klarer ikke to - katastrofetanker

[Anonym bruker]

Fikk plutselig angst. På vei med nr 2 og det er nesten så det gikk opp for meg hva jeg har gjort. Følelsen av at jeg ikke klarer to. Det blir for mye. Jeg kom meg bare såvidt gjennom 1 år med våkenetter. Istad så jeg for meg at jeg stakk fra alle etter fødsel (noe som ikke kommer til å skje irl). Det føltes betryggende å "ha muligheten". Er så dritt lei av å føle det sånn. Vil bare være glad og sterk. Ha det bra, være en god mamma og stille opp 109%

 

Anonymous poster hash: bb125...121

[Iiiiik]

Min erfaring er at to er slitsomt i en periode. Særlig når den lille sover mindre og etter hvert krabber og må passes på kontinuerlig, er det vanskelig å være sikker på at "den store" får nok. Min hyppigst brukte hjelpetanke er at "når alle andre klarer det, så må jo jeg også klare det". Er jeg ekstra urolig, kan jeg lete opp konkrete eksempler der utgangspunktet er ekstra ille, men hvor det allikevel går bra.

 

Dessuten er det helt innlysende her i hvert fall at de tre har utrolig stor glede av hverandre og gir hverandre langt mer enn det de mister ved å måtte dele på de voksne.

[Anonym bruker]

Har det sånn jeg også,eller litt annerledes kanskje. Jeg ser foe meg død og begravelser og alt er planlagt til minste detalj,jeg kan holde på så jeg hylgriner :/ er fryktelig ekkelt!! All verdens slags ulykker har jeg og barna havnet i også! Men jeg rister det av meg og avleder meg selv. Tenkt mange ganger på å komme meg til psykolog..har hatt en lang pause fra dette,men tatt seg opp etter minsten kom for 2 mnd siden og jeg begynte å tenke på krybbedød

 

Anonymous poster hash: 45065...6bf

[Anonym bruker]

Jeg kjente det også sånn, men så kom minstemann og var den enkleste, roligste sovebaby du kan tenke seg.. det har gått så greit! Ikke ta sorgene på forskudd 😊

 

Anonymous poster hash: 48044...398