Dere som fikk litt klaus med førstemann

[Anonym bruker]

Med første barn følte jeg meg veldig invadert på en måte, all nærheten og klengingen. Aldri være alene. Hadde nok fødselsdepresjon og. Tenker da på nyfødtperioden, særlig den første mnd.

 

Dere som kjenner dere igjen, hvordan ble det med andremann? Det var veldig vonde følelser jeg ikke ønsker å ha igjen.

 

Anonymous poster hash: b3158...add

[the amazing spidermamma]

Jeg kjenner meg igjen i det du sier, selv om jeg ikke hadde noen depresjon. Jeg husker at jeg gledet meg til å gå på seksukerskontroll, for da skulle jeg endelig være for meg sjøl.

 

Det har vært SÅ mye lettere med nr 2. Fordi jeg er tryggere, jeg er vant til at egentid ikke er noen selvfølge, og mannen min har vært mye flinkere til å bare ta seg til rette. Førstemann ble en skikkelig mamnadalt fordi han fikk komme til meg hver gang han ville det. Denne gangen har vi vært litt tøffere, og nr 2 er ikke på langt nær så avhengig av meg som nr en var.

 

Nr 1 var oppå meg alltid (hadde også mye magetrøbbel, så hadde det nok litt tøffere enn nr 2), nr 2 har vært strålende fornøyd med å ligge på gulvet eller dure rundt for seg sjøl.

 

Denne gangen er du tryggere på deg selv, du vet at babyen tåler at du tar deg litt egentid, dere har noen triks på lur som kanskje (kanskje ikke) funker. Og du VET at skriking og nakkebæsjing og gulping og nattevåk går over. Lykke til!

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen! Husker at så fort vi fikk besøk eller mannen kom hjem, lempet jeg babyen over i armene til vedkommende. Følte meg så fanget! Var stresset hele tiden og det tok flere uker før jeg følte kjærlighet til babyen min. Var nok en fødselsdepresjon her og. Nå sitter jeg her med nr 2 i armene, kun 2 uker gammel, og må si at for meg er det helt annerledes denne gangen. Følte morskjærligheten idet hun ble lagt på brystet mitt, og koser meg faktisk denne gangen 😊 Hvordan var fødselen din? Min første fødsel opplevde jeg som traumatisk, og tror kanskje det var noe av grunnen til at barseltiden ble som den ble. Denne gangen hadde jeg en flott opplevelse, og den gode starten tror jeg kan ha litt å si for hvordan man føler det i tiden etterpå?

 

Anonymous poster hash: 4c541...ded

[Anonym bruker]

Vet ikke om jeg vil kalle det depresjon, men hadde det også sånn med nr 1. Fikset bla ikke amming pga at jeg følte meg fanget.

Etter å ha strevd i flere år fikk vi tvillinger. Da var jeg mye mer forberedt og visste at når det er på det verste , er det rett før det blir bedre. Så selv om det var mye strev med tvillingene, følte jeg at jeg hadde hodet mye mer over vannet.

Fullammet forresten begge to lenge.

 

Anonymous poster hash: 7c991...b5f

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg også igjen, men jeg tror det kom mest av sjokket egentlig. At det ikke helt hadde gått opp for meg i svangerskapet hvor stort ansvar jeg faktisk skulle få, og hvor overveldende det ville bli. I tillegg føltes det på en måte som om tiden stod stille. Selv om jeg selvsagt visste at babyen ville bli større og min egen frihet komme gradvis tilbake, klarte jeg på en måte ikke å se det da. Det føltes så evig å stå midt oppi det der og da.

 

Da andremann kom var det helt annerledes. Jeg var innstilt på hva som kom, og jeg visste på en helt annen måte hvor kort denne perioden faktisk er og at det ville bli sånn og slik om så og så lang tid. Det var til stor hjelp.

Anonymous poster hash: e6ede...bf1

[Gjest UndrendeUllteppe]

Svigerinnen min bruker forresten å si at med nummer to var det enklere, for da hadde hun på en måte glemt bort hvordan det var å bare være seg selv før hun ble mor. Med første sammenlignet hun alt med tiden før barn, med andre var hun allerede vant til å være mamma. Jeg tror det ligger mye i det

[Anonym bruker]

Det er ikke sammenlignbart for min del. Nr 1 skrek hele tiden. Hadde kolikk og antageligvis melkeallergi, men HS mente at alle babyer skrek litt...Fikk påvist melkeintoleranse på barneskolen. 
Nr 2 sov seg gjennom sitt første år, og var bare fryd og gammen. Kan telle på 2 fingre hvor ofte vi var oppe om natta. Sov rundt fra han var 8 uker gammel.

Nr 3 gir meg samme klausfølelse. Selvom jeg har 3 barn trenger jeg litt alenetid

Anonymous poster hash: 8828d...d67

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du sier, selv om jeg ikke hadde noen depresjon. Jeg husker at jeg gledet meg til å gå på seksukerskontroll, for da skulle jeg endelig være for meg sjøl.

Det har vært SÅ mye lettere med nr 2. Fordi jeg er tryggere, jeg er vant til at egentid ikke er noen selvfølge, og mannen min har vært mye flinkere til å bare ta seg til rette. Førstemann ble en skikkelig mamnadalt fordi han fikk komme til meg hver gang han ville det. Denne gangen har vi vært litt tøffere, og nr 2 er ikke på langt nær så avhengig av meg som nr en var.

Nr 1 var oppå meg alltid (hadde også mye magetrøbbel, så hadde det nok litt tøffere enn nr 2), nr 2 har vært strålende fornøyd med å ligge på gulvet eller dure rundt for seg sjøl.

Denne gangen er du tryggere på deg selv, du vet at babyen tåler at du tar deg litt egentid, dere har noen triks på lur som kanskje (kanskje ikke) funker. Og du VET at skriking og nakkebæsjing og gulping og nattevåk går over. Lykke til!

 

Takk for oppmuntring

 

 

Kjenner meg veldig igjen! Husker at så fort vi fikk besøk eller mannen kom hjem, lempet jeg babyen over i armene til vedkommende. Følte meg så fanget! Var stresset hele tiden og det tok flere uker før jeg følte kjærlighet til babyen min. Var nok en fødselsdepresjon her og. Nå sitter jeg her med nr 2 i armene, kun 2 uker gammel, og må si at for meg er det helt annerledes denne gangen. Følte morskjærligheten idet hun ble lagt på brystet mitt, og koser meg faktisk denne gangen Hvordan var fødselen din? Min første fødsel opplevde jeg som traumatisk, og tror kanskje det var noe av grunnen til at barseltiden ble som den ble. Denne gangen hadde jeg en flott opplevelse, og den gode starten tror jeg kan ha litt å si for hvordan man føler det i tiden etterpå? Anonymous poster hash: 4c541...ded

Godt å høre fødselen min var helt normal, ikke traumatiserende, bare fin.. Men hadde noen GRUSOMME barseltårer

 

  

Vet ikke om jeg vil kalle det depresjon, men hadde det også sånn med nr 1. Fikset bla ikke amming pga at jeg følte meg fanget.

Etter å ha strevd i flere år fikk vi tvillinger. Da var jeg mye mer forberedt og visste at når det er på det verste , er det rett før det blir bedre. Så selv om det var mye strev med tvillingene, følte jeg at jeg hadde hodet mye mer over vannet.

Fullammet forresten begge to lenge.Anonymous poster hash: 7c991...b5f

Ja, det er vel lurt å tenke sånn. Med førstemann tenkte jeg veldig mye: er det slik det skal være de neste 18 årene? Håpløse tanker, katastrofetanker. Fikk panikk rett og slett, førstemann skrek hele det første leveåret omtrent. Ingen medisinske funn.

 

  

Jeg kjenner meg også igjen, men jeg tror det kom mest av sjokket egentlig. At det ikke helt hadde gått opp for meg i svangerskapet hvor stort ansvar jeg faktisk skulle få, og hvor overveldende det ville bli. I tillegg føltes det på en måte som om tiden stod stille. Selv om jeg selvsagt visste at babyen ville bli større og min egen frihet komme gradvis tilbake, klarte jeg på en måte ikke å se det da. Det føltes så evig å stå midt oppi det der og da. Da andremann kom var det helt annerledes. Jeg var innstilt på hva som kom, og jeg visste på en helt annen måte hvor kort denne perioden faktisk er og at det ville bli sånn og slik om så og så lang tid. Det var til stor hjelp. Anonymous poster hash: e6ede...bf1

 

Akkurat sånn var det! Man kunne ikke se fremtiden, eller vite at ting endrer seg; der og da føles alt så håpløst. Du sier kloke ord der, at man andre gang vet om disse periodene og opp- og nedturene.

 

 

Svigerinnen min bruker forresten å si at med nummer to var det enklere, for da hadde hun på en måte glemt bort hvordan det var å bare være seg selv før hun ble mor. Med første sammenlignet hun alt med tiden før barn, med andre var hun allerede vant til å være mamma. Jeg tror det ligger mye i det

  

Ja, det er sant, jeg sammenlignet jeg og. Hadde veldig mye frihet i utgpk, så det ble en ekstrem omveltning med førstemann.

 

Det er ikke sammenlignbart for min del. Nr 1 skrek hele tiden. Hadde kolikk og antageligvis melkeallergi, men HS mente at alle babyer skrek litt...Fikk påvist melkeintoleranse på barneskolen. Nr 2 sov seg gjennom sitt første år, og var bare fryd og gammen. Kan telle på 2 fingre hvor ofte vi var oppe om natta. Sov rundt fra han var 8 uker gammel.Nr 3 gir meg samme klausfølelse. Selvom jeg har 3 barn trenger jeg litt alenetid Anonymous poster hash: 8828d...d67

Jeg stopper på to barn, men håper jo at jeg ikke får klaus denne gang selvom det sikkert blir litt.. Har ikke bil heller, så det er DET styret med å planlegge ift tog.

 

Anonymous poster hash: b3158...add