jøss, skrikingen har vokst på meg

[Anonym bruker]

4/5 mnd på veg og husker med førstemann så tenkte jeg "håper ikke vi får en skrikebaby" da jeg hørte hylende babyer/barn. Vel, det fikk vi. Ved toårs alder skriker hun fortsatt mye og har mye vilje/temperament.

 

er jo egentlig redd for skriking, ingen ønsker vel skriking, men da jeg hørte barneskrik istad tenkte jeg bare "gleder meg til å få baby" er jeg UNORMAL eller? Kanskje skrikingen er en så stor del av livet mitt at den er mer bakgrunnsstøy?

 

Anonymous poster hash: 88c70...649

[Anonym bruker]

Når de skriker vil de noe, da blir de noen. Jeg har alltid sett på skrikingen som kommunikasjon, karakter, personlighet. Det er ikke bare en ulyd, det er en utstrakt hånd etter kontakt!

Anonymous poster hash: c4c52...9cb

[Anonym bruker]

Jeg har også ei datter som har skreket mye, det er en form for kommunikasjon, vise at hun vil ha kontakt, at hun ikke får til, at hun vil noe osv., men nå er hun to, og skriker fordi hun liker å høre sin egen stemme Hun tester stemmen skikkelig ut. 
Det er slitsomt, men nå er jeg høygravid med andremann og kan si med en gang at jeg gruer meg til GRÅT, ikke skriking. Skriking tåler jeg, det har nok vokst på meg også. Men gråt er vondt, særlig om man ikke finner årsaken. 

Anonymous poster hash: 85b3b...8a1