Gå til innhold

Ta med barnet på overnatting hos ny kjæreste?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Hei dere,

 

jeg trenger litt input fra dere... får signaler utenfra om at jeg behandler sønnen min feil - og det er ikke godt!

 

Er alenemor for en trygg og glad gutt på 2.5 år. Det siste året har vi leid enebolig av nær familie. Nå har det seg sånn at jeg for 1.5 måned siden traff en flott mann fra området via nettdating. Vi har snakket og truffet hverandre mye disse ukene, og er begge veldig seriøse m.t.p. hvor vi vil med forholdet. Vi er klar over at forholdet er ferskt, samtidig er vi så sikre på at dette er riktig, at vi alle vil få et godt og trygt liv sammen og faktisk kunne bli en skikkelig kjernefamilie. Vi har allerede begynt å "snuse" på hvordan hverdagen vil kunne bli - og jeg har tatt med sønnen min på overnattingsbesøk hos ham. Sønnen min gir uttrykk for å stortrives og være trygg der, er glad og fornøyd, spiser, sovner og sover godt der. Når jeg spør hvor han helst vil være - svarer han at det er der, ikke hjemme i "vårt" hus... 

 

Nå opplever jeg press fra familien om at jeg ikke bør ta sønnen min ut av sitt vante miljø på den måten - de mener det kan være skadelig for ham... Jeg tenker vel at så lenge han ikke viser tegn til å mistrives, så lenge han har meg i hus som hans viktigste tilknytningsperson og rutinene mtp barnehage, måltider, legging o.s.v. holdes fast på - er det kanskje mindre viktig hvilken farge veggene har? Familien har også kanskje andre motiver for å holde meg hjemme - leieinntekter, kontakt med barnebarna....

 

I grunnen kunne vi ønske oss å "prøvebo" sammen framover, mens jeg (selvsagt) beholdt mitt gamle hus inntil videre.... Ville det være helt feil? Over tid ville det aktuelle være at vi flyttet til hans hus og ikke omvendt. Samtidig er det p.g.a. hans jobbsituasjon m.m. ikke aktuelt for ham å bo hos oss..... Jeg tenker også at dette kjæresteforholdet - og familielivet det vil bringe med seg - vil være en god ting i sønnen min sitt liv og tenker faktisk ikke bare i forelskelsesrus...

 

Er jeg en elendig mor?



Anonymous poster hash: 7c37a...d21
Videoannonse
Annonse
Skrevet

Du er ikke en elendig mor, men en utålmodig.

Barna skal ikke introduseres for en kjæreste så tidlig. Ikke hos deg, og ikke hos han. Så enkelt, og så vanskelig. Du bør treffe han når du har barnevakt.

 

Anonymous poster hash: 9ff64...360

Skrevet

Du er ikke en elendig mor, men en utålmodig.

Barna skal ikke introduseres for en kjæreste så tidlig. Ikke hos deg, og ikke hos han. Så enkelt, og så vanskelig. Du bør treffe han når du har barnevakt. Anonymous poster hash: 9ff64...360

hva med oss som aldri har barnevakt? Her måtte jeg og mannen flytte sammen veldig raskt. I dag er vi gift, har to felles barn og han er utmerket far til mine to fra før. Hadde jeg måttet belage meg på å ha barnevakt så ville jeg ha vært alene i 10-15 år.

 

Anonymous poster hash: b1170...d3c

Skrevet

 

Du er ikke en elendig mor, men en utålmodig.

Barna skal ikke introduseres for en kjæreste så tidlig. Ikke hos deg, og ikke hos han. Så enkelt, og så vanskelig. Du bør treffe han når du har barnevakt. Anonymous poster hash: 9ff64...360

hva med oss som aldri har barnevakt? Her måtte jeg og mannen flytte sammen veldig raskt. I dag er vi gift, har to felles barn og han er utmerket far til mine to fra før. Hadde jeg måttet belage meg på å ha barnevakt så ville jeg ha vært alene i 10-15 år.

 

Anonymous poster hash: b1170...d3c

 

 

Takk for svar! Jeg har av flere grunner ikke mulighet for barnevakt.... Det skal også nevnes at jeg har møtt hans sønn, barna har møtt hverandre, og vi har begge møtt hverandres nærmeste familie....

hi

 

Anonymous poster hash: 7c37a...d21

Skrevet

Hva med din jobbsituasjon? Dersom du må flytte til han pga hans jobb?

 

Får barnet fortsette i samme barnehage?

Hva med avstand til far.

 

1,5 måneder er jo ingenting, jeg syns du involverer ungen for raskt. Kan ungen bo hos far og kun ha samvær med eg en periode? Da kan du gjøre som du vil og prioritere ungene ditt eget hus under samvær?

 

Anonymous poster hash: e3fa1...c07

Skrevet

Hva med din jobbsituasjon? Dersom du må flytte til han pga hans jobb?

 

Får barnet fortsette i samme barnehage?

Hva med avstand til far.

 

1,5 måneder er jo ingenting, jeg syns du involverer ungen for raskt. Kan ungen bo hos far og kun ha samvær med eg en periode? Da kan du gjøre som du vil og prioritere ungene ditt eget hus under samvær?

 

Anonymous poster hash: e3fa1...c07

 

Barnet vil kunne fortsette i samme barnehage og jeg i samme jobb, vi bor med 30 minutters avstand mellom oss (bhg/jobb er midt mellom husene våre), samvær vil kunne fortsette som før... Det er ikke aktuelt med flytting til far - det ville jo være en enda større endring i barnets liv, i tillegg til at far ikke er istand til å ha daglig omsorg... hi

 

Anonymous poster hash: 7c37a...d21

Skrevet

Synes også du virker litt utålmodig. Hvorfor kan ikke han komme på besøk hos deg når barnet sover? Dere har jo nettopp møtt hverandre! Og hvis det skulle vise seg at dette ikke blir noe mer (ikke at jeg tror det, men er jo alltid en risiko), skal du dra med sønnen din til neste kjæreste like tidlig? Og den etter det? Nei, dette synes jeg gikk litt i forteste laget.



Anonymous poster hash: 6606c...230
Skrevet

Altfor tidlig! Syns synd på barna som blir dratt inn i et forhold så tidlig. Forelskelsen er på topp og med alle de kjemiske reaksjonene i kroppen så kan man ikke gjøre gode beslutninger. Det betyr at du bør vente med p dra barn inn til dere har landet og kjenner andre sider av hverandre.

 

Anonymous poster hash: 58d0c...efa

Skrevet

 

 

Hva med din jobbsituasjon? Dersom du må flytte til han pga hans jobb?

 

Får barnet fortsette i samme barnehage?

Hva med avstand til far.

 

1,5 måneder er jo ingenting, jeg syns du involverer ungen for raskt. Kan ungen bo hos far og kun ha samvær med eg en periode? Da kan du gjøre som du vil og prioritere ungene ditt eget hus under samvær?

 

Anonymous poster hash: e3fa1...c07

Barnet vil kunne fortsette i samme barnehage og jeg i samme jobb, vi bor med 30 minutters avstand mellom oss (bhg/jobb er midt mellom husene våre), samvær vil kunne fortsette som før... Det er ikke aktuelt med flytting til far - det ville jo være en enda større endring i barnets liv, i tillegg til at far ikke er istand til å ha daglig omsorg... hi

 

Anonymous poster hash: 7c37a...d21

Du sier du ikke har mulighet for barnevakt, men borti families hus? De kan vel se til din sønn i ny og ned?

Har aldri sønnen din samvær hos pappaen? Du kan jo møte kjæresten din da!

 

Skjønner du er ivrig på å være et 'vi' og to stykker, men dette er alt for tidlig og du sier du tenker på dere alle sammen og ser forbi forelskelsens rus, men det gjør du neppe da hadde du uansett at konsekvensene for sønnen din om det blir slutt er store!

Da må du pleie både egen og din sønns kjærlighetssorg!

1,5 mnd er ingenting alt kan skje på så kort tid dete kjenner hverandre knapt!

Skrevet

Du burde latt det gå minst 6 mnd før du i det heletatt lot dem treffe hverandre. Etter et år kunne dere tenkt på overnattinger hos ham.

 

Dere har akkurat møtt hverandre. Ikke la gutten vokse opp med stadig nye "onkler" hver gang du finner en ny kjæreste. Selvfølgelig er det mulig at forholdet deres kommer til å holde lenge, men faren for at det ryker er stor. Familien din har helt rett.



Anonymous poster hash: c5f70...8e8
Skrevet

Det er for tidlig da. Du er veldig utålmodig og ønsker å ta mer hensyn til egne behov fremfor guttens. Du burde gå roligere frem, 1,5 mnd. er jo ingenting, jeg hadde ikke hatt sex engang med typen min enda etter bare en og en halv mnd.!



Anonymous poster hash: fcede...c2f
Skrevet

Jeg mener det er innafor med overnattingsbesøk (begge veier) når barnet er så lite som 2,5 år. Det forstår ikke at denne mannen er en kjæreste, en potensiell stefar (om dere har nevnt noe slikt for ham, så er det IKKE ok). For ham er dette bare en ny person i omgangskretsen, om jeg kan si det på den måten. 

Men jeg ville ventet ei gooood stund med å flytte sammen. Gitt forholdet et års tid. Tåler dere å bo fra hverandre i et år, så kan det være dere tåler å bo sammen i mange år fremover også. 



Anonymous poster hash: 12bde...f61
Skrevet

Altfor tidlig i mine øyne. Men det har da gått tilsynelatende bra nok med stebarna mine tross at moren lot en ny mann flytte inn bare uker etter at pappaen flyttet ut.

 

Anonymous poster hash: 2bb43...841

Gjest Maiken og barna
Skrevet

Alt for tidlig. Kjære vene.

Skrevet

Stakkars barn som blir dratt inn i nye forhold så tidlig. Vent til forelskelsen har roet seg. Sykt tidlig.

 

Men regner med at sånne som deg ikke skjønner det..

 

Anonymous poster hash: 23d57...0a6

Skrevet

Vi møtte hverandres barn etter ca 1 mnd og flyttet sammen etter 1 år. Alt har gått fint:) 5 år siden nå. Mannens ex flyttet direkte fra han og inn til en annen mann med barna, gikk sannelig bra med dem og:) Finnes ingen regel for sånt, følg hjertet og magefølelsen men ha i mente at forelskelsen overskygger en del..

Ei venninne av meg er på tur ut av samboerforhold nå med dine og mine barn, dem flyttet også sammen etter ca 1 år, fryd og gammen frem til da men etter at dem flyttet sammen startet problemene og da er veien kort ut.

Barnet ditt er så lite, hadde vært verre om det var eldre.



Anonymous poster hash: e4ecd...df5
Skrevet

En bekjent av meg hadde sikkert 3-4 kjærester i løpet av barnas oppvekst. Alltid tok hun med barna etter kort tid. Barna knyttet seg til nye kjørester/stesøsken etc...for så å bli brutt opp igjen

 

Man bare venter...man introduserer ikke barna, uansett alder for ny kjæreste så tidlig. ...hvertfall ikke ansvarsfulle og oppegående mennesker

 

Anonymous poster hash: 23d57...0a6

Skrevet

Tusen takk for svarene!
 

Det kan også tas med i betraktningen at verken jeg eller han har noen erfaring med kortvarige forhold - vi har begge vært i langvarige, seriøse forhold tidligere og er ikke av typene til å skifte kjæreste hver 3.måned..... Skjønner at flere av dere tenker det er altfor tidlig, men vi er allerede på et annet stadium enn tiden vi har kjent hverandre tilsier... Vi tenker uansett å vente en god stund med å faktisk flytte sammen - men ønsker å etter hvert prøve ut det å bo sammen og ha en familiehverdag, samtidig som jeg beholder mitt hus "i bakhånd" (altså at jeg fortsetter å leie det, ha alle møblene og sakene våre der osv, men tilbringer hverdagene i hans hus)...... Å la kjæresten innta noen stefar-rolle ovenfor sønnen min er selvsagt heller ikke aktuelt på en god stund ennå...... Jeg har i praksis ingen muligheter for barnevakt, og tenker vel litt at vi ikke kan la denne sjansen til et godt både familieliv og kjæresteforhold gå fra oss.....

hi



Anonymous poster hash: 7c37a...d21
Skrevet

Jeg leser bare unskyldninger fra deg nå. Du har jo bestemt deg allerede, HI. Jeg håper at holder dere sammen, men tenker bare stakkars gutten....



Anonymous poster hash: be51c...e03
Skrevet

Du vet at det ikke er rett, ellers hadde du ikke spurt. Likevel preller det av som vann på gåsa at alle her sier det er for tidlig.

Ikke vær så egoistisk, la ting gå sin naturlige gang i et normalt tempo.

Skrevet

 

Tusen takk for svarene!

 

Det kan også tas med i betraktningen at verken jeg eller han har noen erfaring med kortvarige forhold - vi har begge vært i langvarige, seriøse forhold tidligere og er ikke av typene til å skifte kjæreste hver 3.måned..... Skjønner at flere av dere tenker det er altfor tidlig, men vi er allerede på et annet stadium enn tiden vi har kjent hverandre tilsier... Vi tenker uansett å vente en god stund med å faktisk flytte sammen - men ønsker å etter hvert prøve ut det å bo sammen og ha en familiehverdag, samtidig som jeg beholder mitt hus "i bakhånd" (altså at jeg fortsetter å leie det, ha alle møblene og sakene våre der osv, men tilbringer hverdagene i hans hus)...... Å la kjæresten innta noen stefar-rolle ovenfor sønnen min er selvsagt heller ikke aktuelt på en god stund ennå...... Jeg har i praksis ingen muligheter for barnevakt, og tenker vel litt at vi ikke kan la denne sjansen til et godt både familieliv og kjæresteforhold gå fra oss.....

hi

 

Anonymous poster hash: 7c37a...d21

 

Det du skriver her er bare tull. Om det går bra er det bare flaks og jeg forstår veldig godt at familien din forsøker å snakke deg fra dette. Barnet vil ikke merke noen forskjell på om dere "faktisk flytter sammen" eller om dere "prøver ut å bo sammen" og i praksiss får mannen dere bor sammen med en stefarrolle. Akkurat nå ser du nok verden gjennom noen svært forvrengende forelskelsesbriller.

Ro ned et års tid. Ta dere tid til å bli kjent med hverandres gode og dårlige sider før dere utsetter barnet for å flytte sammen.

 

Anonymous poster hash: c5f70...8e8

Skrevet

 

Du er ikke en elendig mor, men en utålmodig.

Barna skal ikke introduseres for en kjæreste så tidlig. Ikke hos deg, og ikke hos han. Så enkelt, og så vanskelig. Du bør treffe han når du har barnevakt. Anonymous poster hash: 9ff64...360

hva med oss som aldri har barnevakt? Her måtte jeg og mannen flytte sammen veldig raskt. I dag er vi gift, har to felles barn og han er utmerket far til mine to fra før. Hadde jeg måttet belage meg på å ha barnevakt så ville jeg ha vært alene i 10-15 år.

 

Anonymous poster hash: b1170...d3c

 

Men når fasiten er på plass, så er det jo greit. Når den hastige vurderingen viste seg å være rett, da er det problemfritt. Det er det å tro at man etter kort tid kan vite at det er sånn det går, som er problematisk. Et forhold på seks uker er kort altså! 1.5 måneder er faktisk ikke mer. Det er mulig at HI og denne fyren virkelig er sjelevenner, at de er ment å vare, at de begge er veldig gode menneskekjennere og ikke har oversett noe vesentlig. Men hva er problemet med å gi det litt mer tid? For meg er svaret innlysende - det er lysten, forelskelsen, det utålmodige og det irrasjonelle som snakker når det haster såpass. Dessuten kan det jo hende at de faktisk ikke kjenner hele bildet godt nok til å ta en så stor avgjørelse.

 

Jeg har forresten vært i samme situasjon selv. Alene med et småbarn som hadde samvær med faren sin annen hver helg. Jeg skulle gjerne møtt forelskelsen daglig, skulle gjerne delt seng og sofa med ham så fort som mulig i forelskelsens lys. Heldigvis hjalp ham meg med å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Vi møttes kun annen hver helg i nesten et år. Det var frustrerende mens det stod på og jeg savnet ham. I ettertid kan man også si at det var helt bortkastet, for vi endte både gift og med felles barn. Nå er det 12 år siden vi møttes og jeg kan ikke si at forholdet på noe vis er skadelidende av at datteren min sitt behov ble satt først den gangen og at vi ventet halvannet år med å bli samboere.

Skrevet

 

Hei dere,

 

jeg trenger litt input fra dere... får signaler utenfra om at jeg behandler sønnen min feil - og det er ikke godt!

 

Er alenemor for en trygg og glad gutt på 2.5 år. Det siste året har vi leid enebolig av nær familie. Nå har det seg sånn at jeg for 1.5 måned siden traff en flott mann fra området via nettdating. Vi har snakket og truffet hverandre mye disse ukene, og er begge veldig seriøse m.t.p. hvor vi vil med forholdet. Vi er klar over at forholdet er ferskt, samtidig er vi så sikre på at dette er riktig, at vi alle vil få et godt og trygt liv sammen og faktisk kunne bli en skikkelig kjernefamilie. Vi har allerede begynt å "snuse" på hvordan hverdagen vil kunne bli - og jeg har tatt med sønnen min på overnattingsbesøk hos ham. Sønnen min gir uttrykk for å stortrives og være trygg der, er glad og fornøyd, spiser, sovner og sover godt der. Når jeg spør hvor han helst vil være - svarer han at det er der, ikke hjemme i "vårt" hus...

 

Nå opplever jeg press fra familien om at jeg ikke bør ta sønnen min ut av sitt vante miljø på den måten - de mener det kan være skadelig for ham... Jeg tenker vel at så lenge han ikke viser tegn til å mistrives, så lenge han har meg i hus som hans viktigste tilknytningsperson og rutinene mtp barnehage, måltider, legging o.s.v. holdes fast på - er det kanskje mindre viktig hvilken farge veggene har? Familien har også kanskje andre motiver for å holde meg hjemme - leieinntekter, kontakt med barnebarna....

 

I grunnen kunne vi ønske oss å "prøvebo" sammen framover, mens jeg (selvsagt) beholdt mitt gamle hus inntil videre.... Ville det være helt feil? Over tid ville det aktuelle være at vi flyttet til hans hus og ikke omvendt. Samtidig er det p.g.a. hans jobbsituasjon m.m. ikke aktuelt for ham å bo hos oss..... Jeg tenker også at dette kjæresteforholdet - og familielivet det vil bringe med seg - vil være en god ting i sønnen min sitt liv og tenker faktisk ikke bare i forelskelsesrus...

 

Er jeg en elendig mor?

 

Anonymous poster hash: 7c37a...d21

Du spør om råd, men tar ikke til deg de nærmest likelydende rådene du får.

 

Så da får du gjøre som du vil og håpe på at det går bra med dere.

 

Jeg må bare tilføye at jeg skjønner foreldrene dine godt, og er enig med de andre svarene du har fått her inne.

Skrevet

Synes også det er for tidlig. Du kjenner han ikke enda! Du aner ikke hvem han er faktisk. Det er rett og slett uansvarlig ovenfor barnet ditt! Tenk om han er gal?

Litt negativ nå, men jeg blir rett og slett skremt over hvor ukritisk folk kan være.

 

Anonymous poster hash: d841f...791

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...