte rolig i lengre perioder om det er noe han syns er interessant eller spennende.

 

Får vel bare være glad for at vi nå får hjelp og starte med samtalen neste uke og ta det derfra.

 

Takk for fine og støttende ord Man føler liksom at man har feilet litt som mor når sånne ting oppstår (selv om jeg vet at jeg ikke kunne gjort noe annerledes).

 

HI

 

Anonymous poster hash: 15fb1...f86

 

Ja, den følelsen av å ha feilet er helt grusom. Sånn sett er det en lettelse å få diagnoser, fordi man da får en forklaring på ting som har tynget en. F.eks. det med søvn for oss. Vi følte oss ofte veldig uglesett da han var yngre og vi "aldri" fikk ham til å sove. Det måtte jo så klart være noe vi gjorde galt! Vel, nå har overlegen på nevrologisk avdeling som er spesialist på søvnvansker konstatert at han har alvorlige søvnvansker som skylder reguleringsvansker (det er til og med synlig på EEG-tester ved at det er større topper enn normalt). Det var SÅ deilig å få en grunn! Vite at det faktisk ikke var vår feil på noen måte. For meg ble det litt som å få en slags oppreisning, hvor tåpelig det enn høres ut.

 

Ja, gutten vår får medikamentell behandling og i tillegg tilrettelegging, og livskvaliteten hans er vanvittig mye bedre nå. Han tar bare medisin akkurat når han er på skolen, så han er medisinfri på ettermiddager og i helger. Hovedproblemet hans på skolen er konsentrasjons- og oppmerksomhetsvansker, samt en del tics. Medisinene hjelper ham til å holde fokus og demper tics. Tilretteleggingen gjør resten av jobben, f.eks. mindre lekser, egen PC (han har dysleksi også), mulighet til å forlate klasserommet ved behov, hvor han sitter i klasserommet, lærer kommer bort til ham og hjelper ham i gang med oppgaver osv. Men aller viktigst, å bli møtt som den han er. At ingen stirrer rart på ham lenger om han ticser fordi de vet hva det er osv.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 58dbe...25e

 

Det forstår jeg veldig godt. At det må være en lettelse å se at det ikke er noe man kunne gjort annerledes fordi det er andre grunner til at han har problemer enn det man kan kontrollere selv.

På en måte så håper jeg jo at han bare kan få litt hjelp og veiledning og at han ikke har noen diagnose, samtidig som det ville vært en forklaring på mange år med problemer.

 

Huff..... Godt det snart er ferie i alle fall

 

HI

 

Anonymous poster hash: 15fb1...f86

[Iiiiik]

 

En annen ting, far her nekter å innse at det er noe "galt" med sønnen sin.

 

Er dette noe jeg kan gjennomføre alene (altså BUP og PPT) eller må de ha godkjennelse fra begge foreldre?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 15fb1...f86

 

Nei, far må samtykke til at BUP er inne i hvert fall, så sant dere begge har foreldreansvar.

[Anonym bruker]

Jeg reagerer på at det ikke er involvert flere instanser fra bhg-tiden...?

 

 

 

Anonymous poster hash: 10938...ff3

[Anonym bruker]

Jeg reagerer på at det ikke er involvert flere instanser fra bhg-tiden...?

 

 

 

Anonymous poster hash: 10938...ff3

Det kom en psykolog fra psykologisk team og observerte han et par uker der. De mente da at han hadde vansker men at det ville rette seg med veiledning. Og at det ikke så ut som han hadde noen diagnose. Det mente de hele veien fra han var 2,5 år og frem til han sluttet i bhg. De mente til og med det ikke var noe å meddele skolen og gjøre de obs på det. Det gjorde jeg da imidlertid selv.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 15fb1...f86

[Anonym bruker]

Her tenker jeg asperger eller en annen form for autisme, i mild form. Typiske trekk, de du nevner. Press på, her må ppt og bup inn!

 

Anonymous poster hash: f404b...e9e

[Anonym bruker]

Mye tyder på en diagnose innenfor autisme spekteret, retning asperger. Jeg ville sent en henvisning til PPT. Den må underskrives av mor og far hvis dere har delt foreldreansvar. Nå vet jeg ikke hvor du bor, men noen kommuner har mobilt team. Mobilt team kan komme å foreta en observasjon av skolesituasjonen, samt veilede både personell og foresatte. Trenger ingen henvisning? Ta en tlf.

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 823f3...e84

[Anonym bruker]

Hva med å søke han inn på steinerskole? Der har de litt mer takhøyde for alle typer personligheter.

 

Anonymous poster hash: 02ff9...e2d

[Anonym bruker]

Hva med å søke han inn på steinerskole? Der har de litt mer takhøyde for alle typer personligheter. Anonymous poster hash: 02ff9...e2d

Takhøyde for mange ulike personlighetstyper ja, men ofte lite erfaring innen det spesialpedagogiske feltet. Har jobbet som spesialpedagog i barnehage i 15 år, og har hatt mange barn hvor foreldrene har kommet frem til at Steinerskolen kunne være et godt alternativ pga steinerpedagogikken og gjerne mindre grupper enn i skolen. Av 8 barn som har begynt der i 1 klasse, har 7 av foreldrene tatt ut barna innen første skoleår. Selvsagt store forskjeller fra skole til skole vil jeg tro, men har aldri hørt verken en psykolog, fysioterapeut eller logoped anbefalt Steinerskolen for noen av de mange barna jeg har hatt gjennom årene. Jeg synes ikke dette er et godt forslag.

 

Anonymous poster hash: 5feaf...568

[Anonym bruker]

Det kan tenkes tjenester for barn og unge er organisert veldig utradisjonelt i deres kommune. Men sånn normalt sett, nei. Det du beskriver er overhodet ikke noen barnevernssak.

 

Utredning av PPT, eventuelt henvisning til BUP.

 

mvh

barnevernkonsulent

Anonymous poster hash: 16278...ccc